Arkiver for mars, 2016

Det er ingen menneskerett å være lærer.

Det finnes mye rart rundt om på skolene. Mange forvilla sjeler som en gang tok lærerutdannelse og  trodde det skulle bli bra. Dessverre var det ingen som sa til dem at dette passer de ikke til. Det var ingen som var tøffe nok til å sette ned foten og spare skolen for en udugelig lærer. Så snubler de inn i klasserommene, og hverdagen kveler dem. De legger skylda på uoppdragne elever, krevende foreldre eller håpløse kolleger. (alternativt kan de skylde på en elendig timeplanlegging) Og elevene klager, men det er ikke ofte de blir tatt på alvor. Det er liksom «slutt å klag, hold kjeft og sitt ned». Bråk er jo en subjektiv opplevelse, og det er lettere å tro på en sliten lærer enn noen oppsetsige drittunger. Så klager elevene videre til ingen nytte. Etterhvert går uro og frustrasjon over i neste time, neste lærer må veie opp for kaoset i forrige time.

Så er det opp til rektor å sette inn tiltak. Hun setter den umulige lærer sammen med en dugandes, slik at de kan oppveie hverandre. Kollegene gruer seg til hvem som skal «ta seg av» den udugende, noe som går ut over klimaet på lærerværelset.

En annen utvei, som er populær for tiden, er å gi den ubrukbare enda et kurs, enda noen studiepoeng. Et kurs i didaktikk og tyske verb, og vips så er læreren skolens beste. Hah! Uansett hvor mange kurs og studiepoeng man pøser på med, den ubrukelige blir aldri brukbar. Den blir bare en større belastning på skolens budsjett.

Mange lærere skulle vært stanset i porten på høyskolen. Mange skulle aldri stått ved en smartboard og fått plage elevene i nitriste, elendige timer. Mange skulle fått hjelp til å innse at lærergjerningen aldri passet for dem. De skulle slippe å kaste bort år av sitt liv og forestille seg at alt skal bli bra bare unga sitter stille og foreldre holder kjeft. Noe skulle si fra så tidlig som mulig.

Men det er et økonomisk aspekt her. Da jeg som rektor – i samråd med praksislærer – ikke ville godkjenne en student, ble det mye motvilje fra høyskolen. Vi hadde flere møter med dem, ble møtt med mye mistro, men vi ga oss ikke. Høyskolen svarte med å la studenten studere videre, enda vi var helt klare på at han aldri burde få slippe til  foran elever.

Det er vondt å se lærere som gruer seg for neste time, for neste foreldremøte, for neste rettebunke, men de har ikke initiativ til å snu. De trenger hjelp til å innse at det finnes mange andre spennende yrker for dem der ute.

Hvem skal så si fra? Uten tvil er dette et lederansvar. Det finnes folk langs veien som kan sette ned foten, lærerutdannerne, praksislærerne eller til slutt skolelederne. De må tørre å si fra på en pen måte og derved spare en usikker lærerspire for 40 år misere. De må ha menneskekunnskap og innsikt nok til å innse at dette er til det beste.

Altfor ofte ser vi at dårlige folk sparkes oppover. De kan ta noen kurs og en liten mastergrad, og vips, så er de ledere. Som om det er noe bedre! Hvis de ikke har lykkes i klasserommet, har de ingen mulighet for å lykkes som leder. De må takle og forstå dynamikken i et klasserom for å bli den skolelederen som trengs.   Skoleledere som ble sparket oppover fordi de ikke dugde som lærer, vil ofte gjemme seg på kontoret sitt. De dekker seg bak lover og regler, uten evne og vilje til å løse skolens oppgave på en måte som er til gavn for alle. Dette er helt klart til skade for skolen, og de legger en klam hånd over læringsmiljø og sosiale forhold. En skoleleder skal være raus og åpen for innspill, ikke en vettskremt sjel som er redd for å bli avslørt som udugelig.

Enda verre er de som er sparket enda lenger opp. Hva annet skal man bruke en sliten rektor til enn å sparke henne enda oppover til enda større redsel for å bli avslørt.

Hvordan kan jeg påstå dette? Jeg har sett dem. De som aldri skulle vært  lærere, de som skulle vært geleidet over i noe annet, de som sitter i ledende stillinger fordi de tok en eksamen og ikke fikset å undervise. Jo høyere opp, jo sterkere sparker de nedover for å holde på makta og ikke bli avslørt.

Dette er skolens svøpe. Vi må ikke tro at alle kan være lærere fordi de har tatt noen kurs. Vi må være tøffere når vi utdanner dem til å sile fra de som ikke bør slippes inn i skolen. Skolelederne må stille krav til sine ansatte som ikke gjør jobben godt nok, men selvfølgelig gi dem hjelp hvis det kan gjøre ting bedre.

Greit å kunne si dette nå, når jeg nærmer meg min slutt i skolen. Jeg har oppriktig vondt av de som sliter med feilvalgt yrke gjennom et helt liv, til skade for andre og dem selv.

Kanskje valgt jeg feil også, det var i alle fall ingen som stoppet meg. Litt sent å si noe nå.

Litt sliten hilsen,

Hanne

 

Legg igjen en kommentar