Arkiver for april, 2013

Hurra for helsesøstrene.

Etter i lang tid å ha kritisert i øst og vest, føler jeg i dag for å løfte en litt usynlig gruppe frem i lyset. Det gjelder helsesøstrene på skolen.

Vi som husker den stille damen med hvit kappe på hodet, hvit frakk med belte og en stor sprøyte gjemt bak seg, bør vite at sånn er det ikke lenger. Hun har fremdeles krav på seg til å sette litt sprøyter og veie og føre skjema, men etter min mening er det langt andre ting hun gjør som er viktigere. Nå varierer oppgavene litt mellom kommunene, og det er opp til kommunene å fastsette omfang av tiden hun er på skolen. Riktignok har hun lovfestet krav på eget rom med størrelse som åpner for synssjekk, og hun må ha et låsbart skap; kanskje noe bekvemt å sitte på, men så er det slutt. Hun er prisgitt egen kommune, og hvor viktig man der synes at hennes jobb er.

Hun er uunnværlig! Hun er den lille ventilen som de stille elevene trenger sårt, hun er det lille pusterommet som har store ører og åpent sinn. Hun er den som kan lytte og som også kan lindre smerter. Vi vet jo at kontordamen også har plaster, men det er helsesøster som kan lese eleven og plastre mer enn bare fingeren. Helsesøster kan se hele eleven, hun kan initiere hjelp og hun skal ikke sette karakter på hva eleven gjør.

Problemet er hennes innsats ikke er målbar. Hun er til tider usynlig i skolehverdagen, men hun er svært viktig likevel. Gjennom årene har jeg sett hvor viktig hennes innsats er for skolen, og muligheten til å gå til helsesøster er uunnværlig for mange usikre fjortiser.

Nå ser det ut til at de fleste politikerne er enig i helsesøsters betydning. Så håper jeg at denne enigheten strekker seg til de som bevilger penger rundt om i kommunene.

Takk til alle de underbetalte, omsorgsfulle og engasjerte helsesøstre som finnes der ute. Dere er uerstattelige.

Med hilsen

Hanne

2 kommentarer

Innsøk på studier, hva så?

I dag har media jobbet med inntaket til studier i Norge. Det har blitt regnet prosenter, oppgang og nedgang, store og små overskrifter. Til slutt ga jeg opp å følge med, det var så mange tall og så mange statistikker.

Særlig mye oppmerksomhet fikk søking til lærerutdanningen. Underlig, dette. Hvorfor i alle dager er det så viktig? Er det noe med valgkampen dette også? Skal millionene som ble brukt for å motivere folk til å søke vise om en statsråd er dyktig eller ikke? Man aner at fru Halvorsen nok en gang skal ristes, og det er hennes skyld at ikke annonsekampanjen ga full uttelling. Jeg fikk med meg at damen måtte svar for seg også i denne saken.

Hadde jeg vært student nå, ville jeg vært skeptisk. Hvis de bruker så mye penger og spalteplass til og får meg til å velge et studium, må det jo være noe muffens her. Er det virkelig så ille å være lærer at man må kjøpes/lures inn? (Jeg vet jo at dette er tull, selvfølgelig!) Men likevel, mon tro om ikke studenter in spe undres litt over alt dette oppstyret for å få dem til å søke lærerskolen. Hvis man må overtales til noe, kan det være at man ikke skal gå den veien.

Til slutt, det smarteste jeg har lest i dag, og dessverre husker jeg ikke hvem som sa det;

Det er ikke så viktig hvor mange som søker lærerutdanninga, det som gjelder er hvor mange som faktisk blir i lærerjobben. (Takk for at det finnes minst ett klokt hode der ute i mediejungelen.)

Og for å få dem til å bli, fru H, har du noe å bruke millionene dine på!

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Lærere + valgkamp = bingo!

Det er sjelden så moro å være lærer som når det stunder til valgkamp. Da får vi i det uendelige høre hvor mye de folkevalgte tenker på oss, og hvor mye mer det skal tenke på oss til høsten. Sjelden er det så mye forståelse for lærernes slitsomme hverdag, og sjelden kommer det så mange kreative forslag til endringer – til det bedre, må man tro.

Hver helg er det landsmøter, og vi følger med fulle av forventninger. Partiene overbyr seg selv, og det er ikke grenser for hvor mye det kan tilby oss. Det skal reduseres på arbeidsmengde, møtetid, retting av prøver osv. Dessuten skal vi få hjelp av ikke-pedagoger til å gjøre alt det trivielle, og kan glede oss til mer tid med elevene.

Denne helgen fikk vi til og med tilbud om ny minister. Innimellom tilbyr de regjerende oss litt, for å holde koken, liksom.

Hvis alt dette slår til, kan vi virkelig glede oss til høsten. For det gjør vi hvert 4.år, ikke sant?

Men vi frykter også at til høsten, når valgflesket stivner, er det langt andre ting som opptar de som styrer. Da blir den store velgermassen, som lærere og foreldre jo er, overlatt til hverdagen – uten at noen bryr seg stort om den. For skolen rusler jo videre, samme hvem som sitter på taburettene. Kan hende vi får en minister som har stort markeringsbehov, men det går som regel over.

Vi får nyte oppmerksomheten, den varer bare til primo september.

Og om fire år er vi der igjen, nye løfter og nye diskusjoner.

I mellomtiden gjør lærere og skoleledere så godt de kan, som alltid før.

 

Resignert –  i håp om at jeg tar grundig feil –  hilsen

Hanne

 

Legg igjen en kommentar

Hvor er foreldrene?

Det har vært en morsom debatt, om man er Bieber-fan eller ikke. Jeg synes det er en artig vri at elevene (etter rektors sigende) søkte via elevråd om å flytte tentamen. Det var ikke det som ble sagt av en annen rektor i dagens Aftenposten, men samma det. Jeg er i utgangspunktet positiv til alt elevengasjement, selv om jeg her er litt i tvil om hensikten her er noe jeg ville kjøpt.

Det er prinsippet bak som er viktig. Jeg etterlyser  foreldrene. Hvor er de? Når de ber fri sitt barn fra skolen, tar de også ansvaret for at barnet får den samme fagtilførselen som de elevene som er på skolen den dagen. Så hvis mattelæreren gjennomgår Pytagoras, må mor/far ta det på kjøkkenbordet om kvelden, satt på spissen. Eller forventes det at skolens planer skal ta hensyn til alle som skal på reise? Skal årsplaner legges etter at diverse artister og fotballag har lagt sine arrangementer? Skal elevene som er igjen i Ålesund bare repetere disse dagene slik at de som reiser ikke går glipp av noe nytt?

Foreldrene har altså ansvaret når de tar barnet ut, også det faglige. Hvem skal følge opp dette? Skal skolen sjekke de hjemkomne elevenes faglige utbytte etter hver tur? Hørte jeg ordet byråkrati??!

Jeg stusset over FUG-leders ord; timeout. Når familien trenger det, må de få lov til å dra. Det er maks 8 uker mellom hver ferie, så en timeout har ikke vondt av å vente litt.

Visst ler de av oss ute i verden. Her stikker vi innom skolen i ny og ne når det ikke er noe annet spennende å gjøre. Det er ikke kos en gang, det er bare rot.

For en gangs skyld er jeg enig med skolebyråden i Oslo. Vi må slutte å gi permisjoner i tide og utide, slik at alle viser det de prater om; skolen går foran alt – utdannelse er det viktigste de unge driver med.

Jaja, så får jeg heller være en småsur gammel dame som ikke ser læringsaspektet ved å bruke to skoledager og masse penger på å skrike foran en medieskapt, bortskjemt tenåring. Men det er min mening…..

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar