Archive for category elevmedvirkning

Hvis jeg gikk på vgs nå…

ville jeg hoppet glatt ut av hele systemet. Tanken på å måtte sitte i hver eneste kjedelige time hele året, skremmer meg. Lærerne kan være så kjedelige da bare vil, men de kan dømme meg til «ikke godkjent» hvis jeg ikke møter opp. Noen ganger er det bare sånn at man har det bedre utenfor klasserommet. De dagene livet er bare motvind,  og det eneste som hjelper er en liten timeout. Hadde jeg hatt muligheten for å snakke med en klok voksen på skolen så hadde dagen kanskje blitt lettere, men det er jo ikke alltid det er mulig. Man skal tvinges til å slite seg gjennom timene uansett hvordan dagsformen er. Men man er gammel nok til de fleste andre valg, men skal altså tvinges til å møte på skolen samme hva. Det er faktisk sånn at man kan tilegne seg stoffet raskere og bedre på egen hånd noen ganger. Ikke all undervisning er glimrende, selvstudium er også nyttig og nødvendig.

Så må man skaffe seg en legeattest, da. Lage masse unødig ekstra-arbeid for stressa leger. Og vil alle leger forstå hvis man sier at man har kjærlighetssorg og ikke orker å se eksen på en dag eller to? Hvordan kan man forklare at man må ha en liten pause fra skolen for å ta seg inn? Faglig utbytte kan man hente inn når hodet er på plass, nemlig.

En morsom spinoff-effekt er leger som tilbyr hjelp over nett. Hurra for Øyvind og co, det gir en hjelpsom hånd til en som sliter. (legeattester.no) Så slipper man å  bruke dagen på et legekontor, men heller samle krefter på egen hånd.

Fraværsregelen begynner i feil ende. Man må heller se hva som gjør at elevene ikke kommer på skolen, og sette inn kreftene der. Det kan være utdatert faginnhold, uengasjerte (og kjedelige) lærere, men også manglende støtteapparat rundt elevene.

Tvang løser ingen problemer, det skaper tvert i mot flere. Det er sløsing av lærernes tid at de skal følge med hver elev i hvert minutt – og rapportere i øst og vest. La dem få bruke tiden sin til å prate med elevene, holde seg faglig oppdatert og skape gode læringsarenaer.

Men her er det vel noen politikere som skal ri sine kjepphester – og elevene får svi.

Uff.

Hanne

Advertisements

1 kommentar

Det er eleven det dreier seg om, ikke foreldrene.

I etterkant av innslaget i Lørdagsrevyen i går har jeg en liten, men viktig tilføyelse. Forresten, den er ikke liten, den er meget sentral.

I debatten om de kravstore foreldrene sitter dem det dreier seg om og ser på. Det gjelder lille Ole og hans kamerater. De kommer hjem til sine engasjerte foreldre og forteller om hvor ille det er på skolen, hvor dum lærer de har, hvor mye uklokt rektor gjør osv. Unger gjør sånt. De krydrer middagen med all slags kreative episoder som har skjedd på skolen. Men de forteller fra et utelukkende subjektivt synspunkt. Og de føyer gjerne litt til for å vekke interessen til foreldre som har mer enn nok med egne ting. Det er vel en sjeldenhet at lille Ole forteller om den bråkete klassen og legger til en innrømmelse om at han laget mest støy av dem alle.

Det er nå foreldrene må være voksne, og ikke gå ned på fjortis-nivået. Saken må diskuteres ferdig på voksenplan, og skolen må møte foreldrene der. Det er i utgangspunktet Ole som har problemet, og da må de voksne sammen hjelpe ham med løsninger og veien videre. Ole må vite at foreldre og skole sammen jobber for at han skal ha en fin tid på skolen.

Man gremmes over de foreldrene som går til krig mot skolen. Ole blir da revet mellom to parter, og han må være lojal mot begge. Han får all støtte hjemme, og kan lett føle at han må fôre hjemmet med enda flere historier om hvor ille det er. Samtidig må han være på skolen hver dag og følge den læreren som far skal ”få ut av skolen”. Ole må gjøre det som læreren sier på skolen og det som far sier hjemme. Det er jo en uholdbar situasjon for en liten gutt.

Og når det er snakk om respekt. Hvis ikke foreldrene respekterer skolen, hvordan skal elevene lære å respektere den?

En klok person sa; Like lite som du blir lege av å ha ligget på sykehus, like lite blir du lærer av å ha gått på skolen. Dette skulle være motto for alle FAUer. La lærerne få være lærere, så kan foreldrene gjøre  jobben på hjemmefronten.

En gang til; skolen skal være et samarbeidsprosjekt til elevenes beste. Da må vi spille på samme side av banen. Ingen – og allerminst Ole – er tjent med en krig.

Med takk for alle gode tilbakemeldinger etter mine 15 minutter i rampelyset,

Hanne

 

2 kommentarer

Visjonen som forsvant.

Forleden dukket det opp et gammelt krus i skapet mitt. Det stammer fra 1999. Da var jeg i Haugesund og snakket på en skolekonferanse. På koppen står det; nytt årtusen – ny ungdomsskole?

Jeg husker det som en flott opplevelse. Jeg hadde med meg to elever, og vi snakket for store forsamlinger om elevmedvirkning. Entusiasmen lå tungt over salen. Det var store forventninger til at alt skulle bli så mye bedre, skolen skulle revitaliseres og store endringer lå foran oss.

Tankene rundt koppen ble triste. Jeg trodde på tankene og ideene som ble luftet. Alle virket så glade og optimistiske. Vårt budskap om elevenes rett til å delta i skolens liv falt i god jord, virket det som. Ideen om skolen der alle hadde muligheter fra eget ståsted fikk gjenklang i forsamlingen. Vi trodde vi snakket til fremtiden, og at våre ideer ville gi grobunn for en skole der alle var trygge og verdsatt. Vår overordnede ide om å slippe elevene til, og tro på deres evner, virket så riktig og akseptert den gang i 99.

Nå, 16 år senere, ser jeg at det gikk helt feil. Skolen utviklet seg absolutt ikke slik jeg trodde og ønsket. Det er ikke lenger plass for elevenes medvirkning. Klassens time er strøket av planene, og det er ikke lenger plass til elevenes egne tanker og initiativ. Nå skal fagene gå foran alt, fortrinnsvis de fagene som kan måles. Utenomfaglige aktiviteter er det ikke lenger tid til. Fagplanene må følges, de overprøver alle andre aktiviteter. En lærers mareritt er når Den kulturelle skolesekken eller noe sånt kommer, for ”da mister elevene undervisningen min!”

Slik jeg ser det, er elevfokuset blitt borte på veien. Nå skal fokuset ligge på resultatene, de målbare, som rektor blir pålagt å sette. Ting som ikke kan måles er man ikke opptatt av. Jeg husker med glede – og det gjør nok mine elever også – de dagene sola skinte og vi la vekk bøkene og gikk en tur ut for å nyte livet og været. Nå må man planlegge, varsle og ha arbeidsoppgaver og læringsmål før man kan ta noe på sparket. Latter, smil og glede kan jo ikke måles. Jeg siterer min mann når han tar på byråkrathatten; ”Latter har ingen målbar verdi.”

Det er fokus på organiseringen av lærerne, bind dem til skolen og tving dem til å sitte der til solen går ned. Alt skal planlegges og dokumenteres og rapporteres, slik at det ikke blir tid til det som skolen egentlig dreier seg om.

Jeg skulle ønske flere fikk oppleve det mine to elever erfarte i Haugesund i 99. Det var hundrevis av voksne skolefolk som hørte på, lot seg begeistre og belære av dem. Dette fordi min skole ga dem sjansen til å snakke, til å gjøre ting på sin måte og bli støttet og sett slik de var. Vi skrev ingen rapporter eller timelister eller erfaringsnotat. Vi hadde bare moro. Vi snakket om det som engasjerte fordi vi trodde på det, og det var plass til det.

I dagens skole er alle ordene på planpapirer, gjemt i skuffer og skap. Vi brukte ordene mellom oss, vi snakket dem og vi lyttet til hverandre (og helst på elevene).

Jeg hadde vel ikke tenkt disse tankene hvis resultatene av endringene i skolen siden 99 hadde medført at vi ledet an i skoleverden. At vi hadde de beste resultatene, at vi mottok utenlandske delegasjoner som skulle lære av oss. Men akk, slik gikk det ikke.

Visjonen fra 99 er fortsatt en drøm. Men koppen er grei å bruke. Og jeg er så glad for at jeg fikk jobbe i skolen da det svingte som best. Det var gilde dager!

Trist hilsen

Hanne

1 kommentar

Får alle elever virke med?

Forleden fikk jeg være med på elevrådskonferansen i Oslo. Det var gildt. Entusiasmen og engasjementet lå tykt over salen, og hele elevråds-Oslo var en stor og glad familie. Det ble delt ut priser og godord, med behørlig velformulerte takketaler. Flotte elever takket rektor og lærere og hverandre, og lovet enda mer kamp for medelever og skolen.

Det varmet en gammel elevdemokrat, og jeg ble storligen imponert over alt som skjer i denne kommunen. For det skjer mye på elevrådsfronten i Oslo, det er ingen tvil om det.

Nettsiden elevmedvirkning.no har åpnet. Selv om den er i sin spede oppstart, er det lovende tendenser for arbeidet videre.

Så langt, alt vel.

Men…..

I Oslo har vi mange elever med annen kulturell bakgrunn. Og disse var nesten usynlige på scenen sist fredag. Jeg undres hva som er årsaken til det? Og jeg har ingen svar, bare undring.

Er det sånn at skoler med mange flerkulturelle ikke er så flinke med elevrådet? Her sitter jeg litt i glasshus, men velger likevel å hevde at dette ikke er tilfelle. For eksempel vant Haugen skole elevrådsprisen for u-skoler i fjor, og der er det ikke mange etnisk norske.  Jeg tør altså påstå at det jobbes like sterkt med elevråd på alle skoler.

Så kanskje er det noe med disse elevenes bakgrunn. Er det noe med at når foreldrene har en kultur som ikke innbefatter dugnadsånd og vel-foreninger, så ”arver” barna den passive innstillingen til å bidra i demokratiet? Vi må lære elevene elevmedvirkning, men kanskje er det ekstra kulturelle hindringer for dem med annen bakgrunn?

La oss si at det ovenstående er feil. Hva er det så?

Slik jeg så livet på scenen fredag, var dette hovedsakelig etnisk norske elever med de store havers selvvtillit. De snakket beste vestkant-sprog, og lo av hverandres vitser. De kjente hverandre, hadde samme klesstil og klappet for hverandre.

Hvordan skal en liten elevrådsleder fra Groruddalen komme inn i dette selskapet? Hvordan kan man få en som snakker Frogner-dialekt til å slippe inn en som snakker Furuset-dialekt?

Man må kunne stammespråket for å komme inn i det gode selskap.  Slik jeg oppfattet forestillingen, er det skolene på vestkanten som definerer makten og gjeldende koder.

Jeg leter altså etter en eller flere som kan sørge for at elevrådsarbeidet på kommunalt nivå avspeiler den elevflokken som faktisk er her.  Det finnes mange engasjerte elever med ikke-norsk bakgrunn som vil være verdifulle ressurser i arbeidet med elevmedvirkning. Slipp dem til!

Heldigvis later det til at arbeidet er preget av iver og entusiasme for saken.  Jeg er fremdeles imponert over disse tenåringenes arbeidsvilje og arbeidsglede. Enhver politiker burde se at det kommer engasjerte folk fra skolene, få dem inn i partiene deres.

Men få med elever fra alle deler av byen, vær så snill!

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Kan vi få tid til å undervise litt?

Så er vi ferdige med høstens første annerledes-dag. Dignity Day, som det så fint heter. Alle skoler pålegges å følge opp, arrangere interessante temadiskusjoner, finne passende filmsnutter, kort sagt gjøre sånt som bryter opp den daglige skolehverdagen.

Jeg har aldri helt skjønt hva denne dagen dreier seg om. Man kan kanskje snakke om suppe på en spiker, hvis det skal gjentas år etter år. Hvor mange vinklinger som kan oppleves som  meningsfulle for elevene, har vi til verdighet? For vi snakker da om tro på seg selv og respekt for hverandre hele tiden? Er vi så kongetro at vi følger opp bare fordi kronprinsen kom med ideen? Trengte han en sak å markere seg på?

Men i alle fall, nå er vi ”dignified” nok til neste annerledes-dag.
Det er til uka, da dukker gamle gode FN-dagen opp. Den har kommet litt i skyggen nå, og det er litt dumt. Vi har aldri hatt så mange nasjonaliteter representert på skolene, så det kunne blitt veldig moro med den dagen. Men kanskje FN har tapt for dignitien?

Så kommer OD, uka etter der. I år er det 1.november, da skal elevene ta seg en dag ”fri” for å tjene penger til de som ikke har det så bra. Joda, god ide, det også.

10.trinn skal på yrkesmesse, det tar også mesteparten av en dag.

Det vil ingen ende ta, for snart er det Lucia, så kommer juleball, og så er det juleverksted og juleavslutninger og hele molevitten (som danskene sier).

Innimellom er det diverse undersøkelser av forskjellig lengde.

Man kan miste litt pusten her. Vi er mer eller mindre pålagt å oppløse undervisningen ukentlig fremover. Og det rett etter en (etter min mening) meningsløst lang høstferie.

Så her er et lite nødrop:

Kan vi få forståelse for at det er vanskelig å opprettholde jevn progresjon i undervisningen?

Hilsen Hanne

4 kommentarer

Var det nå så lurt med valgfag?

I fjor ble valgfagstanken lansert. Nå er vi i gang, og jeg har finlest føringene som ligger bak. Morsom lesing.

Ideen var at det valgfaget skulle gjøre at elevene ”styrker lysten til å lære og opplever mestring gjennom praktisk og variert arbeid”.

Det skulle også være ”mer praktisk, variert og relevant opplæring på ungdomstrinnet”.

Og det hørtes jo flott ut – da. Ungdomsskolen har lenge vært kritisert for å være for teoretisk, og vi klappet for mer praktisk jobbing.

Så kom fagene;

Bl.a.

”Sal og scene

Media og kommunikasjon

Fysisk aktivitet og helse

Design og redesign”

 Praktisk retta? Jeg ser at her er det noen langt fra skolehverdagen som har funnet ut hva de skal hete. For å velge, må jo elevene skjønne hva dette betyr.  Det blir mye tid som går med til å forklare hva som menes med disse fine overskriftene, og deretter blir det vrient å velge. Det byråkratiske aspektet har slått til allerede i valgfasen. De elevene som skulle bli inspirert og motivert ved å gjøre noe annerledes, vil slite med å finne ut hva de skal velge i. Hvorfor kan det ikke hete noe enkelt, noe som kan motivere elevene med en gang de leser det; som for eksempel teater, lokalavis, ballspill. Da kan de lett velge ut fra egne interesser, og følgelig bli engasjert med en gang – før vi voksne må forklare hva faget innebærer.

Nå vet jeg at det finnes entusiastiske lærere der ute som står klar med spennende og engasjerende opplegg for valgfaget, og hurra for dem.

Så er det tidsbruken. Tiden til valgfaget skal tas fra de andre fagene – kjernefagene. Det blir ingen nye fagplaner i fagene, fordi

”valgfagene er utformet ved hjelp av elementer fra andre fag”.

Det tilsier at valgfagene skal sveive innom de andre fagenes fagplaner og fylle opp noen krav hist og her. Lite gjennomtenkt, spør du meg.

Det som virkelig irriterer er at ”Timene tas av elevrådsarbeid”. Altså er nå elevrådsarbeid tatt ut av timeplanen i norsk skole. Da kan man spørre seg om når i all verden klassene skal ta opp elevsaker, praktiske klassesaker og alle andre små og store utenomfaglige tema som dukker opp. Skal vi ta det i fagtimene? Utenfor skoletid?

I tråd med dette kommer kravet om at elevene skal involveres i hvilke valgfag som skal tilbys neste år. Hvilke forutsetninger har elevene for å mene noe om hva som skal gjøres når fagplanene allerede er skrevet? Når skal det diskuteres? Hvilket fag skal bruke tiden til å snakke om (foreslå, stemme over…) hva de ønsker for neste år? Det sies:

”At elevene får reell medvirkning, er viktig for at valgfagene skal være motiverende for elevene”.

Ja, men når skal de få tid til det når klassens time er borte?

Jeg hilser valgfaget velkommen tilbake i skolen. Men jeg har liten tro på at det alene kan øke motivasjon og lærelyst hos en sliten og lei elev. En liten positiv pause i løpet av uken er nok dessverre ikke tilstrekkelig.

Likevel, jeg gleder meg til å se hva våre valgfaggrupper får til.

Hilsen Hanne

4 kommentarer

Og vi antimobber videre, gjør vi ikke?

Mobbedebatten blusser opp igjen, godt hjulpet av Dagbla denne gangen. Skolestart er jo synonymt med en liten aksjon for noe som skolene må ta tak i, og ofte også har skyld i.

Denne gang er det altså mobbing. Prisverdig at det tas opp, bevares. De har fått frem dyktige og kompetente fagfolk som uttaler seg med flere innfallsvivnkler. Dette er folk som ser at mobbing ikke bare er skolens feil, men mye må belastes hjemmet og samfunnet ellers.
Jeg har blogget om dette for en tid tilbake, og ser at mye av det jeg sa den gang, nå kommer fra Dagbla sitt ekspertpanel. https://hannesand.wordpress.com/2011/02/18/mobbing-igjen/
Hurra.

En liten bisetning; da Dagbla lanserte kampanjen ved skolestart, var det øverst på siden reklame for slankemidler ledsaget av mange bilder av ferme kvinner. Jeg holdt inn magen og leste videre. Kan man kalle det mobbing?
Debatten var lenge ryddig og klok. Så slår det tilbake i dag. Rangeringen av skolene kommer med store bokstaver, og det er lite en skole kan gjøre for å forsvare seg. En rektor kunne fortelle at elevene hadde sabotert undersøkelsen, altså var ”hans” tall helt uriktige. Men det er rått parti å liste opp verstingskolene uten å si noe om elevgrunnlaget, hva man har gjort, det kan ha skjedd noe akutt den dagen, kort sagt alle mulige ting som betyr mye når elevene tar undersøkelsen.

I dag har jeg også, nok en gang, sett P.Kaur fortelle om hvor fælt hun hadde det på ungdomsskolen. Jeg regner med at man tenker at dette må ha vært en fæl skole, men det gis ikke rom for at skolen uttaler seg (og rett er det). Men jeg vet at den skolen hadde null-mobbing noen år tidligere, og jeg er sikker på at skolens anti-mobbearbeid har fortsatt. Dagens resultater fra den skolen er bra, så det må ligge noe mer under her. Men det kommer ikke frem, og ikke skal det offentliggjøres heller. Kaur fikk i alle fall fin reklame for boken sin på tv i kveld.

Poenget er at mobbeproblemet er meget sammensatt. Skolen kan ikke komme fenomenet til livs, det er et samfunnsproblem. Alle samfunnsaktører må ta sin del av ansvaret, og alle må tenke gjennom hva de sier til hvem – uansett.

Så fortsetter vi med våre prosjekt, og har en ærlig tro på at det vi gjør bidrar til at neste generasjon kan gå glade og trygge på skoleveien.

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar