Er det penga som styrer skolens it-bruk?

 

Når skolefolket slår på pcene sine etter ferien, venter nok et år med prøving og feiling. Det lages så mange nettsider for skolen, og alle disse må vi forholde oss til – og ikke minst lage passord for. Jeg nevner noen jeg har snublet gjennom; Sats, Pas, Otto, Vokal, Vigo – og ikke minst Its og Fronter. De første har særskilte oppgave overfor skolen, og det kreves egen innlogging for hvert program. Litt ekstra tid går med, særlig fordi det kreves forskjellige passord til hver. Kriteriene for passord er nemlig ikke det samme overalt. Det er ikke alle som kommer i kontakt med alle programmene, og det er et svare strev for skolens administrator å sørge for at  riktige personer har tilgang til hva, når  og hvorfor.

Its og Fronter ligger derimot tett over alle i skolen. Jeg har brukt begge, og ser ikke store forskjellen. De fungere like halvveis begge to. I fjor gikk Osloskolen over til Its fra Fronter og det var ikke uten problemer. De fleste lærere var mildt sagt rasende over brannmurer som måtte passeres, funksjoner som ikke virket, innfallsvinkler som ikke fungerte, ja i det store var det bare krangel og frustrasjon. Tydeligvis hadde lederne fått beskjed om at «snart blir alt bra», «bare vent, nå ordner vi alt», men det hjalp lite. Fronter hadde fungert greit nok, så det var ingen forbedring i å gå over til Its. Vi kan jo håpe at noen har gjort noe lurt i sommer.

Så hører jeg fra andre kommuner at man har gått fra Its til Fronter, altså motsatt vei. Og så lurer man på hva som bestemmer her. Er det i det hele tatt noen som har hørt på lærere og hva de kan tenke seg av funksjoner på læringsplattformen? Blir elevene tatt med i diskusjonene?

Nei, vi er vel tilbake til grunnfjellet; det er penga som teller. Det ble sagt at its hadde kjøpt seg inn i Oslo, og at dette måtte forsvares for enhver pris. Siden man tydeligvis bare så på pris, ser det du til at nytteverdien ikke ble tatt med i betraktningen når man byttet plattform. Det kan jo bare kalles katastrofe når lærerne måtte gå tilbake til ranselpost på papir slik vi hadde det i gamle dager. Men protestene kom aldri til overflaten, og man ser nok at eksempel på at lærere er hyperlojale nikkedukker som danser etter sjefen, – fordi de ikke tør annet. Jeg synes oppriktig synd på ivrige lærere som leter febrilsk etter noe positivt å  si om den håpløse læringsplattformen de må bruke.

Når man ser på alle disse nettstedene under ett, er det ikke noe som kan øke elevenes læringsutbytte. Joda, man kan gi dem linker til kule sider, slik at de kan jobbe videre med pensum. Og det finnes mange ivrige lærere som deler «nyttige tips til undervisningen». Men: Hvor er elevinnflytelsen mht  læringplattformens utforming? Hvor er elevens innspill, hvor kan de komme med sine tanker og ideer og engasjement? Svaret er: Ikke noe sted. Alle nettstedene og programmene er laget for voksne, av voksne. Elevene fortsetter sitt liv på FB, Snap osv, langt fra skolehverdagen. Jeg påstår at programmene vi når bruker, utelukkende er laget for å teste, registrere og stresse elevene. Det er ikke noe sted elevene blir tatt med, unntatt når de skal levere inn oppgaver. Så læringsutbyttet for elevene er heller minimalt, det betyr kanskje ikke så mye når penga rår?

Jeg har lenge ønsket at noen skulle se at fokuset er helt bakvendt. Så dukker det opp en liten gründerbedrift: Edtechfoundry. De har mot og ideer til å snu det hele, det vil si at de starter med å ta utgangspunkt i hva elevene tenker og hvordan de best lærer. Les hvordan de tenker her: https://medium.com/edtech-foundry/master-plan-to-differ-and-fix-higher-education-5f5ebecbbad0#.pxwxfnhs1    Det kan jo ikke være annet enn genialt, men også den rette veien å gå. Enn så lenge har de bare konsentrert seg om studenter, men vi kan jo håpe at ideen gror nedover og får innpass i grunnskolen.

Slik databruken er nå, kan elevene like gjerne levere inn på papir. Det er det i alle fall ikke noe stort  it-selskap som tjener penger på.

Hullkorthilsen

Hanne

ps: Så det er sagt, sønnen min jobber i IT-selskapet. Jeg har aldri skjønt hva han driver med, helt til han la ut planen sin om hvordan de skal endre utdanning. Da forsto jeg at vi er snakker om de samme tingene, han fra IT-siden og jeg fra skolen. Jippi!

Lærere, dere står alene.

Det er gildt å se all aktivitet som er på grasrota for tiden. Mange ordsterke lærere kaster seg nå inn i kampen for å forklare hvor sinte de er. Spørsmålet som nå melder seg er: ” Hvor er Utdanningsforbundet?”

En liten fugl kvitret at det er jo mange tillitsvalgte rundt omkring som er engasjerte. Joda, det er riktig. Men det er vel ikke til å skjule at de tillitsvalgte profiterer på en raus frikjøpsordning. De har gode dager, og noe skal de jo bruke tiden til. Skrive et lite leserinnlegg i ny og ne, som hallo jeg er her.

I den forbindelse er det nødvendig med en liten avklaring (les: advarsel):

Til den tillitsvalgte: 

Du har ikke Utdanningsforbundet i ryggen. De anser seg ikke som din arbeidsgiver, og vil ikke støtte deg hvis du kommer i problemer. Siden du ikke er ansatt, gjelder ikke arbeidsmiljøloven for deg. De anser at siden du blir sendt på kurs hit og dit, er du fullt kapabel til å ta deg av oss på grasrota. De råd du gir til et medlem, må du helt stå inne for selv.
Hvis det skulle vise seg at rådene dine medfører erstatningsansvar, må du og kanskje din arbeidsgiver (altså den kommunen du jobber i) betale. Dette gjelder også om du er 100% frikjøpt. Så du må altså selv ta konsekvensene dine av hva du sier, selv om du uttaler deg som tillitsvalgt.
 (Les mer om bakgrunn og beviser her)

Til medlemmene: 

Du må ikke på noen måte stole på rådene fra en tillitsvalgt. De betyr ikke annet enn ord fra en hvemsomhelst, du kunne like gjerne fått råd fra postmannen. De tillitsvalgte har mange kurs, jo da. Men det er ingen garanti for at de har lært det som ble forelest, det er ingen eksamen. Den tillitsvalgte handler på egen hånd, uten støtte i Utdanningsforbundet hvis noe skulle bli galt. Alle råd du får, må du selv vurdere. Altså trenger du heller en god advokat, hvis noe skulle gå galt

.
Hvordan jeg vet dette?
Jeg var for litt siden midt i en konflikt med Lørenskog Kommune og trodde jeg trengte bistand fra Utdanningsforbundet. Det skulle vise seg å bli en skjebnesvanger tanke. Ikke lenge etter hadde jeg store problemer med i det hele tatt å få kontakt med Utdanningsforbundet.

Dessverre endte saken i rettsapparatet etter at Utdanningsforbundet blant annet ikke en gang valgte å møte i forliksrådet. Først i retten la Utdanningsforbundet fram sine bevis, blant annet at de ikke har juridisk eller økonomisk ansvar for tillitsvalgte fordi de ikke er ansatt.

Denne saken i seg selv er ikke det relevante. Men hvordan Utdanningsforbundet valte å unngå dialog og senere la fram bevis for at de ikke har noe ansvar for sine tillitsvalgte …. det burde skremme livskiten ut av tillitsvalgte og medlemsmassen.

Jeg har vært et trofast medlem av Utdanningsforbundet siden etableringen. Nå som jeg vet hva som skjuler seg på innsiden og baksiden ser jeg ingen grunn til å være medlem lenger. Den tryggheten jeg trodde jeg betalte for finnes ikke. Det har de selv lagt fram juridiske bevis for.

Utmelding blir sendt.

Hilsen Hanne

KRD – RLE – KRL – > ?

Etter noen dager i utlendighet kommer man hjem til andedammen og ser folk plasker rundt som før. Denne gangen gjelder det ett enkelt fag på skolen, ett som ikke engang er med i Pisa-undersøkelsen. Kan tenke meg det foregikk slik:
Tuppen og Lillemor var i sonderingshumør. Og de ville ikke lenger ha med seg hanen i kurven. For å bli kvitt ham fikk han 55%K, og et klapp på skulderen. Snill og grei som lillebror er, tok han til takke med det og tuslet tilbake til det store huset nede i byen. Der skulle man tro at alt var greit.
Men Folket våknet – heldigvis. De skjønte at ting ikke var så greit likevel.
Den nye regjeringen skulle løfte skolen, sa de. Og dette er altså løftet: nytt navn og nytt tidsbruk på et fag som fungerer aldeles glimrende som det er. Jeg trodde at slike endringer måtte ut på høring før man vedtok endringer. Skal det nå lages nye fagplaner på alle skoler, og rektor har ansvar for at 55% brukes rett? Må det nye bøker til? Må man endre det fra dd, eller holder det med de som starter på skolen nå? Synes jeg hørte to damer som snakket om mindre byråkratisering på tv i går -?
Jeg har hatt gleden av å undervise i faget slik det er nå. Som humanetiker hadde jeg (og elevene) stor glede og nytte av spennende og lærerike diskusjoner, preget av gjensidig respekt. Det var ingen som konverterte av disse diskusjonene, men det ga rom for ettertanke og oppklarende forståelse.
Jeg trodde at Tuppen og Lillemor hadde mer å fare med. Dette blir nesten patetisk. Lot krf seg avspise med 55%K, og så gikk de gladelig ut av regjeringssonderingene? Det kan da ikke være så enkelt? Er det bare nok et forsøk fra journalistene på å lage saker basert på de få tingene damene snakker om?
Nei, la oss bruke kreftene på de store tingene. La krl forbli slik det er nå. Kristendommen får stor nok plass der, og vi trenger ikke noen storebror som sjekker at vi holder på denne underlige prosenten.
Gi oss noe mer å diskutere, damer. Dette ble for flaut.
Med hilsen
Hanne

Høyres ”matteløft”, realitetene:

Hvis (ikke når!) Erna tar over, skal lærerne tvangssendes på mattekurs. Det skal lovpålegges at kommunene må betale litt av kursingen, men (grøss og gru!) også læreren selv. Skjønner egentlig Erna hva hun sier nå? Skal alt bli så greit i norsk skole bare lærerne bruker av sine egne penger for ett enkelt mattekurs? Utrolig at hun har så dårlig rådgivere.

Realiteten blir nok helt noe annet. Når læreren har fullført kurs under tvang og eksternt pålegg, vender de tilbake til klasserommet. Da møter han akkurat de samme utfordringene som før, forskjellen er at han har papir på at han kan litt mer matte. Inneklima er like ille, klassene like fulle, læremateriellet er like slitt osv.

Når man har et drøyt minutt på hver elev for å videreforklare Pytagoras, hjelper det svært lite med kurs og kurs og kurs. Når luften er like stinn, elevene like slappe, sultne, trøtte, bøkene like gamle osv. kan man glemme å heve mattenivået noe sted.

Kan noen i valgkampens hete trekke fokus mot helheten i skolen? Kan noen se at det må gjøres et gjennomgående løft? Man må se på alle faktorer som muliggjør læring. Et lite lovpålagt kurs gjør absolutt ingen omveltning i skolen.

Vær så snill, spar meg for dette tullet. Vi som jobber i skolen ser at dette er bare prat.

Men kanskje det kommer en politiker som har noen gode kort stukket opp i ermet. Jeg venter!

Hilsen Hanne

Nivådeling, ja takk.

Nå ser det ut til at noen har skjønt noe. Nivådeling har lenge vært et-fyord i skolen, her skulle alle gå i samme klasse uansett om de fikk 1 eller 6 i faget. Det er ikke vanskelig å utlede at da vil noen ikke skjønne noe, mens andre vil kjede seg gjennom timene. For en lærer med 30 elever vil gapet man skal nå over bli enormt.

Vi prøvde nivådeling i matte en tid. Alle var fornøyd, elever, foreldre og lærere opplevde alle fordeler ved dette. Når du kom i 2er gruppa, var det oppgaver du kunne mestre, og timene ble også noe for deg. Kanskje klarte lille Ole å karre seg opp i 3-4 gruppa etter hvert. Selvfølgelig lå det en stadig presisering overfor alle elevene om at  gruppeinndelingen var fordi alle skulle få til noe og skjønne noe i timene. De flinke kunne få oppgaver med utfordringer, og de svake kunne få oppgaver de mestret i sitt tempo uten at de flinke måtte vente på dem.  Altså en vinn-vinn situasjon.

Men vi fikk tilsyn fra fylkesmannen, tre alvorlige personer som viftet med lover og løftet pekefingeren. Noe sånt skulle de ikke ha, nei. Og vi viste til gode resultater og  høy grad av tilfredshet, men det hjalp ikke. Her var det bestemt at nivådeling var i strid med loven.

Nå kan jeg jo tilstå at vi fortsatte med nivådelingen litt til, og så tok mangel på ressurser over.

Derfor er det gledelig at vi nå ser gjennomslag for nettopp å kunne gi elevene muligheter for å velge en mestringsgruppe der de kan klare alle oppgaver som gis. Tenk så fint at de slipper å gå til timer der de flinke gjesper når ting går sakte. På den andre siden kan de flinke få testet seg og strekke seg lenger.

Jeg ser at politikerne kaster seg over saken og bruker/misbruker den i valgkampen. Svartmaling om at vi får  eliteskoler og noen kommer i «dumboklassen», henger ikke på greip. Det skal jo ikke deles i alle fag, til det er ikke ressursene tilstrekkelige. Slik tildeling av ressurser er i dag, vil jeg tro at det i første rekke er matte som får til dette. Og det er der nytten er virkelig stor.

Slik jeg oppfatter det, bør de legge politikken til side og bruke sunn fornuft.

Hilsen Hanne

Godt nytt for Ny Giv.

Jeg har tidligere uttrykt stor skepsis til Ny Giv-satsingen (blogg  http://wp.me/p1g29y-4D )

I de senere dagene har det kommet dokumentasjon som kan vise til at jeg tok feil. Og det kan jeg glatt leve med.  Det beste er jo at penger som er satset, gir uttelling for elevene.

Nå er det et moment ved denne dokumentasjonen som jeg leser med ekstra stor glede, nemlig den om frukten av nivådeling.

Dette tema har lenge vært bannlyst i skolen. For noen år siden hadde jeg tilsyn for fylkesmannen ved min skole. Vi hadde lenge praktisert nivådeling i matematikk, og ordningen var godt mottatt av elever, foreldre og lærere. Men de utsendte fra fylkesmannen sa nei, i norsk skole skal alle gå i samme gruppe uansett faglig nivå eller andre ulikheter. Jeg syntes det var leit at vi skulle måtte slutte med et opplegg som fungerte, men det er (var?) ikke godkjent iht opplæringsloven.

Fordelene ved nivådeling er mange. Det elevene opplevde, var at alle i gruppa opererte på samme nivå. Alle i gruppa hadde potensiale til å klare alle mattestykkene, og det var ingen som måtte vente på at de svakere eller sterkere skulle få sin del av undervisningen. Slik det er for 30 elever med kompetanse fra 1 – 6, må det jo bli for vanskelig for noen eller for kjedelig for andre.

Nå er det altså grønt lys for nivådeling igjen, hvis dagens rapport skal komme til nytte. Kanskje matte kan oppleves som greit for de som henger etter, siden de kan få jobbe sammen med jevnflinke i timene. Og på den andre enden av skalaen, jeg tror mange mattelærere kan glede seg over å legge listen høyere for å utfordre de ekstra flinke.

Hva gjør du med dette, Kristin?

Hilsen Hanne

Var det nå så lurt med valgfag?

I fjor ble valgfagstanken lansert. Nå er vi i gang, og jeg har finlest føringene som ligger bak. Morsom lesing.

Ideen var at det valgfaget skulle gjøre at elevene ”styrker lysten til å lære og opplever mestring gjennom praktisk og variert arbeid”.

Det skulle også være ”mer praktisk, variert og relevant opplæring på ungdomstrinnet”.

Og det hørtes jo flott ut – da. Ungdomsskolen har lenge vært kritisert for å være for teoretisk, og vi klappet for mer praktisk jobbing.

Så kom fagene;

Bl.a.

”Sal og scene

Media og kommunikasjon

Fysisk aktivitet og helse

Design og redesign”

 Praktisk retta? Jeg ser at her er det noen langt fra skolehverdagen som har funnet ut hva de skal hete. For å velge, må jo elevene skjønne hva dette betyr.  Det blir mye tid som går med til å forklare hva som menes med disse fine overskriftene, og deretter blir det vrient å velge. Det byråkratiske aspektet har slått til allerede i valgfasen. De elevene som skulle bli inspirert og motivert ved å gjøre noe annerledes, vil slite med å finne ut hva de skal velge i. Hvorfor kan det ikke hete noe enkelt, noe som kan motivere elevene med en gang de leser det; som for eksempel teater, lokalavis, ballspill. Da kan de lett velge ut fra egne interesser, og følgelig bli engasjert med en gang – før vi voksne må forklare hva faget innebærer.

Nå vet jeg at det finnes entusiastiske lærere der ute som står klar med spennende og engasjerende opplegg for valgfaget, og hurra for dem.

Så er det tidsbruken. Tiden til valgfaget skal tas fra de andre fagene – kjernefagene. Det blir ingen nye fagplaner i fagene, fordi

”valgfagene er utformet ved hjelp av elementer fra andre fag”.

Det tilsier at valgfagene skal sveive innom de andre fagenes fagplaner og fylle opp noen krav hist og her. Lite gjennomtenkt, spør du meg.

Det som virkelig irriterer er at ”Timene tas av elevrådsarbeid”. Altså er nå elevrådsarbeid tatt ut av timeplanen i norsk skole. Da kan man spørre seg om når i all verden klassene skal ta opp elevsaker, praktiske klassesaker og alle andre små og store utenomfaglige tema som dukker opp. Skal vi ta det i fagtimene? Utenfor skoletid?

I tråd med dette kommer kravet om at elevene skal involveres i hvilke valgfag som skal tilbys neste år. Hvilke forutsetninger har elevene for å mene noe om hva som skal gjøres når fagplanene allerede er skrevet? Når skal det diskuteres? Hvilket fag skal bruke tiden til å snakke om (foreslå, stemme over…) hva de ønsker for neste år? Det sies:

”At elevene får reell medvirkning, er viktig for at valgfagene skal være motiverende for elevene”.

Ja, men når skal de få tid til det når klassens time er borte?

Jeg hilser valgfaget velkommen tilbake i skolen. Men jeg har liten tro på at det alene kan øke motivasjon og lærelyst hos en sliten og lei elev. En liten positiv pause i løpet av uken er nok dessverre ikke tilstrekkelig.

Likevel, jeg gleder meg til å se hva våre valgfaggrupper får til.

Hilsen Hanne

Muntlig eksamen = en enerverende utfordring!

Dette er et nødrop, og jeg trenger gode ord tilbake. Vi er midt i perioden med muntlig eksamen på 10.trinn, og jeg er tilbake på grasrota. Jeg hadde glemt hvor slitsomt muntlig er, og i tillegg kommer endringene som jeg bare har sett utenfra. Hjelpe og trøste, dette blir heftig.

Heldigvis har jeg folk rundt meg som følger reglene, så jeg kan ikke angripe andre enn meg selv.
Her sitter jeg og skal lage kreative oppgaver for elever som jeg bare har kjent i ½ år. Hva har de fått med seg? Hva er det lurt å legge vekt på? Hvordan skal jeg lage oppgaver som gjør at de får vist hva de kan?

Hvert ord teller, og hver setning må slipes og files. I bakgrunnen ruver fagplanen som flinke og samvittighetsfulle Ragnhild laget i august (og som jeg flikket litt på)

Så kommer det en ekstern sensor inn fra venstre. En hyggelig stemme på telefonen, og mailene flyr hit og dit. Heldigvis later hun til å være en engasjert og faglig sterk dame, det er bra. Det noen kaller å kritisere, kaller jeg å hjelpe og veilede. Fint!

Man får etter hvert følelsen av det er en selv som skal opp til eksamen. Har jeg fortrengt det? Vil så gjerne gjøre det best mulig for disse flotte 16-åringene, men hvordan får man til det? Kan noen der ute si noen oppbyggende ord til en noe fortvilet 10.klasse-lærer? Går dette bra?

Det ligger 48 timers hard jobbing foran oss, for meg og forhåpentligvis også elevene. Jeg regner med at jeg har en ny forståelse for begrepet veiledning når vi kommer til 8.juni.

På siste eksamensdag når karakterene er delt ut, vil jeg kjenne den gamle, gode følelsen av at muntlig er moro. For det er moro, dermed basta. (Særlig etterpå)

Hilsen Hanne

Sex-uka gikk fort, gitt.

Så er uke sex til endes, og man sitter igjen med litt undring.
Som lærer til elever med hovedsakelig annen bakgrunn enn Ola Nordmann, er det klart at undervisningsmateriellet ikke er skreddersydd for disse. Det jeg har hatt tilgjengelig, som ligger innenfor de læreplanene vi har, er skrevet for elever med kultur fra halv-sjugenerasjonen. Det er vel og bra for de fleste i Norge, og det er mange ting der de kan greit reflektere over.
I møtet med disse nye nordmenn blir bildet litt annerledes. Mange av dem kjenner seg ikke igjen i det som er beskrevet i norske lærebøker, siden den verden som fremstilles der, er langt fra deres hverdag.
Man beveger seg ofte på en tynn is, redd for å tråkke over noen grenser og redd for å såre. Jeg har hatt mange spennende diskusjoner rundt tvangsekteskap, homofili, voldtekt og debutalder. I møte med en annen verden er det jeg som må tenke flere ganger, og det er jeg som må omformulere min oppfatning av en reell verden.
Så lærte vi noe alle. Godt er det.
Jeg ser et stort behov for undervisningsmateriell som er tuftet på innvandrerbarnas hverdag, og som kan gi dem nye innspill til å stå på egne ben og ta egne valg. Kan noen bevilge noen penger til dette, vi er klare på Gran!
Vi tror vi er så flinke til å ta dem på alvor, og jeg ser det gjøres mye bra for å møte disse elevene. Men på stadig flere områder ser jeg at vi må tenke nytt og vi må møte dem der de er.
I uke sex har dette blitt særlig tydelig for meg. Vi har en lang vei å gå.
Det har vært en spennende og lærerik uke, i hvert fall for meg. (men jeg lærte vel litt mer om kulturforskjeller enn andre ting!)
Hilsen Hanne

Sidemålsdebatten igjen.

Denne uka har gitt håp om en endring språkdebatten i skolen. Hurra.
Jeg har alltid funnet det underlig og bortkastet at elevene skal tvinges til å skrive to tilnærmet like målføre. Det er veldig forvirrende for de som må lære seg et hovedmål og så i etterkant lære seg et sidemål som er ganske likt. Dette gjelder også for de som sliter med lese- og skrivevansker.
Det er ingen tvil om at det holder med ett målføre når elevene skal videreutvikle sin skriveglede og sin skriftlige formidlingsevne.
Slik situasjonen er i landet nå, må elevene også beherske sidemålet. Men dette håper jeg de nå slipper å bruke til skriftlige arbeider. Jeg ser nødvendigheten av at de lærer seg begge målføre, men det må ikke tvinges på dem.
Det finnes mange muligheter for å tilegne seg språket. Ideen om å ha en eller flere lærebøker på sidemålet finner jeg spennende. Dessuten bør norskpensum omfatte begge målføre slik at elevene leser og hører det kontinuerlig.
Helt siden jeg var elev selv, har maset med ”spynorsk mordliste” ligget som et kvelende slør over norsktimene. Slik faget har vært lagt opp hittil, har svært få klart å vekke entusiasmen for å bruke to nesten like målføre. Jeg håper inderlig at arbeidet som nå er satt i gang med revidering av fagplanene, kan gjøre at fagets innhold skaper elever som blir glad i begge de norske målførene.

Hilsen Hanne