Sidemålsdebatten igjen.

Denne uka har gitt håp om en endring språkdebatten i skolen. Hurra.
Jeg har alltid funnet det underlig og bortkastet at elevene skal tvinges til å skrive to tilnærmet like målføre. Det er veldig forvirrende for de som må lære seg et hovedmål og så i etterkant lære seg et sidemål som er ganske likt. Dette gjelder også for de som sliter med lese- og skrivevansker.
Det er ingen tvil om at det holder med ett målføre når elevene skal videreutvikle sin skriveglede og sin skriftlige formidlingsevne.
Slik situasjonen er i landet nå, må elevene også beherske sidemålet. Men dette håper jeg de nå slipper å bruke til skriftlige arbeider. Jeg ser nødvendigheten av at de lærer seg begge målføre, men det må ikke tvinges på dem.
Det finnes mange muligheter for å tilegne seg språket. Ideen om å ha en eller flere lærebøker på sidemålet finner jeg spennende. Dessuten bør norskpensum omfatte begge målføre slik at elevene leser og hører det kontinuerlig.
Helt siden jeg var elev selv, har maset med ”spynorsk mordliste” ligget som et kvelende slør over norsktimene. Slik faget har vært lagt opp hittil, har svært få klart å vekke entusiasmen for å bruke to nesten like målføre. Jeg håper inderlig at arbeidet som nå er satt i gang med revidering av fagplanene, kan gjøre at fagets innhold skaper elever som blir glad i begge de norske målførene.

Hilsen Hanne

Terminslutt, karakterer og tragedie.

Det blir ikke noe lettere med åra. Man står der med karakterutskriftene – dommen – under armen og skal forsøke å si noen bevingede ord til oppskrudde tenåringer. Man prøver med ”dette er resultatet av høstens innsats” osv, men de følger ikke med. Fokus er på bunken under armen.
Man sier at foreldrene er varslet gjennom Mobilskole, og at de nå sitter hjemme og venter på resultatet. Spenningen stiger enda litt til.
Enda de er informert på forhånd om de fleste karakterene, så kanskje de håper på et lite under, kanskje en liten skrivefeil.
Noen har skjønt for sent at det er disse karakterene som skal hjelpe dem inn på privatskole, og at toget nok har gått når dommen faller. Litt smisk i siste liten har ikke nyttet.
Så faller de siste oppmuntrende ordene, og man deler ut.
Gledeshyl – hva er dette? Noen har regnet ut at de likevel klarer inntakskravet. Noen andre skjønner greit nok at de må skjerpe seg utover våren.
Men de siste, de som går duknakket hjem. Hvem kan forklare dem at det er mulig å forbedre seg? Hvem kan få en femtenåring til å se lyst på fremtiden når innsatsen i høst ikke ga noen uttelling? Hvem kan trøste dem med å si at det kommer flere tog? Det er en evighet til neste tog, juni er lysår unna når man er 10.klassing.
Sånn er dommens dag på en januarfredag, og man lever med i oppturer og nedturer. Så vet man at man må hjelpe dem videre mot nye mål og bedre karakterer.
Man går hjemover og gleder seg til å følge disse hormonbombene videre mot den store finalen. Snart er det juni og vitnemålsutdeling.
Hilsen Hanne

Leve Furuseth-dialekten!

I Norge har vi lenge satt folk i bås etter hvilken dialekt vi snakker. Før var gutta fra Toten dumme, og østfoldingene led lenge samme skjebne. For 45 år siden ble min mann ”kjeftet på” for å si demses og vårses på gymnaset. Det var jo sånn de snakket på Veitvedt der han vokste opp.
Det dreier seg om det som kalles ”dannet” språk, og vi forventer at man må kunne snakke det for å komme opp og frem i landet. Heldigvis er det sakte åpnet for dialekter, men noen er ennå ikke helt akseptert som gangbare i samfunnet.
Nå vil jeg slå et slag for en dialekt som jeg har gleden av å høre hver dag; Furuseth-dialekten. Den er tuftet på det gamle Oslo-øst språket. Så blander man inn snev av alle beboernes målføre, med nye ord og nytt tonefall. Unga på Furuseth har utviklet et stammespråk som fungerer i deres felles kultur, akkurat som en dialekt hvorsomhelst ellers i landet. De skjønner at de må moderere seg etter forholdene for å komme på linje med hvem de snakker med utenfor sin sirkel.
Jeg kan tenke meg at skole-elever om 30 år har dialektprøve; og så må de definere om de hører Stovner, Otta, Hvaler eller Furuseth-dialekt. Jeg vet om 22 flotte 15-åringer som er klare med dialektkjennetegnene.
La oss akseptere at norsk blir et rikere språk med disse morsomme og uforusette endringene.

Hilsen Hanne

La dem slippe nynorsk!

Det er med tungt hjerte jeg må tvinge mine flerkulturelle elever til å skrive to norske stiler. Tidligere kunne man holde seg til ett norsk målføre, men nå må de fleste skrive sidemål også. Som om ikke det er nok å forholde seg til for de som sliter med hovedspråket!
Hvis en elev snakker morsmålet sitt hjemme (altså et ikke-norsk språk), må de ha engelsk på skolen og ofte enda et fremmedspråk. Har de bodd lenge nok i landet (tre år) må de også skrive sidemål. Følgelig er det mange 10.klassinger som har 5 ymse språk de skal lære å uttrykke seg på. Man kan bare tenke seg hvilket mareritt det kan være for en elev som ikke er tildelt et godt språkøre.
Når jeg nå har bare flerkulturelle elever i min 10.klasse, ser jeg hvilke problemer og hindringer to norske målføre gir dem. De fleste har store nok problemer med å lære seg hovedmålet godt nok, og så må de knote seg gjennom sidemålet også. La dem slippe, vær så snill. Det er mer enn nok for dem å konsentrere seg om å lære én måte å skildre, uttykke, fortelle og svare på.
Nå er det også mange etnisk norske som blir hemmet av at de må lære seg to norske målføre. Jeg er forundret over hvilke krefter i landet som klarer å tvinge gjennom at vi i dette lille landet skal plages med to språk.
Jeg er på ingen måte mot at man skal kjenne til og bruke sidemålet, men det er den skriftlige delen jeg vil ha vekk. La norsklærerne slippe med én rettebunke til tentamen, la oss få konsentere oss om alt det andre som er viktig i språkformidlinga.
Sidemålet har så lenge jeg har gått på skolen (og det er lenge) vært til irritasjon for både liten og stor. Uansett hvor flink en lærer er til å motivere og engasjere elevene, sidemålsstilen er en uting som vi må slutte å plage elevene med. Jeg fortsetter gjerne å lese all slags litteratur på nynorsk for elevene, og de skal kjenne godt til det. Man det er vondt å tvinge dem til å skrive to stiler!
Hvorfor er det ingen som har tatt misnøyen på alvor? Er Noregs Mållag så sterke at ingen tør å motsi dem?
Om ikke annet, det er mye penger å spare på å slutte med sidemålsstil skriftlig, og sånt biter vel politikerne på.
Som gammel Bæring, er sidemålet mitt nynorsk. Innlegget her er preget av det. Jeg er overbevist om at det er verre for en bokmålselev å skrive nynorsk enn omvendt. Men det er en annen diskusjon.

Hilsen Hanne