Avslører ansiktet ham?

 

Det er noe kjent ved ansiktet til kunnskapsministeren, han de kaller TRI. Når han blir intervjuet på TV, sperrer han opp øynene, rynker pannen og hever øyebrynene. Stemmen virker litt anstrengt, og det er da jeg liksom har sett dette før. Da har det blitt fulgt av noen iherdige ”det va’kke meg, serriøst!” eller ”det var han som b’ynte, asså!”.

Det var når Per-Ali ble hentet inn på et kontor og ble forelagt noen påstander om at han hadde gjort noe galt. Og Per-Ali forsvarte seg som best han kunne, selv om skyldfølelsen lå tett over ham. Som regel kom sannheten frem, og da forsvant både rynker og store øyne.

 

Mange år i skolen har gitt erfaring i å lese hvem som lyver. Og det er de trekkene jeg ser igjen hos TRI. Utvidete pupiller, rynker i pannen, jo det er gjenkjennelig. Da håper jeg inderlig at jeg leser TRI feil. (Men jeg vet at det er støtte for mine observasjoner i psykologien.)

For – hvis han lyver, hva skal vi da tro på?

Hvis selveste sjefen ikke tror på det han sier, har vi et problem. Riktignok er  det jo mange som ikke tror på prat om lærerløft og hevet lærerstatus, men vi ser helst at han som skal gjennomføre det, mener alvor. Kanskje har han fått beskjed fra sin sjef om å si dette, og egentlig er han helt enig med oss som vil ha helt andre føringer inn i skolen? Skulle tatt seg ut!

 

Nei, noen må lære ham litt om hvor galt det blir når kroppen sier noe helt annet enn ordene. Litt mindre pannerynker, stemmen moduleres ned og senk blikket; da skal vi se om vi kanskje klarer å ta deg på alvor, unge mann.

Jeg kan ikke annet enn å le litt når det rundt i lærerværelsene sies; men han er jo en pen mann.

Jovisst, men det holder ikke, dessverre.

Hilsen med lave øyebryn,

Hanne

VGS -det tåkelagte valget.

(Noen tanker etter foredrag for 10.klasse med eksterne forelesere)
Så nærmer 10.klasse seg sitt valg. For å komme seg videre innover i VGS-verden må de lete gjennom alle tilbudene om fag, linjer, programfag, kurs og korte og lange løp og snarveier og lange veier. Det er søren ikke lett!
Jeg beundrer de to eksterne rådgiverne som er utsendt for å klargjøre for elevene hvilke muligheter de har for veien videre. Og jeg ser mismotet synker over de stakkars 15-åringene. (og deres foreldre) Dette er ikke greit for noen.
Først skal de lære seg hva alt heter, for linjer bytter navn og ikke noe heter det det het da storebror gikk på VGS. For hvor ble det av allmenn, tegning form farge, eller hva det nå het i gamle dager for noen år siden?
Det er lang vei frem til å skjønne at det er forskjell på yrkesveien og studiespesialiseringsveien. Når det er klart at man ikke får jobb med stud.spes., lander mange på fagutdannelse på en forståelig linje som bygg- og anlegg. Og at man skal jobbe ute i bedrift i to år etterpå er også greit. Og at man må lese videre etter studspes er også greit etterhvert. Puh.
På et tidspunkt i foredraget lander vi på hvor veien videre kan gå. Da kommer de kule tilbudene som forvirrer igjen. Og det virker som fylkene forsøker å overgå hverandre i forsøkene på å tiltrekke seg elever.
Påbygg er greit å forklare. Men der er frafallet så stort at det skal man snakke minst mulig om. Ett helt år med masse teori kan bli tungt for en som ga opp yrkesfag. Og man kan forstå at mange gir opp dette året som kan virke som 10.klasse om igjen i n’te potens.
Så blir det snakket om kryssløp, forsert løp, yrkesveien, bakveien, osv, men da har de fleste falt av. Og når fylkets egne kule greier kommer opp, har oppmerksomheten forlatt forsamlingen. Dessverre for de dyktige eksterne aktørene. De kan jo ikke noe for at dette blir for omfattende og forvirrende.
Av og til ønsker jeg meg tilbake til gamle dager, noen linjer på gymnaset eller rett til fagutdanning på yrkesskolen. Da var ikke valget så vrient, man slapp timesvis med forklaringer og spørsmål og forvirring.
Kan noen gjøre det enklere? For slik det er nå, tror jeg ikke noen kan finne på flere kryssveier og innvikla retninger. Lenge har vi ropt på mindre teori på yrkesfagene. Kan vi også få tilbake linjene med navn som tydelig sier hva man lærer?
Eleven får etterhvert en bok (!) som prøver å informere om hvilke muligheter som ligger der ute for alle landets 15-åringer. Dessverre, altfor mange gir opp etter kort tid, det blir for mye info og for mye å få oversikt over. Hørte jeg ordet frafall?
Jeg er glad for at jeg hadde det enkelt. Det var tre linjer på gymnaset, og jeg valgte den broren min tok. Det gikk greit, etterhvert.
Med forvirret hilsen
Hanne

En av tre blir ikke lærere, jeg skjønner’em!

Tallenes tale er klar, en av tre ferdig utdannede lærere går ikke inn i skolen. Det henger mørke skygger over en stakkars lærer, og det har de som går andre veier skjønt for lenge siden.

For:

Jobben som lærer krever deg dag og natt, nesten hele året. Du har alltid noe du ”skulle ha gjort”, og det er stadig nye ting du må prøve ut. Lange ferier brukes til å vurdere og rette tidligere arbeid og forberede nye skoledager.

Det er du som må lære unga alt det foreldrene ikke gidder, kan, vet eller har tid til. Og det er mye! Forskjellen er at du er betalt for å gjøre det, og det kan få konsekvenser hvis du ikke gjør det. I alvorlige tilfeller kan du til og med bli erstatningsansvarlig, f.eks ved mobbesaker.

Du kan når som helst bli hengt ut i media særlig når du ikke har oppnådd de resultatene samfunnet krever. Uansett hvor flinke, dumme, late, svake, snille, uoppdragne elever du får ansvaret for, må du sørge for at de får bedre resultater på de nasjonale prøvene enn naboskolen/ nabokommunen/ nabofylket. For det er jo din skyld, og ingen annens,  at Norge taper Pisa-kappløpet.

Hver dag må du være like blid og omsorgsfull og empatisk og humørfylt slik at elevene får gode og stabile rammer. Her er det ikke snakk om blåmandager, nei.

Da har jeg ikke tatt med forholdet til foreldrene, det krever til tider mastergrad i familieveiledning.

Tror vi stopper her.

Når dagens studenter har kost seg gjennom lærerskolen, blir kanskje tanken på alle de ovenstående utfordringene litt overveldende. Det skjønner jeg godt. For det er det negative det snakkes mest om, og det er de problematisk sidene ved jobben vi leser/hører om. Trist.

Det som undrer meg er at de som bruker 3-4 år på å utdanne seg til noe de ikke kommer til å jobbe med. Er ikke det bortkastet?  Kan noen svare på hvor de blir av? Hva gjør at de gir opp? Her bør det være stoff nok til å sette ned et lite utvalg som kan se på saken. Våkne byråkrater, her er noe å forske på!

I mellomtiden; jeg kan gjerne fortelle de som hopper av hvor dumme de er. De avstår fra verdens triveligste jobb, med morsomme utfordringer og mange gode opplevelser. Men det er ikke det vi snakker om i dag.

Hilsen Hanne (med 38 år i skolen uten å angre en dag)

Må alle fullføre videregående?

Nå er årets 10.klassinger i søkemodus for å stake seg vei videre i livet. Det er viktige valg som må tas, og det er ikke alltid så lett for en lett hormonbefengt 16-åring å velge riktig.

Dessverre er det slik  at mange gir opp underveis. Regjeringen har satset mye på å minke frafallet, og vi håper at innsatsen betaler seg. Likevel velger mange programfag som er for vanskelig, for kjedelig eller begge deler. Dette medfører at de enten gir opp eller kjeder vekk tre år av livet sitt med ubrukelige karakterer.

For samfunnet er det viktig at så mange som mulig fullfører. Det gir et lite flatterende blide av skolen at elever gir opp utdannelsen. Vi ønsker jo at så mange som mulig velger en skolevei de mestrer og får en utdannelse som de trives med. Landet trenger kvalifisert arbeidskraft, så veiledningen frem til riktig valg er en svært viktig del av ungdomsskolen.

Likevel, noen ønsker å slutte med en gang. Noen orker ikke mer skole, de vil ut i verden og klare seg med de evner og anlegg de har. De ønsker å jobbe med noe praktisk, langt fra skolebøker og enda mer teori. Men de blir ikke hørt. Planene tilsier at alle skal fortsette, uansett hvor lei de er skolen. De siste utspill går på at hvis de sliter med det teoretiske, skal de få tilbud om enda mer undervisning, enda flere måneder på skolebenken.

Jeg føler med disse elevene. Det finnes tilbud for dem også, men uansett blir det flere timer med de vanlige fagene som ikke har noe med yrkesønsket deres. De må slite seg gjennom store og tykke bøker, enda flere prøver og timer på en pult.  Jeg tror ikke mer teori løser noe problem. Jeg tror de skal få gå ut i verden og jobbe med det som interesserer dem så fort som mulig. 3-4 år på vgs vil kunne gjøre dem utålmodige og passive, når veien frem til yrkeslivet virker uendelig.

Jeg tror ikke alle yrker kan læres på skolen. Man må ut i verden, møte praksissjokket og lære seg jobben mens man går.

Det er som er viktig er at alle gleder seg til å gå til skolen hver morgen, at det føles nyttig og lærerikt å møte opp. Det gjøres en enorm jobb med å fange elevene opp slik at de gidder å komme. De videregående skolene driver en utstrakt tilrettelegging for å dyktiggjøre den enkelte eleven.

Men likevel. Det er ikke mulig å treffe alle. Noen vil ha bedre av å følge sin egen vei, utenfor skolesystemet. Da må vi slippe dem til, og stole på at det går bra. Tør vi det eller må ”storebror” ha kontroll over alle til de er opp mot 20 år?

Som akademiker er det leit å se at ikke alle gleder seg over å få mest mulig kunnskap om dette og hint. Det er ikke alle som har interessen av å vinne quiz eller bli professor. Men de blir strålende samfunnsborgere likevel, og vi skal respektere dem fordi de vil gå sin egen vei. Og la dem gå der uten å presse dem inn teoriens verden.

Med ønske om at alle 10.klassingene finner et programfag som gjør at de gleder seg til høsten.

 

Hilsen Hanne

 

Lage gull av gråstein er ikke greit.

Jeg hadde egentlig tenkt å la gårsdagens tv-program ligge, men likevel. Noe bør sies. Det er så irriterende når folk forteller halve sannheter og later som de har helt rett. Programmet om den vellykkede privatskolen har ikke fått den store etterpådebatten, og jeg håper det er fordi folk skjønner at noe ble feil fremstilt.

La oss være enige om at etnisiteten ikke er avgjørende for om skolens resultater er gode. Det er umulig å måle en skole ut fra hvor elevenes røtter befinner seg. I går ble det fremstilt som noe av et kriterium at elevene hadde så mangeartet bakgrunn, men årsaken ligger jo ikke der.

Det er sikkert en god skole, og de har fine resultater. Det jobbes bra, ingen tvil om det. Men det er ikke på grunn av elevenes etnisitet.

Bakgrunnen er noe helt annet. En skole må ta utgangspunkt i de elevene de får. Så hvis de ressurssterke, de med engasjerte, pengesterke og beleste foreldre, har initiativ til å begynne på en privatskole, må nærskolen ta de som ikke er så heldige. Nærskolen må forholde seg til alle elevene, uansett bakgrunn, ressurser og engasjement. Utgangspunktet blir derfor så helt annerledes. Hadde nærskolen kunnet håndplukke hvilke elever som fikk gå der, ville jo bildet vært noe annet. Noen må ta seg av de som kommer fra mindre ressurssterke hjem.

Det blir feil å si at alle skoler kan få til alt. Vi kan ikke det. Nemlig. Og enda mer feil blir det å sammenligne skolene, når utgangspunktet er så forskjellig.

Jeg er ikke i tvil om at skolen i programmet jobber godt. Men det er en privat skole, og elevene velger å gå der. Og de kan vel også slutte der hvis det ikke går greit. Jeg vil tro det virker ekstra motiverende med  en skole man vil gå på, ikke den man må gå på.

Det finnes altså begrensninger, avhengig av elevgrunnlaget. Det jobbes bra på nærskolen også, men rammene er så forskjellig som det går an. Og det håper jeg de som så programmet også tenkte.

Hilsen Hanne

Godt nytt for Ny Giv.

Jeg har tidligere uttrykt stor skepsis til Ny Giv-satsingen (blogg  http://wp.me/p1g29y-4D )

I de senere dagene har det kommet dokumentasjon som kan vise til at jeg tok feil. Og det kan jeg glatt leve med.  Det beste er jo at penger som er satset, gir uttelling for elevene.

Nå er det et moment ved denne dokumentasjonen som jeg leser med ekstra stor glede, nemlig den om frukten av nivådeling.

Dette tema har lenge vært bannlyst i skolen. For noen år siden hadde jeg tilsyn for fylkesmannen ved min skole. Vi hadde lenge praktisert nivådeling i matematikk, og ordningen var godt mottatt av elever, foreldre og lærere. Men de utsendte fra fylkesmannen sa nei, i norsk skole skal alle gå i samme gruppe uansett faglig nivå eller andre ulikheter. Jeg syntes det var leit at vi skulle måtte slutte med et opplegg som fungerte, men det er (var?) ikke godkjent iht opplæringsloven.

Fordelene ved nivådeling er mange. Det elevene opplevde, var at alle i gruppa opererte på samme nivå. Alle i gruppa hadde potensiale til å klare alle mattestykkene, og det var ingen som måtte vente på at de svakere eller sterkere skulle få sin del av undervisningen. Slik det er for 30 elever med kompetanse fra 1 – 6, må det jo bli for vanskelig for noen eller for kjedelig for andre.

Nå er det altså grønt lys for nivådeling igjen, hvis dagens rapport skal komme til nytte. Kanskje matte kan oppleves som greit for de som henger etter, siden de kan få jobbe sammen med jevnflinke i timene. Og på den andre enden av skalaen, jeg tror mange mattelærere kan glede seg over å legge listen høyere for å utfordre de ekstra flinke.

Hva gjør du med dette, Kristin?

Hilsen Hanne

Ny Giv, spill for galleriet

Det snakkes frafall i vgs, og en lettere stressa statsråd slår i bordet med hva som er satset. Hun nevner Ny Giv som noe virkelig banebrytende, og nevner store og mange tall.

Man skal ikke la seg lure. Denne satsingen innebærer at noen få elever på hver skole, alt ettersom hvor svake de er. de får noen ekstra timer i norsk og matte, og det skal redde dem fra frafall noen år senere. Som om det er nok?

Jo da, litt ekstra matte kommer godt med. Men det monner jo ikke. Hvis eleven går opp fra 2 til 3 i matte, er det bra, men redder dem ikke fra å mislykkes senere. Noen elever vil kunne oppfatte det som en straff for at de er dumme, hvis de blir tatt med på dette. Altså slik:  ”jeg er dum i matte, og må straffes med mer jobbing enn de andre”

Hva om eleven gjør så godt han kan, men blir aldri mer enn en toer-elev i matte? Hva om det ikke er matten som er problemet, men helt andre ting?

I tillegg til elevsatsning skal noen lærer få gå på kurs. Fint, men dette kan bli en ekstra stressfaktor i en hektisk hverdag, og kanskje gjøre læreren enda mer lei av alt som blir pådyttet utenfor klasserommet.

Jeg tror at Ny Giv er laget av noen som ikke helt har hodet i skolen, men er i politikken for å hjelpe statsråden til å få flere stemmer. Det er jo fint å slå i bordet med et lite prosjekt når opposisjonen lurer på hva hun har gjort/gjør.

Så det er altså bare sandpåstrøing, slik jeg ser det.  Det betyr mer papirarbeid for skolens ledelse, mer organisering, flere frister; ergo går vinninga opp i spinninga.

Mange kloke stemmer sier det som må gjøres. Vgs må gjøres mer praktisk retta, slik at elevene kommer nær yrket de har valgt fortest mulig. Fagplanene og opplæringa må oppfattes som nyttig og relevant for at elevene skal fortsette på utdanningen sin. Derfor må det en omfattende endring til, ikke bare noen ekstra mattetimer mot slutten av ungdomsskolen.

Men da trenger vi en modig statsråd som har ører for hva grasrota sier (og som har de rette rådgiverne, de som ikke bare er ute etter billige politiske poeng)

Hilsen Hanne

Skolestart er for foreldrene.

Så nærmer det seg første skoledag seg, og vi bombarderes med dertil egnet reklame. Mor og far styrter til butikkene og kjøper anatomisk riktig skolesekk i riktig farge (jfr Dagbla). Så blir det ny skole-garderobe, alt slik butikkene befaler.
Og da tror de at jobben er gjort, nå kan skolen ta over jobben.

Akk, hvor feil kan man ta!

Det er nå det virkelige oppdrageransvaret slår inn. Det er nå skolen skal innkalle til samtaler og overbringe budskapet om at hjemmet dessverre ikke har fått med seg sin del av det hele. For det er hjemmet som skal og må gjøre oppdragergjerningen.
Når lille Lise begynner på skolen, blir det avslørt i hvilken grad hjemmet har gjort en god nok jobb. Nå skal skolen finne ut om Lise og Per har fått nok sosial kompetanse til å fikse livet utenfor hjemmets lune arne.

Og derfor må alle foreldre stå i giv akt ved skolestart. For de som tror at skolen tar over; tenk om igjen. Foreldrenes ansvar tar ALDRI slutt.
Skolen kan påpeke feil og veilede, men det vil alltid være hjemmet som sitter med hovedansvaret.

Det hjelper ikke med riktig farge på riktig sekk, trendy klær og nytt pennal. Når du sender barnet til skolen, er det som en eksamen for din oppdragergjerning. Og det er ingen lett eksamen.

En rektorkollega på en barneskole fortalte om foreldre som «skremte» barna ved skolestart: «Hvis ikke du er snill på skolen, kommer du til Rektor» (les: det tihodete uhyret)! Snakk om ansvarsfraskrivelse.
La oss leke litt med det omvendte. Barnet kommer hjem fra skolen. Peker på sine foreldre, og sier: «I dag ble jeg sendt til rektor, og hun sa at dere er elendige oppdragere. Her må det skjerpes!» Akk, kommer vi dit noen gang??

Skolen hjelper til på mange områder, jada. Men det er mor og far som har hovedansvaret uansett.

Med det ønsker jeg stor og liten leser et godt skoleår, med mange gode stunder fylt av lærdom, trygghet og smil.

Som jeg alltid har sagt, dette året blir det beste. Enig?

Hilsen Hanne

Skoledebatt på en søndag, jippi!

I dag prøver Abid Raja å blåse liv i skoledebatten, og det utenfor valgflesksesongen. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=10073521 Hurra for ham!
Denne gang gjelder det frafallet av flerkulturelle elever på VGS. Han som har opplevd problemet på kroppen, må få budskapet sitt spredt vidt og bredt.
Men Kristin svarer med sine vage ord – igjen. Vi har iverksatt tiltak, sier hun. NY GIV, sier hun. Joda, det er sikkert en god ide å gi disse elevene enda mer undervisning, men det er noe med organiseringen her. De får tilbud om mer fag, og de må ta det i tillegg til vanlig skole. Hvilken elev vil være igjen etter skoletid når alle de andre drar hjem? Blir det ikke da en straff for dem at de må pålegges ekstratimer fordi foreldrene valgte å reise/flykte hit?

Jeg søkte jobb relatert til NY GIV-satsningen på direktoratet, men fikk den ikke for jeg var ikke «byråkrat» nok, (det var faktisk det de sa!). Så det er det de vil ha, skrivebordspedagoger som skriver rapporter og teller penger. For det kan virke som det ligger noe negativt i det å være for nær praksisfeltet, man må holde seg på den riktige siden av skrivebordet. Som om det hjelper Ahmed og Hassan gjennom VGS!

Kristin sier også at nå skal ungdomsskolen bli så praktisk rettet. Hva hjelper det med noen få stunder med håndfast arbeid når resten er like teoritungt? Dessuten blir det vel mye teori i de nye valgfagene også, vil jeg tro. Teori er langt billigere enn praksis, så det er opplagt hvor dette bærer. Det koster mindre å tegne et fuglebrett enn å lage det, må vite. Men siden dette er den eneste store reformen Kristin har kommet opp med, får man håpe at det blir bra – for hennes ryktes del.

For det er praktisk arbeid som hjelper. Slipp de skoletrøtte vekk fra bøkene og la dem bruke hender og fantasi. Gi dem praktiske oppgaver uten å bli drept av vurderingskriterier. Jeg synes at AR setter fingeren på noe grunnleggende når han forteller hvordan den teoritunge skolen kveler arbeidslysten hos de som allerede sliter. Jeg har brukt mange timer på å overbevise elevene at man må ikke være akademiker for å ha et godt liv. De flerkulturelle som allerede sliter med norsk, skal i tillegg kveles med masse teori for å drive med praktisk arbeid. Hvor er den gamle yrkesskolen?!

Det er nesten så man skal tenke på å stemme Venstre, gitt.
Hilsen Hanne

Muntlig eksamen = en enerverende utfordring!

Dette er et nødrop, og jeg trenger gode ord tilbake. Vi er midt i perioden med muntlig eksamen på 10.trinn, og jeg er tilbake på grasrota. Jeg hadde glemt hvor slitsomt muntlig er, og i tillegg kommer endringene som jeg bare har sett utenfra. Hjelpe og trøste, dette blir heftig.

Heldigvis har jeg folk rundt meg som følger reglene, så jeg kan ikke angripe andre enn meg selv.
Her sitter jeg og skal lage kreative oppgaver for elever som jeg bare har kjent i ½ år. Hva har de fått med seg? Hva er det lurt å legge vekt på? Hvordan skal jeg lage oppgaver som gjør at de får vist hva de kan?

Hvert ord teller, og hver setning må slipes og files. I bakgrunnen ruver fagplanen som flinke og samvittighetsfulle Ragnhild laget i august (og som jeg flikket litt på)

Så kommer det en ekstern sensor inn fra venstre. En hyggelig stemme på telefonen, og mailene flyr hit og dit. Heldigvis later hun til å være en engasjert og faglig sterk dame, det er bra. Det noen kaller å kritisere, kaller jeg å hjelpe og veilede. Fint!

Man får etter hvert følelsen av det er en selv som skal opp til eksamen. Har jeg fortrengt det? Vil så gjerne gjøre det best mulig for disse flotte 16-åringene, men hvordan får man til det? Kan noen der ute si noen oppbyggende ord til en noe fortvilet 10.klasse-lærer? Går dette bra?

Det ligger 48 timers hard jobbing foran oss, for meg og forhåpentligvis også elevene. Jeg regner med at jeg har en ny forståelse for begrepet veiledning når vi kommer til 8.juni.

På siste eksamensdag når karakterene er delt ut, vil jeg kjenne den gamle, gode følelsen av at muntlig er moro. For det er moro, dermed basta. (Særlig etterpå)

Hilsen Hanne