Arkiver for april, 2015

Det er eleven det dreier seg om, ikke foreldrene.

I etterkant av innslaget i Lørdagsrevyen i går har jeg en liten, men viktig tilføyelse. Forresten, den er ikke liten, den er meget sentral.

I debatten om de kravstore foreldrene sitter dem det dreier seg om og ser på. Det gjelder lille Ole og hans kamerater. De kommer hjem til sine engasjerte foreldre og forteller om hvor ille det er på skolen, hvor dum lærer de har, hvor mye uklokt rektor gjør osv. Unger gjør sånt. De krydrer middagen med all slags kreative episoder som har skjedd på skolen. Men de forteller fra et utelukkende subjektivt synspunkt. Og de føyer gjerne litt til for å vekke interessen til foreldre som har mer enn nok med egne ting. Det er vel en sjeldenhet at lille Ole forteller om den bråkete klassen og legger til en innrømmelse om at han laget mest støy av dem alle.

Det er nå foreldrene må være voksne, og ikke gå ned på fjortis-nivået. Saken må diskuteres ferdig på voksenplan, og skolen må møte foreldrene der. Det er i utgangspunktet Ole som har problemet, og da må de voksne sammen hjelpe ham med løsninger og veien videre. Ole må vite at foreldre og skole sammen jobber for at han skal ha en fin tid på skolen.

Man gremmes over de foreldrene som går til krig mot skolen. Ole blir da revet mellom to parter, og han må være lojal mot begge. Han får all støtte hjemme, og kan lett føle at han må fôre hjemmet med enda flere historier om hvor ille det er. Samtidig må han være på skolen hver dag og følge den læreren som far skal ”få ut av skolen”. Ole må gjøre det som læreren sier på skolen og det som far sier hjemme. Det er jo en uholdbar situasjon for en liten gutt.

Og når det er snakk om respekt. Hvis ikke foreldrene respekterer skolen, hvordan skal elevene lære å respektere den?

En klok person sa; Like lite som du blir lege av å ha ligget på sykehus, like lite blir du lærer av å ha gått på skolen. Dette skulle være motto for alle FAUer. La lærerne få være lærere, så kan foreldrene gjøre  jobben på hjemmefronten.

En gang til; skolen skal være et samarbeidsprosjekt til elevenes beste. Da må vi spille på samme side av banen. Ingen – og allerminst Ole – er tjent med en krig.

Med takk for alle gode tilbakemeldinger etter mine 15 minutter i rampelyset,

Hanne

 

2 kommentarer

Hører skolen på næringslivet?

På et spennende frokostseminar forleden hørte jeg det igjen. Næringslivet har klare ønsker om hva skolen skal gjøre med elevene. Vi utdanner unger til jobber vi ikke vet om ennå. Med den raske utviklingen i arbeidslivet som ligger foran oss, må fremtidens arbeidstakere være klare for omstilling til de nye jobbene. De må være kreative og samarbeidsvillige, de må se løsninger og finne nye metoder. Fint. Dette har jeg altså hørt lenge. Skolens faglige innhold kan i liten grad være forberedt på alt dette nye som kommer, men vi kan lære elevene å mestre nye krav.

Så virker det som om skolepolitikerne ikke hører etter. De kjører på med målbare tester i grunnleggende ferdigheter og basisfagene. Alt elevene presterer på skolen skal kunne telles, slik at skolen kan rangeres høyt og rektor får skryt. Er det bare jeg som ser at elevene taper dette løpet? De blir flinke til (eller vant til) å gulpe opp det de har pugget, og ramse opp allerede etablerte sannheter. Men det de virkelig trenger, det som fremtidens arbeidsgivere roper om, er noe helt annet. Elevene må bli kjent med og utvikle egen fantasi og kreativitet. De må få trening i å samarbeide, de må tørre å stole på egne krefter og muligheter.

I fremtiden får de ikke utlevert fasiten. De kan ikke pugge seg til svarene, for de må finne dem selv. Det er dette vi må trene dem i. Vi må dyrke frem elevenes initiativ, elevenes entusiasme og glede over å finne veien selv. Dette kan vanskelig måles, og derfor er blitt satt til side i norsk skole i dag. Derfor tør jeg påstå at vi gir dem feil utdannelse. Vi leder dem i unyttig retning med all målingen, all ensrettingen og puggingen.

Slipp elevene løs, sa vi da vi elevmedvirkning var viktig. Vi må sannelig pusse støv av vårt gamle slagord igjen. La dem slippe til med egne evner og anlegg. La hver enkelt elev oppleve glede og mestring innen egne interessefelt og muligheter. Fremtiden trenger folk som har funnet sine egne krefter og som vet å bruke dem riktig.

Hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

All makt til lærerbloggerne.

Nå dukker det stadig opp nye lærerblogger. Felles for de fleste er at de er så snille.  Det skrives vakre epistler om hverdagen i klasserommet, de søte og lærevillige elevene bobler frem.  Det er om læreres daglige slit og strev, men alle er egentlig lykkelige og glade likevel.  Så sutres det over rettebunkene, og om at ferien blir brukt til de evige stilhaugene. Klangen av lærerens kall ligger over det hele, og alt er godt og oppbyggelig for en sliten kollega.   Godt skrevet, bevares, man er da norsklærer.

Men det er så snillt!  Er man redd for å støte noen? Er man redd for at rektor/skolesjef skal kalle en inn på teppet og gi advarsel? (Forresten, det vet vi jo at skjer) Når man velger å skrive under pseudonym, tar jeg det som en liten indikator på at ytringsfriheten er noe begrenset for oss i skolen.  Det blir jo litt puslete når ‘Kateter Kid’ slåss for kritt uten palmeolje eller ‘King of Chalk’ vil ha rettefrie onsdager.

All ære til de som tør å stå frem.  Til de  (han) som må stå skolerett i beste sendetid, enda alle påstander er godt underbygget.  Det må være lov til å mene at Hattie tar feil, og at skolesjefen ikke nødvendigvis har de beste løsningene.

Kjære medbloggere, bråk litt mer.  Vi må kunne ha egne meninger som ikke står nedfelt i kommunens handlingsplaner.  Følge dem, joda, men protester må det være rom for.  La det bli litt lyd, det er fra grasrota sannheten bør komme.  Ikke tredd nedover hodene våre fra kontorene.

Hilsen med kampvilje

Hanne

 

6 kommentarer