Bort med kontantstøtten.

Så ser vi det igjen. Blant de nye førsteklassingene som gir et tydelig signal på at kontantstøtten ikke gavner noe som helst.

Det er flerkurturelle seksåringer som kommer til skolen uten å ha muligheten for å kommunisere med de andre i klassen. Disse har gått hjemme med en mor som heller ikke har lært seg mye norsk, og de har vært sammen med de som snakker deres språk. Jo da, det er greit og flott at de tar vare på kulturen sin, og det er fint at de kan snakke med bestemor på hennes språk.

Likevel, dette er en stor hindring for de små når de ikke kan snakke norsk ved skolestart. For å følge med på skolen må de først lære seg skolens språk samtidig som de skal knekke lesekoden. Jeg kan tenke meg at det er ganske kaotisk for en liten sjel å møte en helt fremmed verden med helt nytt språk, et språk man til og med skal lære å lese via/på.

Etter min mening er det en tydelig sammenheng her. Kontantstøtten gjør at mor kan gå hjemme. Satt på spissen kan vi si at hun får betalt for å gi sitt barn et stort handikap ved skolestart. Hvis mor ikke fikk penger for å gå hjemme med førskolebarn, måtte hun jobbe og barnet kom i barnehage. Dette er den eneste måten barnet kan stille på samme nivå som de andre ved skolestart. De må snakke og forstå norsk for å delta i klassen slik skolens planer forutsetter. Hvis ikke de kan norsk, stiller de bakerst i køen. Jeg vet det krever svært mye av skolen å prøve å utjevne denne ulikheten, hvis den i det hele tatt klarer det.

Tospråklighet kan være en kilde til språklig glede og styrke. Likevel er det viktig at alle skoleelever har et felles språk som opplæring kan skje på.

Dette får ikke de som ikke kommer i barnehage, de som ikke møter samfunnet utenfor hjemmet før de er seks år.

Min påstand er at det er en klar sammenheng mellom kontantstøtten og manglende språk hos skolebarn ved skolestart. Full barnehagedekning er mer enn valgflesk, det er nødvendig for at skolen skal kunne frembringe dyktige elever.

Hanne