Jeg, en mobber.

For tiden skriver alle bloggere med sans for seg selv om mobbing. I dag er det min tur.

Beklageligvis må jeg tilstå at jeg selv har vært en mobber, en av de riktig slemme. Vi gikk på barneskolen, så det er lenge siden. Hun het Lise, og var naboen min. jeg fikk tilsnakk av både mor og lærer, men hørte ikke på dem. Stakkars Lise fikk gjennomgå, men det var bare verbale skyllebøtter. (og det var / er ille nok!) Jeg vet ikke hvor hun er nå, har ikke sett henne siden skoledagene. Skulle gitt mye for å si unnskyld, men det er vrient når jeg ikke vet hvilket navn hun har eller hvor hun bor.

I mange år har jeg grublet på hvordan jeg kunne være sånn.

Og tilslutt fant jeg svaret. Årsaken vil jeg ikke gå inn på her, det er hva som kunne fått meg til å slutte å plage Lise som er viktig. Det jeg kom frem til er ganske enkelt og kan overføres på andre.

Alle mobbere har en historie som gjør dem slik. Man blir ikke født mobber, det er alltid noe som trigger plagingen.

Det nytter ikke med straff, det vil gjøre vondt verre. Hvis Lises ”sladring” hadde medført at jeg måtte bytte skole, ville jeg sikkert plaget noen andre. Man må gå den andre veien. Mobberen må møte et hjelpeapparat som har tid og kompetanse til å finne årsaker og legge til rette for at mobberen kommer på andre tanker. Det må jobbes med holdninger i hele skoleverket, ikke bare rundt de slemme. Det må være fokus på ting som er gjort riktig, ting som er bra, og på hvordan vi skal respektere hverandre.

Som sagt i tidligere blogg tror jeg ikke på dyre antimobbeprogrammer som skal redde en skole med mye mobbing. Jeg tror på omtanke fra de voksne for alle som er rundt dem. Alle elever skal møtes med forståelse og hjelp til å løse problemer.

Og bare for å ha sagt det, dagens minister er like langt på jordet som sine forgjengere. Ideen med å sende mobberen til neste skole, faller på sin egen urimelighet. Det er som å brennemerke en mobber, gi ham en stor M i pannen før han tvinges til en skole han ikke vil gå på /som ikke vil ha ham.

Vi må innse at det vil alltid være mobbing, og vi trenger ingen skippertak. Det skolen må ha, er daglig innsats for at alle skal trives. Det må være et kontinuerlig arbeid som gjennomsyrer alt som skjer på skolen.

Les også hva jeg tidligere har blogget: http://wp.me/p1g29y-5P

Hilsen Hanne (med bøyet hode)

 

 

Kravstore foreldre er no herk!

For tiden sliter vi med foreldrekonferanser, eller utviklingssamtaler som  heter nå. Og jeg mener sliter. Vi er så bekymra for at de voksne skal gå til krig mot skolen, og med loven i hånd kreve handling eller utvisning eller noen annen styggedom. Vi ruster oss til forsvar og tenker at det er best å ligge lavt og la dem få rett i ett og alt. Vi sier ”jada, vi jobber med det”, og ”jada vi skal flytte lille Ole der han vil sitte”, og ”jada jeg var for streng da jeg ga ham 2 i matte”. Vi gir oss, alt for å hindre bråk og store avisoverskrifter. Tull!

 

Derfor maner jeg til motkamp. Vi må slå tilbake og vise foreldrene hvem som er sjefen i på skolen. Det er LÆREREN! La oss utfordre dem i stedet for å lefle med dem. Forleden dukket det opp et glimrende forslag, til å begynne med som en fleip. Men jeg synes det er smart; vi gir foreldrene lekse via ukeplanen. Dette blir det prøve i på foreldremøtet, og resultatet blir lest opp og lagt ut på skolens læringsplattform. Det vil tvinge foreldrene til å følge tett med, og kanskje vil de skjønne hvor barnets lave intellektuelle kapasitet kommer fra; nemlig dem selv. Det belyser at læreren ikke kan gjøre undre, hjemmet har sviktet. Må innrømme at jeg en gang ga  foreldrene en slags lekseprøve på et foreldremøte, det ble en flau forestilling. De ante ikke hva som skjedde i klassen, men de ble veldig samarbeidsvillige og positive etterpå.

Så gjelder det de som ikke har gitt unga folkeskikk. Det finnes jo foreldre  som mener at det er skolens oppgave, og det er jo helt galt. Vi kan bare ta utgangspunkt i oppdragelsen de har fått hjemme. Hvis grunnlaget er dårlig, kan vi ikke gjøre undre her heller. Smarte hoder vil at rektor skal bøtelegges hvis det er mobbing på skolen. Ja vel, da går vi videre. Hva om vi bøtelegger foreldre som ikke klarer å oppdra ungene sine? En bot pr anmerking, kunne det vært noe? Eller en større bot når Ole får nedsatt orden eller oppførselskarakter? Da burde vi kanskje tenke på å kunne filme Ole i aksjon slik at mor og far fikk se hvilken pøbel han er på skolen. Vi må kunne – på en pen måte – si at lille Ole er en prøvelse i alle timer, og det er tydelig at hjemmet har sviktet i sin oppdragerrolle.

Jeg ser jo at bøtelegging langt ute. Men jeg mener fremdeles at foreldrene slipper for lett. De får barnetrygd for å sørge for mat, klær og oppdragelse, og hvis de ikke klarer det, må det kunne få konsekvenser for dem.

Altså maner jeg alle lærere som nå sitter med de vrange og kravstore foreldrene; ikke gi dem rett! La dem forstå at de skal være sjeleglade for at vi holder ut med de bortskjemte snørrungene de sender til skolen. La dem forstå at problemene oppstår i hjemmet, og ikke på skolen. Legg skylden der den hører hjemme; Hos mor og far.

Og husk å gi all ros og honnør til de foreldrene som stiller opp, de som følger barnets lekser og skoledag med oppmuntring, og som har forståelse for vår travle og krevende hverdag. De foreldrene er heldigvis i flertall. og takk for det.

 

Hilsen Hanne