Triste tider i Danmark

En ting er klart, det er fremdeles dejligt å være norsk i Danmark. Men likevel, noe skurrer.
Nå har jeg bodd her nede siden juni, og fulgt vår lokalavis ”Nordjydske” hver dag. Som skolemenneske er det lett å se at danske skole nå står overfor et kjempekaos.
Etter lockouten i fjor kom det en ny skolereform som skal gjøre dansk skole fremragende. Sies det. Jeg finner det betegnende at selveste undervisningsministeren må gå ut i avisen for å forsvare den nye skolen. Hun sier ”mere spændende skole efter sommerferien”. Dette skal bl.a. skje ved at det lokale næringsliv, kultur og idrett skal inn i skolen. Hva de skal gjøre der, er opp til den enkelte skole. Altså må skolene selv finne på noe lurt for å komme i mål med ”det spændende”.
Skoledagen skal bli lengre for å få plass til dette. I løpet av dagen skal det også, hver dag, legges inn 45 minutter fysisk aktivitet. Greit nok, men dette gjør skoledagen svært lang, noen steder slutter de ikke før 1630. Og da rekker de ikke hjem til å trene med eget idrettslag. Elevene skal også få flere skoletimer pr uke, f.eks skal de eldste ha 35 timer pr uke. Hos oss er det 30, som vites.
I løpet av disse lange dagene skal det også være tid til fordypning i enkeltfag (nok et ullent utsagn), leksehjelp (obligatorisk neste år) og spesialundervisning. For å sitere en klok 15-åring; ”Jeg lærer mer av bedre undervisning, ikke af at gå i skole til kl 16.15 hvor man er træt.”
La meg også ta med hva skolebyråden i Aalborg sier; Politikerne skal sette felles mål for den nye skolen, og de skal følge opp skolen for å se til at den er spennende nok. Hjelpe og trøste, skal politikere uten skolebakgrunn bestemme hva som skal læres i skolen? Hvor høye tanker har de om seg selv?
En klok lektor sier i et leserinnlegg at lovens fedre er helt ”uden den mindste føling med skolevesenet”, og da blir jeg redd. Kommer vi dit i Norge, tro.? At de som sitter på pengesekken også skal bestemme hva som skal gjøres hvordan av hvem i skolen, uten å snakke med pedagogene?
Det må også nevnes at lærerne går ned i lønn for å undervise mer. Det var et av de tristeste resultatene etter konflikten i fjor.
Et lite eksempel på hvor lite gjennomtenkt dette er, kom i dag. Et smart hode skjønte at det må utarbeides taushetserklæringer for de som frivillig skal inn i skolen, altså folk fra nærings- , kultur- og idrettsliv. Men ingen kan gi svar på hva som kan være konsekvensen hvis er frivillig bryter tausheten. Dog, skolen er avhengig av disse frivillige, for nå skal alt være så ”spændende”. Et lite paradoks, blandt mange andre i kaoset.
For å oppsummere; elevene skal nå ha riktig lange dager, og midt på dagen skal det være noe spennende, noe fysisk og noe fordypning. Uten at noen har lagt noen føringer, må altså den enkelte skole være kreativ for å oppfylle målene som politikere uten peil på skole har funnet opp. Det later til at ingen riktig vet hva som skal skje, men man håper på det beste. Og da vet vi jo hvem som må bære lasset; lærerne, som vanlig, igjen.
Akk, Danmark. Dette høres ikke greit ut . Godt vi kan reise hjem og slåss for at våre politikere og byråkrater ikke ser forbi Færder.
For å sitere gamle Arnulf; Du må ikke sove…..
Hilsen Hanne

Er læreren yrkesskadd?

Hjemme hos oss ler vi litt av arkitektens mani for at stolene må være parallelle. Det er en yrkesskade, sier han, og vi humrer videre. Etter å ha tenkt litt i feriemodus, kjenner jeg at det er på tide å se etter lærerens yrkesskader. For dem er det mange av, trolig. Og jeg garanterer at hvis du som leser er lærer, nikker du gjenkjennende til de fleste.

Læreren i juli er to personer. Enten er han i koma og unngår enhver form for avgjørelser eller han skal bestemme det meste i alle situasjoner. Han vil nødig spille tanketomme spill som Ludo eller Kinasjakk, men deltar med iver i enhver form for spørrekonkurranser. På den måten får han endelig briljert med all den unødvendige kunnskapen han har ervervet seg for å gjøre undervisningen spennende. De kloke familiemedlemmene lar læreren vinne, det blir greiere for alle etterpå.
Læreren på ferie vil automatisk ta med seg brosjyrer, avisartikler, historier og lignende tilbake til skolen for friske opp undervisningen.
Noen lærere kan passerer enhver skole med skylapper på, mens andre begynner å sjekke om de har nøkkelen klar hvis de ser en skolegård.
Søndag kveld rundt kl 21 tenker enhver trofast lærer; har jeg alt klart til mandag morgen? Han kan til og med av gammel vane begynne å lete etter bunker til retting.
Sender du en sms eller mail til en lærer, kan du være sikker på at han leter etter skrivefeil eller begynner å lese mellom linjene for å finne en dypere mening med dine ord.
En lærer har alltid oversikt over sine nærmeste omgivelser, dvs et område på størrelse med en skolegård. Han vil alltid se etter noe å ordne opp i, og alltid finne situasjoner han ville gjort annerledes.
Hvis læreren møter en kø-sniker er han uten nåde. Da tar han over kontrollen og irettesetter med all sin opparbeidede myndighet den stakkaren som prøver å komme litt raskere fram.
Når det i hans nærhet oppstår en situasjon mellom foreldre og barn, vil læreren umiddelbart foreta vurderinger vedrørende de voksnes evne som oppdragere. Og ganske snart melder tanken seg; er dette en sak for barnevernet?
Kommer læreren inn i et rom, vil han umiddelbart forsøke å lese hva som skjer, og hvordan stemningen er. Og han vil ofte av gammel vane ta ansvar for at alle rundt seg har det bra.
I selskapslivet er det to typer lærere, de som alltid snakker om hvilken viktig jobb de gjør, og de som håper samtalen aldri vil nærme seg skolespørsmål. Den første gruppen kan være litt slitsom, men i disse dager gjør de en viktig jobb for profesjonen.

Med dette vil jeg hevde at læreren utgjør en uvurderlig styrke i samfunnet, en olje som sørger for at alt går greit og som tar vare på alt og alle. Derfor kan vi kanskje ikke kalle det en yrkesskade, men heller en yrkesfordel?

Med varm og litt uhøytidelig hilsen
Hanne i sommerlandet.