Arkiver for desember, 2011

Lærerens nyttårsønsker

Måtte rettebunkene bli fulle av kloke påstander og meninger
Måtte skjemaene bli enklere og færre
Måtte møtene bli nyttige og konstruktive
Måtte byråkratene ha forståelse for og ta hensyn til hverdagen i skolen
Måtte elevene bli lærevillige og enda blidere
Måtte eksamen komme når klassen er klar
Måtte alle pc-er fungere slik de skal til enhver tid
Måtte inspeksjonene bli bare hyggelige og solfylte
Måtte alle foreldre spille på lag med skolen
Måtte helgene bli uten skoletanker
Måtte mobbing bli et forhistorisk fenomen
Måtte alle som jobber i skolen være fornøyde og stolte over innsatsen som gjøres

Måtte 2012 bli et år med rettferdighet og forståelse for den enkelte slik at alle trives og alle gjør sitt beste i trygge og inkluderende omgivelser
Med takk for oppmerksomheten i 2011, og på gjensyn neste år.

Lykke til alle sammen.
Hilsen Hanne

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Kommentarer til Håvard Tjora i Magasinet

Jeg har tidligere vært litt skeptisk til Håvard Tjoras til tider litt for kommersielle vinkling til fagformidling, men forrige lørdag kom det kloke ord fra ham. Dette kommenterer jeg dagens Magasinet i Dagbladet slik:

Hurra for Håvard Tjora.
Innlegget i Magasinet lørdag 10.desember gir håp for norsk skole. Håvard Tjora tør å si det som skulle vært en selvfølge for alle; det er lærerens ansvar å få elevene til å forstå. Dette betyr en ekstra utfordring for lærerene, men likefullt må det være sånn. Jeg har lenge undret meg over at elevenes undring forsvinner, og at refrenget i ungdomsskolen er «jeg skjønner ikke».
Men hvis flere kan godta at det er skolen som må legges til rette for elevene, og ikke omvendt, vil dett bety mye for mange. Det er lærerne som må møte elevene der de er, og ta dem videre derfra. Det er ikke elevene som må finne ut hvor læreren er.

Håvard Tjora er en modig mann, og hans budskap er enkelt, men glimrende. Jeg håper dette går hjem hos alle som bidrar til norske elevers utvikling og læring, fra byråkratene helt ned til klasserommet.
Tjora har mange år igjen i norsk skole, og han har hittil bidratt stort med sine innspill. Jeg er spent på fortsettelsen.

mvh
Hanne Sand

Legg igjen en kommentar

Husk på lærerne til jul!

Nå snubler vi mot midtvinter, og gleder oss til å tenne alle lys. Vi blir oppfordret til å tenke på fuglene, men jeg vil hevde at det er vel så viktig å tenke på alle lærerne som nå sørger for kos og hygge i de tusen klasserom.
For oss i ungdomsskolen er det nå en utfordring å holde fagtrykket oppe for ”vi er jo ferdig med tentamen, kan’ke vi slappa litt?” er dagens refreng. Elevene skal koses grundig gjennom mørke og kalde dager, samtidig som prøvebunkene hoper seg opp.
Dessuten er det snart juleball, og det er jo det viktigste i denne tiden. Man må jo stelle hår, orden antrekk og bestille limo, selvfølgelig. Sånt tar tid. Elevene er lite fokusert for tiden, og forsøk på faglig trykk blir heftig motarbeidet. Drister man seg frempå med en lekseprøve, kan det nærme seg mytteri.
I barneskolen skal det arrangeres foreldreavslutninger. Da må læreren sørge for at alle elevene får vist seg frem fra sin beste side. Det må være hyggelig og fint for alle som deltar slik at mor og far kan gå stolte og fornøyd hjem. Det ligger mye arbeid bak en slik forestilling, og det må gjøres i skoletimer som helst skulle vært brukt til faglig påfyll.
Men lærerne må holde humør og arbeidslyst på topp. Vi må motivere og finne festlige måter å lære ting på, samtidig som vi må være litt underholdere og julenisser. Det er moro, men krever mye.
Så snakker folk om lærernes lange juleferie. Vi skal i de få dagene som er mellom skoleslutt og 24. gjøre alle de juleforberedelser som vi ikke orket/rakk i adventstiden.
Til slutt kommer det som er mest slitsomt. Når lærerne på ungdomsskolen tar ”ferie”, er det minst to rettebunker som blir med hjem. Denne rettingen må gjøres i romjula, mens det er stille i huset. Og kall ikke det ferie! Jeg er overrasket over hvor mange lærere som bruker juleferien til å rette, mens resten av familien kan slappe av.
Herved oppfordres det til å vise litt ekstra omsorg for de slitne lærerne nå i julestria. Det er de som har sørget for tradisjonell julekos i skolen, og dette utenfor pensum. Det står ikke i stillingsinstruksen at vi skal kose oss gjennom desember, men det gjøres jo likevel.
Elevene har det bra, og da er alle lærere glade. Men det gjør godt med noen oppmuntrende ord fra foreldre og andre som står på sidelinjen.
Til slutt vil jeg – av frykt for å virke surmaget – understreke at jeg synes desember i skolen er fin. Innendørs i mørketiden, med tente lys og pynta klasserom er det lett å skape en god stemning. Juletiden gjør det tillatt med litt utenomfaglige aktiviteter, og miljøet i klassen profiterer på dette. Nå er det bare en drøy uke igjen, og jeg ønsker alle i skolen lykke til med spennende og annerledes arbeid fremover.
Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

60 minutter er veldig lenge.

Nå er det flere år siden en skrivebordspedagog (eller flere) bestemte at skoletimene skulle være 60 minutter. Man kunne dele opp i 30 minutters bolker som tilsa at undervisningsøktene kunne bli 60 eller 90 minutter.
Det har slått meg at når noen på etellerannet kontor sier hopp, så hoppes det over hele landet. Man endret skoledagens inndeling uten store diskusjoner, og jeg kan ikke huske hvorfor dette skulle være så mye bedre. Mange skoler forandret dagen raskt, mens andre holdt igjen.
Fremdeles finnes det rester av 45 minutters tankegang tilbake, for eksempel når det gjelder tildeling av ressurser noen steder. Senest på et møte på høyskolen i dag, dukket 45minutter’n opp igjen. Og jeg blir like forvirret. Skulle ikke alt endres, slik at en time er en time er 60 minutter? Var det ikke meningen at alle skulle snakke med samme språk etter et år eller to? Eller er det en iboende treghet i systemet som gjør at vi aldri kommer til å gå helt over til 60 minutter?
I så fall; gjerne for meg. Kloke hoder sier meg at hjernen ikke klarer å ta i mot informasjon lengre enn 45 minutter. Vi er programmert til 45, og dette kan vi ikke endre med et pennestrøk på et kontor. Etter 45 minutter må vi ha en pause for å hente oss inn. Skal vi ta en pause etter 45 minutter, blir det fint lite tilbake av de 60 minuttene som er avsatt. Da går det mye tid til spille, hvis vi etter noen minutters pause skal starte opp og holde på et snaut kvarter.
Når jeg nå har fått forsøke 60 minutters bolker en tid, ser jeg at elevene må ha en bytte av aktivitet etter 45 minutter. Selvfølgelig kan jeg legge opp til dette, men jeg vil hevde at dette ikke gir optimalt læringsutbytte. Elevene detter av etter 3 kvarter, og det tar litt tid å ”samle dem” inn igjen. Det betyr at jeg må hente dem inn for så å slippe dem til frikvarter rett etterpå.
Jo da, jeg kan virke bakstrebersk og gammeldags. Men jeg har til gode å lese adekvate begrunnelser til at vi skulle endre det som har fungert i alle år. Jeg etterlyser altså årsaken til at ”noen” fikk endret skoledagen så radikalt. Kan noen forsvare dette?
Inntil videre holder jeg meg greit til de 60 minuttene. Det krever litt nye tanker, og det har man ikke vondt av.
Men likevel; kan noen svare meg på om læringsutbyttet har blitt større etter at 60 minutters økter ble innført? Eller er det en annen årsak til at man endret? Økonomi? Praktiske hensyn?
Nå venter jeg på gode og klargjørende svar. Eller en folkeaksjon for å få tilbake 45 minutters økter, kanskje?
Hilsen Hanne

4 kommentarer