Arkiver for september, 2013

Skolen kommer til kort, uansett.

Dette er en erkjennelse etter mange år i skolen. Vi klarer ikke å gjøre unga til ”gagns menneske” – alene. Det må sterkere krefter til. Og de kreftene er i hjemmet.
Jeg innser nå at uansett hvor dyktige lærerne er, uansett hvor velorganisert skolen er, hvor mange krefter som settes inn – det er i hjemmet alt skapes. Det er hjemmet som lærer ungene det grunnleggende, det er der holdninger dannes og livssyn skapes. Hvis ikke hjemmet klarer denne jobben, kan skolen lite gjøre for å endre dette.
Forresten, skolen gjør mye, veldig mye. Vi setter inn krefter på alle nivåer, møter og kompetente folk og tiltakt i øst og vest. Vi forsøker å rette opp skakkjørte unger, og å oppdra dem til å kunne bidra i samfunnet på den riktige måten. Vi prøver!
Jeg ser nå at altfor mange krefter og ressurser settes inn fordi hjemmet ikke klarer jobben. Vi bruker altfor mye tid og krefter på å gjøre hjemmets jobb, dessverre. Dette går på bekostning av de som har fått en god start med et trygt hjem som gir gode rammer rundt oppveksten.
Skolen gjør mye bra, men det er ikke nok – og kan ikke være nok. Det grunnleggende arbeidet må gjøres i hjemmet, og kan ikke erstattes noe annet sted.
Joda, vi redder ett og annet løvetannbarn. Vi gjør en forskjell for mange, men altfor ofte kommer vi til kort.
Alle barn har krav på en eller flere voksne som tilbyr et trygt sted med nok omsorg og praktisk tilrettelegging. Det skal være en selvfølge for alle barn at det er minst en voksen som ser dem hver dag, som bryr seg om og som elsker dem betingelsesløst.
Det må ikke nødvendigvis være materiell overflod, fine hus og store biler. Det må være omtanke, nærhet, tid og oppmerksomhet nok til hver og en.
Jeg har lenge trodd at skolen kan bøte på en eventuell mangel, slik at alle kan føle seg sett og verdsatt. Men dette tror jeg ikke lenger. Jeg ser at krav til dokumentasjon, møter og rapporter tar altfor mye tid, tid som kunne vært brukt til å se/prate med/høre på en ensom elev.
I tillegg ser jeg også at skolen aldri vil kunne erstatte en elevs følelse av tristhet, tap og ensomhet ved å gå hjem til et hjem uten varme voksne med tid og omsorg nok til dem.
Trist.
Så vi får forsøke å oppdra neste generasjon til å få med seg viktigheten av å være tilstede for hverandre og sine barn, til å bruke tid til hverandre og ikke minst oppmuntre og elske dem uansett.
Det er ikke så vanskelig.
Hilsen Hanne

10 kommentarer

VGS -det tåkelagte valget.

(Noen tanker etter foredrag for 10.klasse med eksterne forelesere)
Så nærmer 10.klasse seg sitt valg. For å komme seg videre innover i VGS-verden må de lete gjennom alle tilbudene om fag, linjer, programfag, kurs og korte og lange løp og snarveier og lange veier. Det er søren ikke lett!
Jeg beundrer de to eksterne rådgiverne som er utsendt for å klargjøre for elevene hvilke muligheter de har for veien videre. Og jeg ser mismotet synker over de stakkars 15-åringene. (og deres foreldre) Dette er ikke greit for noen.
Først skal de lære seg hva alt heter, for linjer bytter navn og ikke noe heter det det het da storebror gikk på VGS. For hvor ble det av allmenn, tegning form farge, eller hva det nå het i gamle dager for noen år siden?
Det er lang vei frem til å skjønne at det er forskjell på yrkesveien og studiespesialiseringsveien. Når det er klart at man ikke får jobb med stud.spes., lander mange på fagutdannelse på en forståelig linje som bygg- og anlegg. Og at man skal jobbe ute i bedrift i to år etterpå er også greit. Og at man må lese videre etter studspes er også greit etterhvert. Puh.
På et tidspunkt i foredraget lander vi på hvor veien videre kan gå. Da kommer de kule tilbudene som forvirrer igjen. Og det virker som fylkene forsøker å overgå hverandre i forsøkene på å tiltrekke seg elever.
Påbygg er greit å forklare. Men der er frafallet så stort at det skal man snakke minst mulig om. Ett helt år med masse teori kan bli tungt for en som ga opp yrkesfag. Og man kan forstå at mange gir opp dette året som kan virke som 10.klasse om igjen i n’te potens.
Så blir det snakket om kryssløp, forsert løp, yrkesveien, bakveien, osv, men da har de fleste falt av. Og når fylkets egne kule greier kommer opp, har oppmerksomheten forlatt forsamlingen. Dessverre for de dyktige eksterne aktørene. De kan jo ikke noe for at dette blir for omfattende og forvirrende.
Av og til ønsker jeg meg tilbake til gamle dager, noen linjer på gymnaset eller rett til fagutdanning på yrkesskolen. Da var ikke valget så vrient, man slapp timesvis med forklaringer og spørsmål og forvirring.
Kan noen gjøre det enklere? For slik det er nå, tror jeg ikke noen kan finne på flere kryssveier og innvikla retninger. Lenge har vi ropt på mindre teori på yrkesfagene. Kan vi også få tilbake linjene med navn som tydelig sier hva man lærer?
Eleven får etterhvert en bok (!) som prøver å informere om hvilke muligheter som ligger der ute for alle landets 15-åringer. Dessverre, altfor mange gir opp etter kort tid, det blir for mye info og for mye å få oversikt over. Hørte jeg ordet frafall?
Jeg er glad for at jeg hadde det enkelt. Det var tre linjer på gymnaset, og jeg valgte den broren min tok. Det gikk greit, etterhvert.
Med forvirret hilsen
Hanne

Legg igjen en kommentar

Landets modigste studenter.

Det må være landets tøffeste folk som kaster seg over lærerstudiet i disse dager. Den svartmalingen som læreryrket blir utsatt for i disse valgfleskdager burde skremme noen hver fra å begi seg ut på den veien.

Fra alle hold males det et skremmebilde av livet i skolen (som selvfølgelig alle partiene har løsningen på!) Fra lærerhold ropes det om skjemavelde, for liten tid til elevene, for mange arbeidsoppgaver, for liten oppfølging, for dårlig lønn, for mange møter, må utføre renholder og vaktmesters jobb, de blir overstyrt av byråkratiet…. Listen er uendelig. Tilsynelatende!

Men politikerne hevder lærerne ikke er faglig dyktig, de ser ikke mobbing, de jobber for lite, de har for korte dager, de vinner ikke Pisa, osv. Av og til sier de at jo da, det finnes mange flinke lærere, MEN norsk skole er elendig. Og det skal de gjøre noe med – bare de får stemmen din.

Midt oppi dette finnes det studenter som trosser klagekoret (les: valgflesksvadaen) og går med hevet hode og glede til studiene for å bli lærer. Man kan bare beundre dem. Tenk å kaste seg ut i et yrke som for en utenforstående kan virke som en risikosport.

Jeg opplevde forleden det som er enhver lærers glede; en tidligere elev som lykkelig forkynte at hun gikk på lærerskolen – og stortrivdes. Sånt varmer, lykke til Hilde og alle dere andre. Da har vi vel ikke skremt dere?!

Det hadde vært spennende å høre med disse som nå velger å bli lærere. Hva tenker de om fremtiden? Hvordan turte de å gå denne veien, når alle svartmaler yrket? Hva trigger dem til å ville jobbe i skolen?

Kanskje de kan rope høyt slik at alle skjønner at verdens beste jobb er å være lærer. For de som tør!

Hilsen Hanne

2 kommentarer