Da har jeg. – som lovet – meldt meg ut av min fagforening, Utdanningsforbundet. Kort etter fikk jeg brev, et standardbrev fra både sentralt såvelsom fylkeshold, med spørsmål om jeg kunne si hvorfor jeg meldte meg ut. Og jeg svarte, ærlig og kortfattet. Nå har det gått en stund, og de har ennå ikke svart meg. Ikke så rart, de har vel mer enn nok med landsmøtetaler/fester og bløtkakespising. Derfor har jeg laget to forslag til svar fra dem, og regner med at minst ett passer.
Forslag 1:
Kjære eksmedlem. Trist å miste deg som medlem. Vi beklager at vi ikke tok oss tid til å møte deg for å beklage våre dårlige råd og manglende omtanke da du ble avsatt som rektor. Vi håper du har forståelse for at vi måtte engasjere en dyr og dyktig sakfører i saken du anla mot oss. Vi kunne jo ikke risikere at du vant, det ville bli veldig dyrt for oss (og pinlig om det ble kjent at vi ikke tar ansvar for hva våre tillitsvalgte sier og gjør). Beklager at det ble dyrt for deg, 360 000 er jo ganske mye penger. Siden vår økonomi er så god, vil vi gjerne gi deg et lite bidrag som plaster på såret. Er 100 000 i orden? Saken mot deg har vist oss hvor dårlig vi behandler våre medlemmer og det er noe vi heretter skal jobbe hardt for å endre på. Vi vil gjerne ha deg med som rådgiver i den forbindelse, og gleder oss til å se deg snart. Din erfaring og kompetanse trengs!
Forslag 2:
Vi har lest svaret ditt og er glad for at vi er kvitt bråkete og kranglete medlemmer som deg. Her i huset er vi mer opptatt av hverandre og har ingen interesse av å slåss for dere nederst på rangstigen. Leit med pengene du tapte, men nå har du lært å finne deg i urett og holde munn. Finn deg en annen fagforening, vi klarer oss best uten deg.
Da er det bare for han Steffen å bruke copypaste, + smilefjes, og sende meg. Det er en mulighet for at jeg blir oppfattet som bitter og sur, og det er jeg kanskje, med god grunn.
Hilsen Hanne, med anger.
Skoleprat med Hanne Sand 