Arkiver for februar, 2014

Lærerne er på banen.

Den observante leser har nå fått med seg at det murrer i skolen. På grunn av KS sitt siste utspill er nå tilsynelatende alle norske lærere (og lignende) ute i kampen. Det skrives ofte og mye om hva man synes om forslaget.
Innholdet i ytringene spriker litt. Det er stort sett to leire som utmerker seg. Først er det de som er sinte, som kommer med konstruktive løsninger og om hva vi skal gjøre for å vise vår misnøye. Dette er folk som er klare til å sette hardt mot hardt, ja gjerne si opp om det må til. Det ligger tydelig harme over disse innleggene, og det er klart at her er kampviljen på topp.
Imidlertid finnes det en annen tone i den andre leiren. Her sitter de som for enhver pris skal overbevise leseren om hvor lange dager man har, hvor dyktig man er, hvor forurettet man føler seg osv.
Jeg blir litt lei. Det finnes vel ikke noe annet yrke der utøverne må gå på barrikadene for å forsvare hva de gjør. Som om veiarbeiderne skulle rettferdiggjøre sin rast ved spaden eller frisøren sin innsats med krølltangen? Denne evige diskusjonen om vi jobber nok timer og hvordan vi gjør det, jeg vil videre! Det har jo foregått i mange år, og vi sitter fremdeles med kuleramme for å bevise at vi gjør et fullt årsverk. Nei, vi må slutte med uendelige diskusjoner og slå fast (gjerne med makt!) at vi gjør det vi skal og mye mer.
Derfor takker jeg leir to pent for alle innlegg, og håper leir en er klar til kamp.
Men, sier man, vi har jo fagforeninger. Oi, har vi det? Hvor? Jeg er medlem at den største, og tenkte at dette må være en gylden anledning for dem å vise at de kan og vil kjempe for sine medlemmer. Men akk, de lagde en film. For mine 600 kr pr måned fikk jeg en film. En nusselig liten historie som forsøker å vise hvor slitne/flinke/pliktoppfyllende vi er. Og så skryter de av hvor mange som har sett den?! Jeg vil tro at det er lærere som har et lite ønske om å se seg selv på film, dette var det nærmeste de kom. Og det er jo gildt å se en som man kanskje kan kjenne seg igjen i, men vi vet jo at det vekket ikke kampviljen eller gløden. Det var en liten søt historie om en hvemsomhelst lærer, og den sa bare det vi alle har visst siden vi begynte som lærer. Hvem i alle verden skulle ha interesse av den lille filmsnutten foruten lærere? Og det er slik fagforeningen kjemper min sak? Da må jeg innrømme at jeg ikke ser frem til den dagen de sitter ved forhandlingsbordet.
I mellomtiden takk til alle dere som skriver med glød, kunnskap og humør om hvor dette kan bære. La oss ikke være snille lenger.
Hilsen Hanne

Advertisements

Legg igjen en kommentar