Når OECD har talt.

Så kom det enda en dom fra de høye herrer sydpå i verdensdelen. Skolen i Norge gir ikke valuta for pengene. Vi driver ikke økonomisk nok, og skolen er for dyr. Det var meldingen denne gang. Neste gang er det sikkert noe annet.

Min undring går på hva politikerne gjør med dette. Blir det brukt i valgkampen, kanskje? Jeg vil tro at det blir fine ord å slå i bordet med.

Eller skal skoleNorge snu seg rundt igjen, slik at storebror kan se at vi gjør som vi blir fortalt? Altså; når OECD finner en feil, snur vi alle steiner for å bli flinkest i klassen?

Jeg ønsker å se at politikerne blåser i hele saken. At de sier som min gamle sjef sa for å avslutte enhver diskusjon; ”Jeg hører hva du sier”.

La oss slippe pålegg for å tekkes de som ikke kjenner oss. La oss være stolt og glad for hva vi får til med de pengene vi har.

I mellomtiden slår vi av laptopen, stenger læringsplattformer, fortrenger planer og føringer, tar med oss skrivebordspedagogene og nyter en velfortjent og skoleløs uke.

Hurra for vinterferien.

Hilsen Hanne

Må alle fullføre videregående?

Nå er årets 10.klassinger i søkemodus for å stake seg vei videre i livet. Det er viktige valg som må tas, og det er ikke alltid så lett for en lett hormonbefengt 16-åring å velge riktig.

Dessverre er det slik  at mange gir opp underveis. Regjeringen har satset mye på å minke frafallet, og vi håper at innsatsen betaler seg. Likevel velger mange programfag som er for vanskelig, for kjedelig eller begge deler. Dette medfører at de enten gir opp eller kjeder vekk tre år av livet sitt med ubrukelige karakterer.

For samfunnet er det viktig at så mange som mulig fullfører. Det gir et lite flatterende blide av skolen at elever gir opp utdannelsen. Vi ønsker jo at så mange som mulig velger en skolevei de mestrer og får en utdannelse som de trives med. Landet trenger kvalifisert arbeidskraft, så veiledningen frem til riktig valg er en svært viktig del av ungdomsskolen.

Likevel, noen ønsker å slutte med en gang. Noen orker ikke mer skole, de vil ut i verden og klare seg med de evner og anlegg de har. De ønsker å jobbe med noe praktisk, langt fra skolebøker og enda mer teori. Men de blir ikke hørt. Planene tilsier at alle skal fortsette, uansett hvor lei de er skolen. De siste utspill går på at hvis de sliter med det teoretiske, skal de få tilbud om enda mer undervisning, enda flere måneder på skolebenken.

Jeg føler med disse elevene. Det finnes tilbud for dem også, men uansett blir det flere timer med de vanlige fagene som ikke har noe med yrkesønsket deres. De må slite seg gjennom store og tykke bøker, enda flere prøver og timer på en pult.  Jeg tror ikke mer teori løser noe problem. Jeg tror de skal få gå ut i verden og jobbe med det som interesserer dem så fort som mulig. 3-4 år på vgs vil kunne gjøre dem utålmodige og passive, når veien frem til yrkeslivet virker uendelig.

Jeg tror ikke alle yrker kan læres på skolen. Man må ut i verden, møte praksissjokket og lære seg jobben mens man går.

Det er som er viktig er at alle gleder seg til å gå til skolen hver morgen, at det føles nyttig og lærerikt å møte opp. Det gjøres en enorm jobb med å fange elevene opp slik at de gidder å komme. De videregående skolene driver en utstrakt tilrettelegging for å dyktiggjøre den enkelte eleven.

Men likevel. Det er ikke mulig å treffe alle. Noen vil ha bedre av å følge sin egen vei, utenfor skolesystemet. Da må vi slippe dem til, og stole på at det går bra. Tør vi det eller må ”storebror” ha kontroll over alle til de er opp mot 20 år?

Som akademiker er det leit å se at ikke alle gleder seg over å få mest mulig kunnskap om dette og hint. Det er ikke alle som har interessen av å vinne quiz eller bli professor. Men de blir strålende samfunnsborgere likevel, og vi skal respektere dem fordi de vil gå sin egen vei. Og la dem gå der uten å presse dem inn teoriens verden.

Med ønske om at alle 10.klassingene finner et programfag som gjør at de gleder seg til høsten.

 

Hilsen Hanne