Gamle elever ruster ikke.

Noen ganger har man lyst til å skrive hyggelige ting. I dag er en sånn dag.
Gjennom min tid i skolen har jeg ofte hatt gleden av gjensyn med gamle elever. Jeg ser dem på vei til min jobb, deres jobb, på nett, i avisa, eller hører om dem via ”grapevinen”. For min del er det utelukkende gode møter. Jeg er så heldig at mine tidligere elever smiler stort og bredt når de ser meg, alle sammen.
Jeg er så heldig å ha hatt betydning for veldig mange av de som nå er på vei ut i eller er midt i livet. Jeg er så heldig å ha hatt anledning til å gjøre den lille forskjellen som gjorde at lille Ole eller Lise kom tilbake på skolen neste dag. Jeg har fått erfare at foreldrene faktisk torde å sende barnet til skolen fordi barnet sa at det trivdes der. Jeg har fått se usikre små 13-åringer blomstre og vokse til sterke og flotte 16-åringer.
Jeg tør si det nå, jeg gjorde den lille forskjellen. Jeg kan se at jeg midt i kaoset, hverdagsmaset, kravene, klarte å gi elevene ballast til å klare seg videre på veien til å mestre voksenlivet. Når jeg ser /leser / hører om en tidligere elev, tør jeg nå tenke; jeg bidro, jeg hjalp og jeg betød noe. Nå ser jeg også at det ikke var så farlig at jeg tok noen enkle løsninger, valgte litt uortodokse utveier eller lagde egne spor. Min måte å løse oppgaven på duger/dugde. Jeg er glad for at jeg blåste i hva andre sa eller hva skrivebordspedagogene messet om, min måte var best for den det gjaldt.
Det høres kanskje ekstremt selvsentrert ut. Unorsk, ja vel. Men jeg er overbevist om at det er slik veldig mange lærere kan si om seg selv. Så tør man ikke fordi man har så mange eksterne krav, så mange som kjører over en, så mye vrøvl som skrives om hva lærere skal og ikke skal.
Derfor anbefaler jeg alle som jobber i skolen; skryt av deg selv. Si til deg selv: ”jeg er søren meg en kjempegod lærer. Jeg betyr noe for minst en elev. Jeg gjør/gjorde en positiv forskjell i noens liv.” Du blir en enda bedre lærer om du har tro på at du er det.
Nå har jeg skrevet dette om meg selv, og det gjør godt å lese det. Det får stå uimotsagt inntil videre. Jeg synes i alle fall at det er hyggelig lesning! Litt selvskryt gjør godt på en mørk oktober-kveld.

Jeg finner stor gleder når jeg ser/leser/hører om mine tidligere elever. Dere er blitt flotte, alle sammen. (som om jeg noensinne tvilte!) Takk for de gode møtene, dem har jeg arkivert under L for ”Livets mening”.
Med takk fra
Hanne

Klønete slagord, igjen.

Nå har jeg sett på dette slagordet til min fagforening noen uker; «La lærerne være lærere». Jeg synes dette er en klønete bruk av ord, noe som min fagforening forresten ikke er ukjent med. For hva mener de egentlig? Hvem har defineringsmakten over ordet Lærer? Har foreningen klargjort hva de legger i det? Betyr det at vi skal tilbake til lagerfrakk (med belte) og tavleundervisning – bare. Slik som lærerne i gamle dager, da vi hadde pondus og posisjon i samfunnet? Skal vi bare gjøre kunnskapsformidling, altså belære elevene hele tiden? Er det det som menes med ”å være lærer”?
Med velvilje kan man tyde slagordet til at vi skal ha mer tid til fag, og bruke mindre tid på rapporter, kopiering og annet vas. Joda, det er kanskje sånn det er ment.
Men likevel, en lærer må – etter min mening – også være så mye annet enn en fagformidler. Hun må se det hele barnet, med utfordringer som går langt forbi det rent faglige. Skal vi lære en elev noe, må vi også ta med i betraktning at det ligger en historie bak hvert møte på skolen.
Følgelig må vi også være litt psykologer, litt sykepleier, litt lege, litt sportsidiot – litt av alt, egentlig.
Det er først når vi kjenner eleven, når eleven føler seg akseptert og sett, da kan vi starte den rene fagformidlingen. Så det holder ikke å være bare pedagog, vi må kunne litt om andre fagområder også. Jeg tror den beste læreren er den som tar en liten uformell prat om hverdagslige ting i friminuttet, som vet at eleven sliter med et problem hjemme, som vet om fotballkampen i morgen – og som etterspør det eleven er opptatt av. Først da, når eleven er trygg på at vi vil deres beste, da kan vi snakke om en god læringssituasjon.
Så dette slagordet blir altfor snevert, finn på noe bedre.
Sett i bakspeilet; min fagforening har bommet på slagord før. Da fikk vi t-skjorter med en stor rød sving på, og slagordet var ”få sving på lønna”. Jeg brukte t-skjorta til å løpe i….Og ja, det svingte, dvs rørte på seg. Det ble ikke mange løpeturene med det slagordet – og det forsvant fort også. Nå venter jeg på neste slagord. Det sitter jo så mange på foreningens kontor, det må da finnes en kreativ sjel som klarer å finne de riktige ordene.
Jeg venter.
Hilsen Hanne

Smart trekk, Erna.

Så ble endelig klart hvem som skal være vår ledestjerne fremover. En liten, snill (og ganske så pen) guttunge fra en liten by. Og alle sier jaja, det kunne jo vært verre.
Vi fortjente vel en pen statsråd, en som ikke har fått de store overskriftene og som kan sjarmere oss alle – i hvert fall en tid fremover. For hvem kan vel bli sint på denne kjekke gutten som med stor entusiasme sier han skal ”lede og lytte” .
Vi skrur tiden tilbake til da Giske kom inn fra venstre. Som vår nye utdanningsminister entret han podiet på skolelederkonferansen i Trondheim. Han begynte med en liten trøndervits før han fortalte av han så visst kjente skolen, fordi mor var lærer. Og alle damerektorene la hodet på skakke, smilte varmt til denne sjarmklompen og tenkte at dette skulle gå bra.
Nå kommer ny lærersønn inn fra høyre. Nok et skjevt smil, nok en haug med pene ord og verden går videre uansett. Jeg vil tro at en kunnskapsminister må ha litt mer kompetanse enn at ”lærere retter prøver på søndag og er utslitt til st.Hans”.
Det graves vilt i ministrenes fortid, og hvorfor skulle de ikke det? Vi må jo få vite hva de har sagt og gjort tidligere fordi dette er grunnlaget for hvorfor de er der de er. Hittil har svært lite blitt funnet om vår nye mann. Kanskje fordi det har vært så mye om de andre, eller kanskje det faktisk er fordi han ikke har gjort eller sagt så mye dumt?
Han har jo et mektig embetsverk å bryne seg på. Og jeg er redd det er rett når det sies at landet rusler videre uansett, byråkratene jobber med det samme og kjører sitt løp.

Du får mye å årne opp i, Tobben. Dette blir en utfordrende reise, og jeg håper du bevarer ditt varme smil. Og jeg håper du er sterk, for du skal jo løfte alt og alle i skolen til uante høyder.
Det eneste er som er sikkert, vi sitter klare på alle gjerdestolper for å hakke løs på deg.
Men det visste du vel?
Hilsen Hanne
PS: Dette ble en kort blogg fordi jeg vet så lite om fyren. Det kan endre seg! DS

Mens vi venter….

Så er det bare noen dager igjen. Snart skal Tuppen og Lillemor avsløre hvem som skal være vår Store Stygge Ulv evt. Den Store Frelseren. På skolene tippes det vilt, og man både gruer og gleder seg.
Jeg har sett mange av dem i mine år i skolen. Så nå er spørsmålet; kommer Clemet tilbake? Damen som marsjerte inn på skolearenaen og kjørte over oss alle. Hun som rotet oss bort i Bologna-prosessen (Norge måtte jo være best i verden) og ville ha skolen mest mulig lik næringslivet. Akk, hun var i alle fall modig, selv om hun ikke hadde store ører for oss som gjorde jobben ute i landet. Vi får håpe at blomsterdamen skriver korrekt, hvis C returnerer.
Eller kanskje vi får en Djupedal. Han som skulle sjarmere oss alle med sitt prat om Wishy-washy og at nå skulle alt bli så bra. Rundt ham forsvant applausen fort, og glemt ble han også. Så fikk Solhjell prøve seg. Og han prøvde virkelig, med ambisjonen om å besøke en ny skole i uka. Riktig trivelig var besøket også. Jeg tror nok han hadde klart mye hvis ikke spillet om regjeringsmakten hadde tatt ham. Derfor kom Halvorsen inn fra finans, her skulle SV fortsatt bevise at de hadde makt og mening. Hun begynte med å rose skolen, ha fokus på det vi er flinke til, men det endte med bare kjeft og kritikk fra alle hold.
Altså blir det kjeft uansett hvilken bakgrunn en minister har. Noen vil alltid klage. Og jeg vet om mange som kommer til å klage, hvis den nye blågrå plattformen blir virkelighet. Der står det mye vagt og mye rart, og vi finner nok mye å kritisere dem for. Er det ikke slik demokratiet skal fungere? Uansett hvilken statsråd som sitter, de er avhengig av innspill og råd fra alle.
Derfor er det rart for meg når Utdanningsforbundets nestleder ønsker den nye regjeringen velkommen. Nesten som et lite hyggelig kaffebesøk, virker det som. Skulle ikke fagforeningen være på barrikadene nå, og i hvert fall nå når en blå regjering skal i ilden? Men jeg slutter aldri å bli negativt overrasket over min fagforening, dette er i en rekke av mye rart – men det er en annen historie. Nå skal vi vente på vår nye huggestabbe/redningsmann.
Vi gleder oss til å sette i gang.
Hilsen Hanne

KRD – RLE – KRL – > ?

Etter noen dager i utlendighet kommer man hjem til andedammen og ser folk plasker rundt som før. Denne gangen gjelder det ett enkelt fag på skolen, ett som ikke engang er med i Pisa-undersøkelsen. Kan tenke meg det foregikk slik:
Tuppen og Lillemor var i sonderingshumør. Og de ville ikke lenger ha med seg hanen i kurven. For å bli kvitt ham fikk han 55%K, og et klapp på skulderen. Snill og grei som lillebror er, tok han til takke med det og tuslet tilbake til det store huset nede i byen. Der skulle man tro at alt var greit.
Men Folket våknet – heldigvis. De skjønte at ting ikke var så greit likevel.
Den nye regjeringen skulle løfte skolen, sa de. Og dette er altså løftet: nytt navn og nytt tidsbruk på et fag som fungerer aldeles glimrende som det er. Jeg trodde at slike endringer måtte ut på høring før man vedtok endringer. Skal det nå lages nye fagplaner på alle skoler, og rektor har ansvar for at 55% brukes rett? Må det nye bøker til? Må man endre det fra dd, eller holder det med de som starter på skolen nå? Synes jeg hørte to damer som snakket om mindre byråkratisering på tv i går -?
Jeg har hatt gleden av å undervise i faget slik det er nå. Som humanetiker hadde jeg (og elevene) stor glede og nytte av spennende og lærerike diskusjoner, preget av gjensidig respekt. Det var ingen som konverterte av disse diskusjonene, men det ga rom for ettertanke og oppklarende forståelse.
Jeg trodde at Tuppen og Lillemor hadde mer å fare med. Dette blir nesten patetisk. Lot krf seg avspise med 55%K, og så gikk de gladelig ut av regjeringssonderingene? Det kan da ikke være så enkelt? Er det bare nok et forsøk fra journalistene på å lage saker basert på de få tingene damene snakker om?
Nei, la oss bruke kreftene på de store tingene. La krl forbli slik det er nå. Kristendommen får stor nok plass der, og vi trenger ikke noen storebror som sjekker at vi holder på denne underlige prosenten.
Gi oss noe mer å diskutere, damer. Dette ble for flaut.
Med hilsen
Hanne