Arkiver for april, 2012

Terrorfri skole

Nå drukner vi i denne saken. Den preger media i den grad at vi kanskje begynner å få pustebesvær. Det er godt å se at vi svarer med allsang på torg og gater, og blomster overalt. Jeg er stolt over å bo i et land som møter ondskapen slik vi har gjort.
Saken må jo gjennomarbeides, det er viktig og riktig at vi snakker om den. Den blir behandlet på en måte som vekker positiv oppmerksomhet i utlandet. Vi møter hat med godhet. Fint.

Men vi må ikke ha saken med bestandig og i alle fora. Vi må ha et frirum, det må være en mulighet for å være vanlig menneske.

Skolen har fått oppfordring om å snakke om saken. Vi har til og med fått oppskrift på hvordan vi skal gjøre det.
I dag leste jeg om skoleelever som var glade for at de slapp å snakke om det på skolen. De ville ha skolen som sin lille oase midt i elendigheten der de tok hverdagen tilbake. Dette har jeg stor forståelse for. Vi kan ikke dra med oss elendigheten overalt , det må være fristeder.

Vi må ikke la sorgen og elendigheten invadere oss. Vi må holde fast på hverdagen. Noe av styrke til å gå videre henter vi nettopp fra dette, at livet går videre og vi må ta vare på hverandre og de gode stundene.
Derfor har jeg ikke gjort ”lærerleksa ” mi . Vi har ikke gjort som vi blir oppfordret til. Samtalen hos oss har vært knyttet til hverdagen vår. Vi har latt sorgen og elendigheten være utenfor rom 6. Det er nok tristhet andre steder.
Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Ordnung muss sein.

I Pisa-undersøkelsen skal elevene svare på hvor mange bøker de har hjemme. I rettledningen utdypes dette med at de skal estimere hvor mange meter bokhyller de bor sammen med, elevene. Og så har man vært skråsikre på at antall hyllemeter med bøker er proporsjonal med skoleprestasjoner. Enkelt sagt; hvis ditt hjem har mange bøker, så er du flink på skolen.

En artikkel i Jyllandsposten 18.mars 2012 slår sterk tvil om denne teorien. På Grønland – av alle steder – har man kommer frem til at det var ingen forskjell på prestasjonene til elever med høy eller lav sosioøkonomisk status. Det som var viktig, og svært viktig, var rammene som elevene levde under.

Undersøkelser viser at de barna som lever under faste rammer presterer langt bedre enn elever med mer utflytende rammer. Disse rammene defineres som
• faste sengetider
• tilstrekkelig søvn
• faste avtaler og innetidspunkt
• faste leksetider
• faste måltider

Dette kan gi håp for drosjesjåførens barn. Selv om bøkene er få i hjemmet, er oppdragelse og tydelige voksne langt viktigere. Stimulering av læring skjer ikke nødvendigvis gjennom foreldrenes status, men hvilke forhold de tilrettelegger for sine barn.

Til forsvar for de med høy sosioøkonomisk status, kan tenkes at de også har tydelige rammer for elevene blant alle bokhyllene.

Danskene skal nå forske videre på saken, og teste teorien ut i moderlandet. Men jeg har tro på Grønland, tydelige rammer og omsorgsfulle voksne kan langt på vei erstatte manglende hyllemeter med bøker.

Så dere som fremdeles har barn i heimen: stram inn, vær tydelig og hold dem i øra. Da vil det gå dem godt, og de vil lenge leve i landet.

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Lærere kan diskutere alt – og lenge.

Noen ting forandrer seg ikke, bl.a. diskusjonene rundt ordensreglementet på skolen. Dette er den årlige seansen hvor man skal lande ”hvordan vi skal ha det”.
Bakgrunnen er sentrale føringer, som skal tilpasses den enkelte skoles egenart og brukere. Dette skal gjøres årlig, og heter revisjon av ordensreglementet. Av og til kommer det noen nye føringer, sist var det forbud mot våpen og rusmidler som måtte inn på en omfattende måte.
Og det gjentar seg hvert år på alle skoler; lærerne sitter i timevis og diskuterer regler og forbud og rammer til de blir blå i trynet. Jeg tror ikke ”vanlige folk” er klar over at et lærerkollegium kan på alvor diskutere om Ola-jakke er ute- eller inneplagg i timesvis. Det er ingen grenser for nyansene i debatten, og jeg har sluttet å bli overrasket over hva man kan bli uenig om.
Greit at man har felles rammer, jada. Greit at man har regler å forholde seg til, slik at det blir lettere for elevene å oppføre seg ”riktig”. Greit at man har tydelige sanksjoner for brudd på reglene.
Men det tar sånn tid! Jeg skulle så gjerne ha brukt tiden til noe mer nyttig, og sluppet de uendelige diskusjonene om hva og hvor og når man kan /kan ikke drikke,spise, leke osv.
Jeg er enig i at lærerjobben ikke er en privatbedrift, men jeg ser verdien i at elevene må lære å forholde seg til ulike mennesker med forskjellig syn på arbeidet. Jeg tror ikke vi blir bedre lærere av å gjøre alt i samme mal og på samme måte, tvert imot tror jeg det vil tære på motivasjon og gnist. Etter min mening må en lærer være sterk nok til å stå for sine meninger, og tørre å gjøre seg upopulær hos elevene. Det er sikkert trygt å bruke felles ordensreglement for skjold når elevene vil gå egne veier, men det blir for feigt. Hvis jeg lar mine elever bruke øretelefoner for eksempel er det ikke for at jeg skal bli populær, men fordi jeg mener det er best for dem.
Når elevene sier ”jamen det fikk vi lov til i forrige time” vil de fort innrette seg etter svaret; ”javel, men her er det jeg som er sjefen, og her må du faktisk ta av Ola-jakken fordi jeg synes det er for varmt for slike plagg her”.
La meg ta et tankeeksperiment. Departementet vil gjerne bestemme mye, og nå kan de lage felles ordensregler for hele landet. Klær må defineres fra fabrikken om de er ute eller innetøy (stempel i kraven U og I), drikke må stemples som godkjent/ikke godkjent (bare vann i egen flaske er ok), lærer bestemmer for sin time om bruk av lyd på øret, skrivesaker legges på skolen for ikke å glemme; kort sagt her er det grunnlag for et aldri så lite statlig direktiv.
Og tenk på all tiden vi sparer. Jeg har mange forslag til tema vi kan diskutere i stedet for ordensregler, men det blir vel med tanken. Neste år sitter vi der igjen.

Hilsen Hanne

PS: til mine trofaste lesere som lurer på hvordan det går med mine tidligere elever. Den saken må jeg av flere grunner la ligge i dag, men den er ikke ute av verden. DS

2 kommentarer

Selvfølgelig er det rektors ansvar.

I den pågående mobbedebatten letes det etter en ansvarlig. Etter mitt syn er det ingen tvil. Når elevene opplever seg utrygge på skolen, er det rektors ansvar å rydde opp. Rektor har selv valgt å være toppleder på en skole, og han/hun bør ha oversikten over hva som skjer på skolen. Rektor har myndighet til å sette inn tiltak, og skal til enhver tid vite hva som foregår på sin skole. Hun/han sitter med makt til å foreta endringer som kan forbedre hverdagen til en utrygg elev. Hun/han har selv valgt å gå inn som rektor, og må følgelig stå til ansvar for det som måtte skje av negative ting som følger av hans/hennes evt. unnfallenhet.
Jeg mener at man må forlange at rektor ordner opp. Hun/han må være opptatt av å finne løsninger, ikke syndebukker. Hun/han må sette seg inn i hva som skjer, og handle deretter, f,eks, ved å innføre upopulære endringer. Alle brukere, foreldre og elever må kunne være sikre på at skolen har en øverste leder som har vilje og evne til å gjøre skolen trygg for alle.
Nå skal jo rektor ha noen støttespillere. De finnes, men ikke alltid så synlige og kanskje ikke så dyktige. Man forventer at det er støttespillere i kommunens administrasjon. La oss håpe at alle rektorer har det.
Like enkelt som at læreren han ansvar for hva som skjer i klasserommet, må rektor ha ansvar for hva som skjer på hele skolen. Således må skolesjefen (eller hva det heter i din kommune) ha ansvar for hva som skjer i alle kommunens skoler. Det koker altså ned til at lederen tar det ansvar som ligger til hans stilling.
Det finnes også solide støttespillere blant foreldrene, men det er ikke alle rektorer som skjønner hvilken styrke det ligger i FAU. Dessverre. Det er hevet over enhver tvil at en rektor kan oppnå mye hvis hun/han skjønner at foreldrene vil skolens beste og kan hjelpe rektor i å oppnå et trygt miljø.
Det må legges til at Håvard Tjora i Dagbladets Magasinet sist lørdag hevder akkurat det samme som jeg skriver her; at det er skolens ledelse som må være garantist for elevenes trygghet.
Obs: Kjære barnehagestyrere som leser dette. Innholdet gjelder dere også, men jeg skrev rektor for korthets skyld. Dere er like viktige, og har like stort ansvar.
Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar