Muntlig eksamen = en enerverende utfordring!

Dette er et nødrop, og jeg trenger gode ord tilbake. Vi er midt i perioden med muntlig eksamen på 10.trinn, og jeg er tilbake på grasrota. Jeg hadde glemt hvor slitsomt muntlig er, og i tillegg kommer endringene som jeg bare har sett utenfra. Hjelpe og trøste, dette blir heftig.

Heldigvis har jeg folk rundt meg som følger reglene, så jeg kan ikke angripe andre enn meg selv.
Her sitter jeg og skal lage kreative oppgaver for elever som jeg bare har kjent i ½ år. Hva har de fått med seg? Hva er det lurt å legge vekt på? Hvordan skal jeg lage oppgaver som gjør at de får vist hva de kan?

Hvert ord teller, og hver setning må slipes og files. I bakgrunnen ruver fagplanen som flinke og samvittighetsfulle Ragnhild laget i august (og som jeg flikket litt på)

Så kommer det en ekstern sensor inn fra venstre. En hyggelig stemme på telefonen, og mailene flyr hit og dit. Heldigvis later hun til å være en engasjert og faglig sterk dame, det er bra. Det noen kaller å kritisere, kaller jeg å hjelpe og veilede. Fint!

Man får etter hvert følelsen av det er en selv som skal opp til eksamen. Har jeg fortrengt det? Vil så gjerne gjøre det best mulig for disse flotte 16-åringene, men hvordan får man til det? Kan noen der ute si noen oppbyggende ord til en noe fortvilet 10.klasse-lærer? Går dette bra?

Det ligger 48 timers hard jobbing foran oss, for meg og forhåpentligvis også elevene. Jeg regner med at jeg har en ny forståelse for begrepet veiledning når vi kommer til 8.juni.

På siste eksamensdag når karakterene er delt ut, vil jeg kjenne den gamle, gode følelsen av at muntlig er moro. For det er moro, dermed basta. (Særlig etterpå)

Hilsen Hanne

Skolefolk tør ikke snakke.

I den offentlige debatten må man lete lenge etter noen som jobber i skolen. Skal man tro at de som faktisk er ute i skolehverdagen ikke har noen mening om det de driver med?
Det diskuteres flittig på de tusen lærerværelser, men hvor er de offentlige ytringene? Lærere har meninger, men de tør ikke si det høyt.

Lenge håpet jeg at det er fordi lærerne har så mye å gjøre at de ikke rekker å delta i debatten i media. Men det tror jeg ikke lenger på.

Jeg tror årsaken er langt enklere. De er under hælen på nivået over seg. Det er rektor som har makt over lærerne, og kommuneadministrasjonen som herjer med rektorene.

Og makten liggerbl.a.i lønna. Det er de som bestemmer hva du skal få i lokal lønn, og jeg tror de fleste får lønn for lojalitet og godt samarbeid. Du får ikke anerkjennelse for å varsle, og du får ikke lønn for å være den vrange pipeblåseren. Derfor skjønner alle at de må holde seg inne med nivået over, og gjøre dem til lags. Så blir det en fin slant når lokal lønn deles ut.
I Norge er det dessverre slik at man må ikke rope høyt. Man må sørge for å være venn med de riktige (les; sjefene) og ikke skille seg ut på noen måte. De trofaste ”rævdilterne”, de som ler av sjefens vitser, er de som kommer lengst.

Selv er jeg et lysende eksempel. Da jeg som rektor i en stor Østlandskommune, hadde sagt fra lenge nok om feil og mangler, kom ”straffen”; lavest lokal lønn av samtlige. De som gjorde alt etter boka og holdt seg inn med sjefen, fikk mest.
Helt greit for meg. Jeg gjorde det jeg fant riktig for meg og mitt kollegium.
Så fikk heller privatøkonomien lide.

Du har altså to muligheter:
A: smisk og du vil leve godt
B: følg samvittigheten din og du vil sove godt.
Valget er ditt.

Hilsen Hanne

Jenter betyr ingenting

De siste månedene har jeg hatt gleden av å tilbringe dagene med elever med flerkulturell bakgrunn. Det har vært spennende og lærerikt, og jeg stortrives med disse flotte ungene.

Men forleden kom det en svart sky på vår himmel. Jentene har hele tiden vært svært interessert i hvordan det har vært å vokse opp med norsk kultur i sekken. De finner det underlig at jeg har en mann som lager mat, og at jeg ikke er avhengig av en mann for å klare meg. Etter hvert har jeg skjønt at min frihet er uoppnåelig for dem.

Husk at disse jentene er skoleflinke, og vil gjerne bli til noe og stå på egne ben. Men likevel, jeg ble trist da de sa:

Hvorfor er vi jenter så lite verdt?

Jeg følte avmakt og hadde ingen svar. Det holder ikke med å vise til hva jenter kan få til i Norge. Disse jentene er bundet på hender og føtter av familiens kultur. Noen av dem får ikke være med på klassetur fordi det er for mange gutter med.

Jeg hadde ikke hjerte til å si til dem hva årsaken etter min mening er; de har fedre, onkler, brødre som hårdnakket holder på sitt hjemlands tradisjon og nekter å godta at kvinner i Norge skal støttes til å ta egne valg og gå egne veier.

Disse jentene har ikke mulighet til å bli selvstendige fordi familiens menn er redd for å miste kontrollen. Jentene skal helst gifte seg med en fra samme sted og med samme religion som familien, og det må de bare akseptere. Protesterer de, må de bryte med familien.

Jeg har ingen trøst til disse flotte jentene. Jeg kan oppmuntre og høre på dem, men det er slekta som rår. Jeg håper de klarer å få seg en utdannelse, og at de klarer å overbevise far om at de må få ta egne valg.

Men jeg er redd det blir mange ulykkelige dager for dem. De er jo ”bare jenter”.

Trist hilsen

Hanne

Javisst skal de ha gym. Hver dag!

Igjen drøftes problemet med late elever og økende fedmeproblem. Og det er viktig at det tas opp. Igjen skal skolen ordne, og vi skal utvide dagen med en gymtime. Fin ide, men jeg tror ikke det er gjennomførbart. Teknisk sett er ikke norske skoler i stand til å gi alle elevene tilgang til garderober og gymsaler hver dag. Dessuten tar det for lang tid.

Selv lagde jeg en plan for å få fysisk aktivitet hver dag, men det krevde mye fleksibilitet fra alle impliserte. Så min plan strandet.
Men jeg gir meg ikke. La oss kalle det Røreglede. Ideen er at elevene får oppleve gleden og gevinsten ved å røre seg – litt hver dag.

De som allerede er aktive gjennom idrett, dans osv vet vi klarer seg bra. De er oftest de flinkeste på skolen, og de klarer lange dager og mye arbeid.

Det er de andre vi må ha tak i. De som blir valgt sist når det skal spilles lag, de som gruer seg for selekteringen i hver gymtime, for karaktersetting og gradering.

La dem få slippe å bli vurdert. La dem få gjøre noe morsomt i eget tempo.
La oss legge inn litt bevegelse i alle fag. La elevene begynne timen med en tur rundt skolegården eller rundt skolen, gjerne på idealtid. La dem ta en luftetur ut når klasserommet blir for trangt og øyelokkene blir for tunge. La dem gjøre noen øvelser hver time, uten at gymlæreren ser det og setter karakter. Til og med mattelærere kan gjøre noen strekk og tøy-ting i all enkelthet (ikke sant, Hanna?!) Det finnes så mye som ikke nødvendigvis kalles gym, og som kan vekke røregleden hos en sidrompa fjortis.
Min gamle gymlærer (fru Randi Normann, bless her!) gikk rundt i alle klassene under store prøver. Da fikk vi fem minutters strekk og bøy, supert for videre innsats. Enkelt og effektivt.

Min ultimate røre-drøm ble vekket i en park i Beijing. Vi deltok i morgengymen, og det var forskjellig aktivitet overalt. Jeg så for meg skolegården med alle elevene i morgensola. Rektor (eller en annen sprek myndighetsperson) leder an i Tai Chi, og neste dag er inspektøren klar med litt karate. Alle vil ha det moro, og vips så har de rørt seg nok til å få blodomløpet i gang og hjernen klar for en dag med læring. Utover dagen blir det jevnlig noen minutters avbrekk med røreglede. Det krever ikke ekstra bevilgninger, og røringa gjøres for glede og ikke noe annet.

La oss få denne sedate generasjonen ut av dvalen. Vi trenger dem i form til å ta over landet.
Hilsen Hanne

”Jeg synes jeg har fortjent 6!”

Nå er karaktersettingsfristen bare dager unna.
Så kommer elever som tror de kan prate seg til god karakter; jeg synes jeg har fortjent……” Man undres, hvor har de dette fra? Når fikk elever ideen om at hvis de snakket litt pent med læreren, så ville karakteren gå opp av seg selv? Hvordan skal vi få lært dem selvinnsikt uten at de går helt i kjelleren?

Selv om vi dokumenterer til vi blir blå, noen elever vil ikke gå med på at karakteren er riktig og fortjent.
Langt verre er det når mor eller far blander seg inn i debatten. De mener, etter bare å ha sett poden i aktivitet over leksene hjemme, at det fortjener bedre karakter. Hvilken kompetanse har de hjemme til å vurdere produkt levert og innsats i timen relatert til standardkravene? Og foreldrene kan være vel så påståelige som elevene, heldigvis avhengig av hvor i landet man bor. (Hurra for Gran!)

Så nå trenger jeg hjelp. Kan noen finne ordene som trengs for å få en elev til å skjønne at en lav karakter skyldes en av to ting:
• foreldrene dine har ikke utstyrt deg med større intellektuell kapasitet
• du har ikke jobbet godt nok med de evnene du har.

Eller på godt norsk: du er enten dum eller lat.

Måtte rettferdigheten og fornuften seire i alle klasserom over det ganske land.
Hilsen Hanne