Avslører ansiktet ham?

 

Det er noe kjent ved ansiktet til kunnskapsministeren, han de kaller TRI. Når han blir intervjuet på TV, sperrer han opp øynene, rynker pannen og hever øyebrynene. Stemmen virker litt anstrengt, og det er da jeg liksom har sett dette før. Da har det blitt fulgt av noen iherdige ”det va’kke meg, serriøst!” eller ”det var han som b’ynte, asså!”.

Det var når Per-Ali ble hentet inn på et kontor og ble forelagt noen påstander om at han hadde gjort noe galt. Og Per-Ali forsvarte seg som best han kunne, selv om skyldfølelsen lå tett over ham. Som regel kom sannheten frem, og da forsvant både rynker og store øyne.

 

Mange år i skolen har gitt erfaring i å lese hvem som lyver. Og det er de trekkene jeg ser igjen hos TRI. Utvidete pupiller, rynker i pannen, jo det er gjenkjennelig. Da håper jeg inderlig at jeg leser TRI feil. (Men jeg vet at det er støtte for mine observasjoner i psykologien.)

For – hvis han lyver, hva skal vi da tro på?

Hvis selveste sjefen ikke tror på det han sier, har vi et problem. Riktignok er  det jo mange som ikke tror på prat om lærerløft og hevet lærerstatus, men vi ser helst at han som skal gjennomføre det, mener alvor. Kanskje har han fått beskjed fra sin sjef om å si dette, og egentlig er han helt enig med oss som vil ha helt andre føringer inn i skolen? Skulle tatt seg ut!

 

Nei, noen må lære ham litt om hvor galt det blir når kroppen sier noe helt annet enn ordene. Litt mindre pannerynker, stemmen moduleres ned og senk blikket; da skal vi se om vi kanskje klarer å ta deg på alvor, unge mann.

Jeg kan ikke annet enn å le litt når det rundt i lærerværelsene sies; men han er jo en pen mann.

Jovisst, men det holder ikke, dessverre.

Hilsen med lave øyebryn,

Hanne

Spesialundervisning – til liten nytte.

Før trodde jeg det meste kunne løses hvis lille Ole fikk komme ut av klassen og se lyset etter noen timer med en engasjert spesialpedagog. Jeg trodde han ville profitere på å få tett oppfølging, slik at han kunne ta igjen de andre i klassen og bli som dem – i hvert fall faglig.

Så feil kan man ta.

Først, slik går det til at Ole får spesialundervisning (SU);

Skolen oppdager at han sliter med innlæringen på en eller annen måte. Dette drøftes på skolen, litt kartlegging gjennomføres, og rektor bestemmer at han skal henvises til PPT (med foreldrenes godkjenning) Deretter følger mer kartlegging hos PPT, før en utredning forteller hva Ole sliter med og hva som kan / bør gjøres. Med dette følger også en antydning av hvor mange SU-timer PPT mener han må ha for å oppnå maksimalt faglig utbytte av skolegangen. Dette timetallet skal så rektor fatte vedtak om. Selvfølgelig kan rektor fatte vedtak om færre timer, men foreldrene kan i så fall påklage dette.

Altså blir foreldrene forledet til å tro at alt skal bli bra nå når Ole får mange timer ute av klassen enten alene eller sammen med noen få andre.

Dette fungerte til en viss grad tidligere, da et vedtak utløste ekstra ressurser til skolene. Slik er det ikke lenger, all SU må nå organiseres innenfor den budsjettrammen skolen har. Det er altså ingen gevinst for skolen å ha mange elever med vedtak, tvert i mot er det en økonomisk og administrativ belastning.

Når man hevder at SU gjennomføres av ufaglærte, ligger det mye sannhet i det. Det er åpnet for at SU skal kunne foregå i klassen med økt voksentetthet (les ufaglært assistent) Dette utvanner systemet, og gjør termen SU til et spill for galleriet.

Ideelt sett hadde det jo vært flott om lille Ole og hans to-tre meddyslektikere kunne få sitte i ro i et inspirerende miljø med mange hjelpemidler ledet av en dyktig spesialpedagog.

Men sånn fungerer det altså ikke.

Med dagens haltende system tror jeg Ole har det langt bedre inne i klassen. Han har krav på tilrettelagt undervisning der inne, samtidig som han får oppleve gleden av å tilhøre og være med der alt skjer: i klasserommet.

Jeg hørte forleden det fine ordet: forvisningsundervisning. Det er nettopp det Ole opplever når han blir tatt vekk fra klassefellesskapet og – med dummingstempelet i pannen – må loses gjennom skolen til et fjernt grupperom. I tillegg er det langt mer krevende å sitte med i en liten gruppe, helt uten mulighet for en liten timeout når en annen blir satt i fokus. I en liten gruppe må man være tilstede hele tiden, på alle måter.

For noen år siden snakket man om å sette inn ekstra krefter for avdekke læreproblemer tidligst mulig. Flest mulig lærere på lave klassetrinn vil avhjelpe problemene før de tar fra ungene lærelysten. La dem få oppleve at de mestrer så lenge som mulig. Nederlagene kommer tidsnok.

 

Nå er det ikke sånn at alt kan løses inne i klasserommet. Jeg har stor tro på å etablere et slags servicesystem der elever med faglige problemer kan få hjelp, gjerne når problemene er avdekket gjennom en av de mange kartleggingsprøvene vi er pålagt. Jeg har stor tro på at en grunnleggende nytenkning og påfølgende endring må til, det får vi komme tilbake til.

Slik systemet er nå, fungerer det ikke bra nok.

 

Hilsen Hanne