Archive for category nyheter

Kjære Trond Giske.

Takk for sist. Du husker nok ikke meg. Jeg var rektor og du var kulturminister. Vi hilste pent, og satt ved siden av hverandre, men din oppmerksomhet var nok helt andre steder. Likevel, du holdt en glimrende tale, det skal du ha. Og du virket blid og engasjert, det ble en fin visitt etterhvert. Jeg tror ikke du husker besøket, og siden har det skjedd så mye rart. Du ble min minister, og jeg synes du gjorde en flott jobb da.

Men du ble borte fra rampelyset en periode. De blå tok over, og byråkratiet veltet inn i skolen .

Så en dag, kom du inn på valen igjen. Det ble tydelig at du skulle gjenreise AP som skoleparti, og med selvskrevet bok og fine ord så det lyst ut. Jeg meldte meg til og med inn i partiet for å støtte opp om kampen mot Mr Isaksens vanstyre.

Men så smalt det. Plutselig tråkker du uti salaten, og stempler 38000 lærere som utrangerte over natten. Hvor var tankene dine da? Hvordan kan du forsvare det? Ser at du har gjort noen halvhjertede forsøk på å forklare ditt valg, men det er stort sett tåkeprat og svada.

La oss snu det, slik at du kan få en ide om hva har gjort. Tenk deg at du få ordre om å ta 60 studiepoeng retorikk. Dette må du gjøre ved siden av full jobb, og du må betale det selv. Du kan tale på dispensasjon til eksamen er over. Hvis du ikke tar eksamen, kan du ikke lenger gjøre det du alltid har gjort; nemlig tale. Du kan kanskje få dele ut løpesedler og rydde partikontor, men din tid som taler er forbi.

Sånn føles der for oss utrangerte. Dere som sitter på Stortinget har bestemt av vi ikke duger. Det latterlige er at dere har åpnet for at jeg kan jobbe i fem år til, og det hadde vært fint. Men etter 41 år i skolen er jeg ikke ønsket fordi jeg ikke har nok studiepoeng. Kanskje jeg rekker å ta det før jeg er 70 – hvis jeg så kommer inn på et studium og har penger/krefter/tid til å studere.

Så kjære Trond Giske, jeg lurer veldig på om du skjønte hva du stemte over. Hvor er logikken her? Har du tenkt gjennom saken eller hadde du en dårlig dag på jobben?

Skulle gjerne hørt svaret ditt face-to-face. Er redd du dekker deg bak masse håpløse utlegninger og tåkelegger at du har gjort en feil. Da skulle jeg avbrutt deg fort, og bedt deg si; «Ja, jeg har dumma meg ut og beklager på det sterkeste. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å rette opp dette, og håper at alle sinte lærere melder seg inn i partiet igjen.»

Det hadde vært en fin dag!

Med håp,

Hanne

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Og det ble AFP, gitt.

Det var lett å sende AFP-søknaden til NAV i dag. Nå gidder jeg ikke lenger bli utsatt for hårreisende og uvettige påfunn fra håpløse byråkrater og kunnskapsløse politikere. Det er nok nå.

Spikeren i kista var vel at jeg ble stemplet som utdatert i nasjonalforsamlingen. Angrepene på lærerstanden har eskalert de senere årene, og nå ble det for mye. Ikke nok med at Hvermannsen gir skolen skylda for det meste, nå har også politikerne overkjørt oss. 40 års erfaring fra skoleverket er ikke lenger noe å skryte av, det er antall studiepoeng som avgjør. Så hvis vi som har brukt kreftene på unga ute i det praktiske skolelivet skal kunne gjøre få fortsette i skolen, må vi til skolebenken. Hvis vi da har en kommune som gidde å bruke penger på dette. Et artig tankeeksperiment forresten; Send meg på kurs, og jeg kunne vært bestemora til kursholder. Han foreleser om ting han har lest, ting som jeg har testet ut holdbarheten på gjennom praktisk arbeid i klassen. Så hadde jeg fått en eksamen som ga meg rett til å undervise i det faget jeg har undervist i gjennom 40 år. Tror virkelig politikerne at det kurset ville gjort meg til en bedre lærer?   Skjønner de ikke at vedtaket heller vil resultere i mange førtidspensjonerte lærere som ikke får gå på kurs eller som har gidd/krefter til å studere noe de allerede kan godt?

Man kan ha så mange eksamener som man vil, det er det som skjer i klasserommet som teller. Når vi som har løst hverdagslivets floker for 9C i alle år ikke lenger er ansett som bra nok, er skolen virkelig på ville veier. Da har vi politikere som river ned skolen blindet av makten embedet har gitt dem.

Jeg blir opprørt når vi «gamle» skal utraderes over natta. Når det nå er så tydelig at de ikke vil ha seniorkompetansen, så er det skolen som taper. Igjen.

Midt oppi avskiltingsprosessen kommer faktisk et forslag som ikke er så dumt. Dybdelæring. Mon tro ministeren vet hva han snakker om? Nå blir ordet fulgt opp av litt tåkeprat om barbering av planer, færre mål og et tre års perspektiv. Da falmet hele initiativet. Jeg ser for meg enda flere komiteer, flere seminar og det lokale læreplanarbeidet på nytt.  Når han selv forutsetter mye krangel, vet han egentlig hva han driver med?  Så prøver han seg med nye fag, midt oppi kaoset. Og dette skal vel inn i de allerede fulle fagplanene, litt i hvert fag? Skal man videreutdanne seg for  å undervise i livsmestring? Tror vi gamle kan det uten 60 studiepoeng, gitt.

Så dette vil jeg ikke være med på, bare betrakte fra utsiden. Helt greit, ganske fint egentlig. Skal bli hun hurpefarmora som ringer skolen til barnebarna og klager på det meste. Sinte blogginnlegg om at «Nå må skolen skjerpe seg» ligger klart.

Nå håper jeg saksbehandleren i NAV steller pent med meg. Og gleder meg til å se det hele på avstand.

Med avslappet hilsen, klar for selvvalgte oppgaver,

Hanne

1 kommentar

Det er ingen menneskerett å være lærer.

Det finnes mye rart rundt om på skolene. Mange forvilla sjeler som en gang tok lærerutdannelse og  trodde det skulle bli bra. Dessverre var det ingen som sa til dem at dette passer de ikke til. Det var ingen som var tøffe nok til å sette ned foten og spare skolen for en udugelig lærer. Så snubler de inn i klasserommene, og hverdagen kveler dem. De legger skylda på uoppdragne elever, krevende foreldre eller håpløse kolleger. (alternativt kan de skylde på en elendig timeplanlegging) Og elevene klager, men det er ikke ofte de blir tatt på alvor. Det er liksom «slutt å klag, hold kjeft og sitt ned». Bråk er jo en subjektiv opplevelse, og det er lettere å tro på en sliten lærer enn noen oppsetsige drittunger. Så klager elevene videre til ingen nytte. Etterhvert går uro og frustrasjon over i neste time, neste lærer må veie opp for kaoset i forrige time.

Så er det opp til rektor å sette inn tiltak. Hun setter den umulige lærer sammen med en dugandes, slik at de kan oppveie hverandre. Kollegene gruer seg til hvem som skal «ta seg av» den udugende, noe som går ut over klimaet på lærerværelset.

En annen utvei, som er populær for tiden, er å gi den ubrukbare enda et kurs, enda noen studiepoeng. Et kurs i didaktikk og tyske verb, og vips så er læreren skolens beste. Hah! Uansett hvor mange kurs og studiepoeng man pøser på med, den ubrukelige blir aldri brukbar. Den blir bare en større belastning på skolens budsjett.

Mange lærere skulle vært stanset i porten på høyskolen. Mange skulle aldri stått ved en smartboard og fått plage elevene i nitriste, elendige timer. Mange skulle fått hjelp til å innse at lærergjerningen aldri passet for dem. De skulle slippe å kaste bort år av sitt liv og forestille seg at alt skal bli bra bare unga sitter stille og foreldre holder kjeft. Noe skulle si fra så tidlig som mulig.

Men det er et økonomisk aspekt her. Da jeg som rektor – i samråd med praksislærer – ikke ville godkjenne en student, ble det mye motvilje fra høyskolen. Vi hadde flere møter med dem, ble møtt med mye mistro, men vi ga oss ikke. Høyskolen svarte med å la studenten studere videre, enda vi var helt klare på at han aldri burde få slippe til  foran elever.

Det er vondt å se lærere som gruer seg for neste time, for neste foreldremøte, for neste rettebunke, men de har ikke initiativ til å snu. De trenger hjelp til å innse at det finnes mange andre spennende yrker for dem der ute.

Hvem skal så si fra? Uten tvil er dette et lederansvar. Det finnes folk langs veien som kan sette ned foten, lærerutdannerne, praksislærerne eller til slutt skolelederne. De må tørre å si fra på en pen måte og derved spare en usikker lærerspire for 40 år misere. De må ha menneskekunnskap og innsikt nok til å innse at dette er til det beste.

Altfor ofte ser vi at dårlige folk sparkes oppover. De kan ta noen kurs og en liten mastergrad, og vips, så er de ledere. Som om det er noe bedre! Hvis de ikke har lykkes i klasserommet, har de ingen mulighet for å lykkes som leder. De må takle og forstå dynamikken i et klasserom for å bli den skolelederen som trengs.   Skoleledere som ble sparket oppover fordi de ikke dugde som lærer, vil ofte gjemme seg på kontoret sitt. De dekker seg bak lover og regler, uten evne og vilje til å løse skolens oppgave på en måte som er til gavn for alle. Dette er helt klart til skade for skolen, og de legger en klam hånd over læringsmiljø og sosiale forhold. En skoleleder skal være raus og åpen for innspill, ikke en vettskremt sjel som er redd for å bli avslørt som udugelig.

Enda verre er de som er sparket enda lenger opp. Hva annet skal man bruke en sliten rektor til enn å sparke henne enda oppover til enda større redsel for å bli avslørt.

Hvordan kan jeg påstå dette? Jeg har sett dem. De som aldri skulle vært  lærere, de som skulle vært geleidet over i noe annet, de som sitter i ledende stillinger fordi de tok en eksamen og ikke fikset å undervise. Jo høyere opp, jo sterkere sparker de nedover for å holde på makta og ikke bli avslørt.

Dette er skolens svøpe. Vi må ikke tro at alle kan være lærere fordi de har tatt noen kurs. Vi må være tøffere når vi utdanner dem til å sile fra de som ikke bør slippes inn i skolen. Skolelederne må stille krav til sine ansatte som ikke gjør jobben godt nok, men selvfølgelig gi dem hjelp hvis det kan gjøre ting bedre.

Greit å kunne si dette nå, når jeg nærmer meg min slutt i skolen. Jeg har oppriktig vondt av de som sliter med feilvalgt yrke gjennom et helt liv, til skade for andre og dem selv.

Kanskje valgt jeg feil også, det var i alle fall ingen som stoppet meg. Litt sent å si noe nå.

Litt sliten hilsen,

Hanne

 

Legg igjen en kommentar

Nå tar de sosiallæreren.

Denne gang håper jeg inderlig jeg tar feil, men det ryktes meg at sosiallæreren er på vei ut. Sos.lær sin jobb kan jo ikke måles på noen måte, og den kan vanskelig synliggjøres i noen av skolens planer.

Skolen er pålagt å sørge for at elevene får veiledning både når det gjelder videre utdanning og ting som dukker opp i miljøet. Men ivrige rektorer kan bestemme at hvemsomhelst kan gjøre denne jobben. De kan legge sosiallærerens jobb over på kontaktlæreren, for «de er jo nærmere eleven». Hvis noen skulle klage på skolens innsats vedrørende en eventuell påstand om mobbing, løses det greit. Da fatter man et lite enkeltvedtak, lager en fiks liten plan og legger den i elevmappen. Så når tilsynet kommer, kan man vise til elevmappen – og vips er mobbing «gjort noe med». Det er lettere å telle antall enkeltvedtak enn å dokumentere effekten av all pratingen inne hos sosiallæreren.

Så kanskje man dytter litt ansvar over på helsesøster. Smart tenkt, men i realiteten stikker hun innom høyst 2-3 dager i uken. Og da skal hun hovedsaklig ta seg av ting som går på helse, og rekker knapt å gå i dybden på elever som sliter psykisk.

Jeg ser det som en fallitterklæring hvis skolen ikke ser viktigheten av å ha en person som har tid til å ta den lille og den store praten med en forvirret liten fjortis. Alle elever trenger å komme til et rom der de kan si hva de vil, bli tatt på alvor og allikevel ikke få karakter for det. Dette er innlysende for de som jobber på grunnplanet i skolen. Det må defineres at det er en som heter sosiallærer, og dennes jobb må verdsettes som en svært viktig funksjon i en veldrevet skole.

Men jeg er altså redd noen ikke skjønner dette. Noen målstyrende skoleledere med Pisa-frykt er så opphengt i karakterer og resultater, at de glemmer den sosiale tryggheten og omsorgen som veldig mange elever er avhengig av. Kontaktlæreren har mer enn nok av oppgaver, helsesøster har ikke nok tid, så den eneste som kan gi elevene et lite pusterom i en krevende skolehverdag, er sosiallæreren. Hun/han burde vært fredet som en av de viktigste personene i et fjortis-liv.

Nå når rammetimetallet skal drøftes og vedtas rundt om, håper jeg inderlig at min uro er tuftet på helt feil grunnlag. Jeg håper tillitsvalgte lærere ikke må sloss for sosiallærerfunksjonen, og at rektor innser at sosiallæreren trengs i skolen mer enn noensinne.

Parolen må være:

Gi sosiallæreren flere timer!

Med pratsom hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

Det er eleven det dreier seg om, ikke foreldrene.

I etterkant av innslaget i Lørdagsrevyen i går har jeg en liten, men viktig tilføyelse. Forresten, den er ikke liten, den er meget sentral.

I debatten om de kravstore foreldrene sitter dem det dreier seg om og ser på. Det gjelder lille Ole og hans kamerater. De kommer hjem til sine engasjerte foreldre og forteller om hvor ille det er på skolen, hvor dum lærer de har, hvor mye uklokt rektor gjør osv. Unger gjør sånt. De krydrer middagen med all slags kreative episoder som har skjedd på skolen. Men de forteller fra et utelukkende subjektivt synspunkt. Og de føyer gjerne litt til for å vekke interessen til foreldre som har mer enn nok med egne ting. Det er vel en sjeldenhet at lille Ole forteller om den bråkete klassen og legger til en innrømmelse om at han laget mest støy av dem alle.

Det er nå foreldrene må være voksne, og ikke gå ned på fjortis-nivået. Saken må diskuteres ferdig på voksenplan, og skolen må møte foreldrene der. Det er i utgangspunktet Ole som har problemet, og da må de voksne sammen hjelpe ham med løsninger og veien videre. Ole må vite at foreldre og skole sammen jobber for at han skal ha en fin tid på skolen.

Man gremmes over de foreldrene som går til krig mot skolen. Ole blir da revet mellom to parter, og han må være lojal mot begge. Han får all støtte hjemme, og kan lett føle at han må fôre hjemmet med enda flere historier om hvor ille det er. Samtidig må han være på skolen hver dag og følge den læreren som far skal ”få ut av skolen”. Ole må gjøre det som læreren sier på skolen og det som far sier hjemme. Det er jo en uholdbar situasjon for en liten gutt.

Og når det er snakk om respekt. Hvis ikke foreldrene respekterer skolen, hvordan skal elevene lære å respektere den?

En klok person sa; Like lite som du blir lege av å ha ligget på sykehus, like lite blir du lærer av å ha gått på skolen. Dette skulle være motto for alle FAUer. La lærerne få være lærere, så kan foreldrene gjøre  jobben på hjemmefronten.

En gang til; skolen skal være et samarbeidsprosjekt til elevenes beste. Da må vi spille på samme side av banen. Ingen – og allerminst Ole – er tjent med en krig.

Med takk for alle gode tilbakemeldinger etter mine 15 minutter i rampelyset,

Hanne

 

2 kommentarer

Superlærer, hvaiallverden???

Jeg håper i det lengste at ideen om en superlærer bare var valgflesk. Statsråden, TRI, snakket om drømmelæreren, men vi ble vel enige om at han/hun allerede jobber i skolen. Drømmelæreren er bare litt sliten og medtatt og lei av alle kravene og nedsnakkingen og stygge overskrifter. Men han/hun gir ikke opp, og går til skolen hver morgen med blanke ark.

Så kommer ideen om superlæreren på papiret. Makan til pølsevev og ordgyteri skal man lete lenge etter. Vi skal få en kollega som er flinkere til å lese rundskriv og andre føringer, han skal passe på at vi er dyktige og kan det meste, og han skal være en pådriver i arbeidet på skolen. Og hva betyr så det? Tja, jeg tror ikke noen egentlig ble noe klokere at alle ordene som kom fra dept’et. Det er noen diffuse setninger som man kan tolke slik man vil ”etter skolens behov”. I ytterste konsekvens kan rektor utpeke en lærer etter trynefaktor (smiskekurs trengs!) til å gjøre jobben som burde være rektors første prioritet; spore til faglig fremgang og være et fyrtårn i utvikling av skolen.

Mange spørsmål kommer; når S (superlærer) ser at det trengs kurs, hva gjør han? Har han rett til å forlange kursing av alle, og på hvilket grunnlag skjer dette? Går han til rektor og får tid/ressurser? Så må rektor legge til rette for at det skal kurses i kollegiet? Skal ingen andre enn S følge med i hva som skjer ute i skoleverdenen, og så senere informere de andre? Det betyr vel at han får betalt for noe som de andre gjør av interesse og fri vilje? Skal ikke rektor lenger ha ansvar for faglig oppdatering og oppfølging av de ansatte? Er vi i så fall på vei til å få en rektor som jobber med økonomi, planer og møter med eksterne?

Jeg trodde rektors ansvar i første rekke var det faglige innhold i skolen. Nå skal det lempes over på noen som skal være spydspisser på lærerværelset. Vil noen det? Vil noen være en busybody som maser om kurs og referat fra allskens skriv og pålegg? Hvem kan bestemme hva S skal gjøre, og er det til gavn for de andre?

Føringene rundt S sier fint lite om elever. Det er kun fag, litt veiledning av kolleger og ”pådriver” og ”kursing”. Hvor blir det av elevfokuset? Hvilken rolle har S i klasserommet? Skal han være dyktigst i formidling av faget også?

Tenk hvilke forventinger som ligger til en S. Han kommer til klassen med S-genseren sin, og klassen forventer topp fagkompetanse, topp klasseledelse og topp vurdering. Noen må man jo forlange av en som frivillig har bedt om 48000 mer i lønn.

Jeg er glad det ikke er meg!

Hilsen Hanne

PS: Jeg vet det ikke heter superlærer offisielt, men det er vel det man  legger i jobben? DS

3 kommentarer

Elevens nyttårsforsetter.

Vi som har levd en stund, vasser nå rundt i forsetter for hvordan vi skal bli bedre, slankere, blidere, lykkeligere osv i 2015. For elevene våre derimot, fastsetter vi forsettene og de kan ikke diskutere eller motsi oss. Slik:

I 2015 skal jeg:

  • komme tidsnok til skolen hver dag, og bli der i alle timer til dagen er over.
  • bare spise når jeg får lov av læreren, på fast tidspunkt hver dag.
  • bare drikke når jeg spør – og får ja.
  • sitte stille på min plaststol i alle timer, og bare bruke eget bord uansett hvor lavt/høyt det kan være
  • ikke si noe i klasserommet i skoletiden, unntatt når læreren spør meg direkte.
  • ikke benytte mobilen min, uansett hvor viktig melding som kommer inn.
  • ta vare på og respektere alle mine medelever, uansett hva de gjør med / sier mot meg.
  • alltid tro at læreren har rett, og aldri opponere mot hans ord.
  • delta med iver og glød i alle timer, uansett når på dagen og hvor kjedelig læreren er.
  • holde meg våken i alle timer, jobbe iherdig med alle fag – selv de jeg ikke skjønner noe av.
  • legge igjen alle problemer hjemme, og vise et blidt og høflig ansikt til alt og alle.
  • huske alle beskjeder og alle frister.
  • aldri glemme noe utstyr til timene.

Så kan vi kanskje tenke gjennom hvor mange voksne som hadde holdt ut en sånn arbeidsdag??

 

Godt år til alle.

Hanne

Legg igjen en kommentar