Archive for category skoleliv

Hvis jeg gikk på vgs nå…

ville jeg hoppet glatt ut av hele systemet. Tanken på å måtte sitte i hver eneste kjedelige time hele året, skremmer meg. Lærerne kan være så kjedelige da bare vil, men de kan dømme meg til «ikke godkjent» hvis jeg ikke møter opp. Noen ganger er det bare sånn at man har det bedre utenfor klasserommet. De dagene livet er bare motvind,  og det eneste som hjelper er en liten timeout. Hadde jeg hatt muligheten for å snakke med en klok voksen på skolen så hadde dagen kanskje blitt lettere, men det er jo ikke alltid det er mulig. Man skal tvinges til å slite seg gjennom timene uansett hvordan dagsformen er. Men man er gammel nok til de fleste andre valg, men skal altså tvinges til å møte på skolen samme hva. Det er faktisk sånn at man kan tilegne seg stoffet raskere og bedre på egen hånd noen ganger. Ikke all undervisning er glimrende, selvstudium er også nyttig og nødvendig.

Så må man skaffe seg en legeattest, da. Lage masse unødig ekstra-arbeid for stressa leger. Og vil alle leger forstå hvis man sier at man har kjærlighetssorg og ikke orker å se eksen på en dag eller to? Hvordan kan man forklare at man må ha en liten pause fra skolen for å ta seg inn? Faglig utbytte kan man hente inn når hodet er på plass, nemlig.

En morsom spinoff-effekt er leger som tilbyr hjelp over nett. Hurra for Øyvind og co, det gir en hjelpsom hånd til en som sliter. (legeattester.no) Så slipper man å  bruke dagen på et legekontor, men heller samle krefter på egen hånd.

Fraværsregelen begynner i feil ende. Man må heller se hva som gjør at elevene ikke kommer på skolen, og sette inn kreftene der. Det kan være utdatert faginnhold, uengasjerte (og kjedelige) lærere, men også manglende støtteapparat rundt elevene.

Tvang løser ingen problemer, det skaper tvert i mot flere. Det er sløsing av lærernes tid at de skal følge med hver elev i hvert minutt – og rapportere i øst og vest. La dem få bruke tiden sin til å prate med elevene, holde seg faglig oppdatert og skape gode læringsarenaer.

Men her er det vel noen politikere som skal ri sine kjepphester – og elevene får svi.

Uff.

Hanne

Advertisements

1 kommentar

For de unge: Liste ved skolestart

 

Man er så opptatt av å svartmale livet som lærer for tiden. Det må være trist for nyutdannede, de kan jo helt miste motet. Derfor laget jeg en liste over ting som faktisk kan skje, og som kan gjøre de neste 40 årene ganske fine.

Kjære nye lærer.

Når du starter dette skoleåret, så kan du oppleve:

  • at 7b sitter stille og konsentrert siste time fredag
  • at du får en rektor som sier: takk for at du sier fra, det skal jeg gjøre noe med nå
  • at en eller flere kolleger sier at de er glade for at de får jobbe sammen med deg
  • at det kommer en planleggingsdag som oppleves nyttig og utviklende (og at du ikke sovner etter lunsj)
  • at foreldre sier med varme: Jeg er så glad for at du ser min datter, hun har det så fint på skolen
  • at alle i 10a møter presis og er våkne hele første time etter juleferien
  • at timeplanen din fordeler timer og dag jevnt utover hele uka
  • at tillitsvalgt tar deg på alvor og kjemper for dine rettigheter
  • at du går fra timen og kjenner at dette svingte – hele tiden
  • at du plystrer på vei til jobben en mandag i januar
  • at FAU jobber sammen med skolen – og til elevenes beste
  • at det kommer et rundskriv fra departementet som er smart og nyttig
  • at dagsrevyen lager mange innslag om hvor flinke norske lærere er
  • at ministeren sier:  Vi driter i pisa, vi kjører vårt eget løp
  • at elevene takker deg for en interessant og lærerik time
  • at datasystemet virker og er et effektivt redskap for elevenes læring
  • at elevene blir klar over hvor viktige renholderne og vaktmesteren er
  • at skolesjefen kommer innom og takker deg for din fine innsats
  • at du opplever å ble sett og respektert i miljøet på skolen
  • at når tåka letter ca 1.juli, skjønner du at det siste året har vært en fantastisk reise, og du gleder deg til skolestart

Og om 40 år kan du krysse av denne Wannabe Bucket-list, og tenke: Jomen er jeg glad for at jeg valgte å bli lærer.

Lykke til på reisen.

(Jeg har ikke tatt med nedturene, de kommer av seg selv og fortjener ingen oppmerksomhet. )

Varm hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

Kudos til skårungene.

Nå har du snart gjennomført ditt første år som ferdig utlært lærer. I hvert fall sier vitnemålet du fikk i fjor at du er klar.

Klar? Hæh? Aldri klar for dette, har du vel erfart nå. Det gikk ikke lang tid etter skolestart før praksissjokket kastet seg over deg. Stadig oftere dukket «Dette har vi ikke snakket om på høyskolen» opp. Stadig oftere møtte du situasjoner du overhodet ikke følte deg kompetent eller klar for å takle. På høyskolen snakket dere om 20 lærevillige små som bare tørstet etter å høre gullkorn fra deg. Du trodde alle elevene løp til skolen, uten noen problemer, lydhøre og veloppdragne slik at de kunne fryde seg over dine vakre og velforberedte powerpoint-presentasjoner. August i fjor, ja. For en mannsalder siden, da visjonene om det ideelle klasserom døde før høsten satte inn. Altfor fort skjønte du at hverdagen i skolen overhodet ikke ligner den de snakker om på høyskolen. De gamle lærerne smålo nedlatende og sa at joda, de husket hvordan praksissjokket slo dem ut også. Til høsten kommer du også til å være en sånn litt bedrevitende og smått overlegen lærer, som ser med overbærenhet på de som er nye. Det er din tur til å dele med din erfaring og visdom, så husk dette; hjelp alle de som nettopp har snublet ut av høyskolen. Tilgi dem alle deres blundere, de har lært altfor lite om hverdagens trivialiteter i skolen. Husk det!

Når du nå bruker dine siste krefter på å komme deg helskinnet til siste skoledag, skal du vite at første ferieuka ligger du i koma. Da har du mer enn nok med å samle deg og bli vanlig menneske igjen. Gjør ikke noe, la dagene gå slik de vil uten at noen krever noe. Så når juli måned kommer, er du klar til å samle gode opplevelser og erfaringer du kan leve på gjennom neste skoleår.

I den grad du har klart å følge med i det som skjer utenfor klasserommet, bør du vite at det foregår en strid i nivåene over deg. Sterke krefter vil måle deg og dine elevers innsats gjennom et økende prøveregime. De vil bl.a. gi deg lønn etter elevenes prestasjoner, bestemme hvordan du skal formidle faget ditt, pålegge deg mye papirarbeid og møtetid.  Dette er bare noe av det som kan fjerne ditt fokus fra der du vil og skal være: tilstede i klasserommet som fagformidler og tydelig voksen for dine elever. La dem ikke få overkjøre deg!  Man kan ikke organisere seg til en god skole. Din ledelse må stole på at du gjør jobben i klasserommet godt nok, og du må få tid og ressurser nok. Det er i ditt møte med eleven det viktigste arbeidet skjer, og det er der fokus må være.

Jeg håper du tar med deg de gode erfaringene du har gjort dette første året, og legger alt annet til side. Husk at det første året alltid er krevende, herfra er det en dans på roser – nesten.

Lykke til videre

Hanne

Legg igjen en kommentar

Epilog – lærerskolejubileum

Noen ganger skriver man bare for de spesielt interesserte. I dag gjør jeg det.

Det er dagen derpå. I går satt 2 E samlet igjen. 40 år er gått siden vi fikk vitnemål på at vi var klare til å starte lærergjerningen. Tenk 40 år, det er lenge.

Om de av oss som fremdeles er i skolen, mente Thomas at vi har ”lært ut” like mange som det bor i Sarpsborg kommune. Vi kan trygt si at vi har satt spor etter oss i landet.

Det ble en kveld med mye latter, veldig mye. I 2E satt fleipen løst, og det gjør det ennå. Rart at vitser blir så mye morsommere når de fortelles på Fredrikstad-dialekt. Jaja, ikke så ille med litt Horten-sving også. Og så sang vi, for det må lærere gjøre (takk Glenn for gitarbruk – også rett fra Nashville, a gitt). Noen har tatt vare på sangene som har blitt laget til jubileene gjennom årene, og de er like fine i dag. Hadde man enda husket hvem som skrev dem! (Jeg tar gjerne æren for 1975, men ikke alene) Likeledes må vi ha quiz. Kjempemoro Bodil, bare hvis jeg vinner.

Så sitter man og undres. Er det mulig å se/ høre hvilket skoleslag man har jobbet i? Kan man skjønne at Ingrid har hatt 40 gode år på barnetrinnet? Blir man endret som person når man har ledet 30 snørrunger daglig i 40 år? Blir man litt sjefete og tar kommandoen av å være skoleleder? Kan man snakke om yrkesskade da?

Vi snakket om hva vi lærte på lærerskolen. Det var full enighet om at lærerne var elendige (med et lite unntak av gym.lærer, kanskje) Alt vi har nyttiggjort oss som lærere, har vi lært i skolen og ikke gjennom studiene. På lærerskolen var det fart og fest, men akademisk utbytte – lite. Leit, men sant. Det ble mange morsomme episoder av det, og mye latter når vi mimret over hvor håpløse timer vi hadde. Særlig fysikk lørdag morgen var ille, husker jeg. Kanskje fordi Kroa var åpen fredag?? Men jeg er sikker på at vi ble gode lærere likevel.

Men noen tanker gjorde meg trist. De fleste er nå på vei ut i pensjonistlivet. Vi er noen få som fremdeles plystrer på vei til skolen. Men de som slutter, sa alle; nå gidder vi ikke mer. Nå er vi lei rektorer som blir byråkrater, foreldre som bare klager, knappe ressurser og lange møter. Men når klagene var over, sa ALLE at elevene var flotte. De hadde alle som en blitt i skolen mye lenger hvis de fikk mer tid til å være med elevene. Dette skulle ropes høyt! Her sitter det en gjeng med 40 år i skolen, tenk på all erfaring og alle triksene vi sitter på. Vi vet hva som trengs og hva som virker. I stedet blir vi sendt ut bakdøren med en blomsterkvast. Vi skulle jo fått vernede stillinger, Ressurslærer Emeritus med praktiske råd og vink til alle utfordringer man måtte møte som ny lærer. Hvorfor tar man ikke vare på seniorkreftene? Disse flotte, flinke, kompetente ny-lærerne som var 2E i 1975, hvordan kan man sende all deres ervervede kunnskap ut i pensjonist-elven?

En kveld med 2E kan man leve lenge på. Vi som gikk på AV-kurs og lærte bruk av balloptikon og lysbildeapparat. Vi som var mestere i lage flerfargede svertestensiler. Vi som kunne bruke all tiden på elevene, og hadde eksamen som eneste måling. Vi som dro på tur med elevene uten å ha godkjenning fra driftsstyret.

Det var vi som fikk de fine årene i norsk skole. Og det hadde vært lurt om flere kunne få det sånn.

Takk for den gode tiden, 2E. Vi sees om kort tid.

Hanne (med glede og takknemlighet)

4 kommentarer

Det er eleven det dreier seg om, ikke foreldrene.

I etterkant av innslaget i Lørdagsrevyen i går har jeg en liten, men viktig tilføyelse. Forresten, den er ikke liten, den er meget sentral.

I debatten om de kravstore foreldrene sitter dem det dreier seg om og ser på. Det gjelder lille Ole og hans kamerater. De kommer hjem til sine engasjerte foreldre og forteller om hvor ille det er på skolen, hvor dum lærer de har, hvor mye uklokt rektor gjør osv. Unger gjør sånt. De krydrer middagen med all slags kreative episoder som har skjedd på skolen. Men de forteller fra et utelukkende subjektivt synspunkt. Og de føyer gjerne litt til for å vekke interessen til foreldre som har mer enn nok med egne ting. Det er vel en sjeldenhet at lille Ole forteller om den bråkete klassen og legger til en innrømmelse om at han laget mest støy av dem alle.

Det er nå foreldrene må være voksne, og ikke gå ned på fjortis-nivået. Saken må diskuteres ferdig på voksenplan, og skolen må møte foreldrene der. Det er i utgangspunktet Ole som har problemet, og da må de voksne sammen hjelpe ham med løsninger og veien videre. Ole må vite at foreldre og skole sammen jobber for at han skal ha en fin tid på skolen.

Man gremmes over de foreldrene som går til krig mot skolen. Ole blir da revet mellom to parter, og han må være lojal mot begge. Han får all støtte hjemme, og kan lett føle at han må fôre hjemmet med enda flere historier om hvor ille det er. Samtidig må han være på skolen hver dag og følge den læreren som far skal ”få ut av skolen”. Ole må gjøre det som læreren sier på skolen og det som far sier hjemme. Det er jo en uholdbar situasjon for en liten gutt.

Og når det er snakk om respekt. Hvis ikke foreldrene respekterer skolen, hvordan skal elevene lære å respektere den?

En klok person sa; Like lite som du blir lege av å ha ligget på sykehus, like lite blir du lærer av å ha gått på skolen. Dette skulle være motto for alle FAUer. La lærerne få være lærere, så kan foreldrene gjøre  jobben på hjemmefronten.

En gang til; skolen skal være et samarbeidsprosjekt til elevenes beste. Da må vi spille på samme side av banen. Ingen – og allerminst Ole – er tjent med en krig.

Med takk for alle gode tilbakemeldinger etter mine 15 minutter i rampelyset,

Hanne

 

2 kommentarer

Visjonen som forsvant.

Forleden dukket det opp et gammelt krus i skapet mitt. Det stammer fra 1999. Da var jeg i Haugesund og snakket på en skolekonferanse. På koppen står det; nytt årtusen – ny ungdomsskole?

Jeg husker det som en flott opplevelse. Jeg hadde med meg to elever, og vi snakket for store forsamlinger om elevmedvirkning. Entusiasmen lå tungt over salen. Det var store forventninger til at alt skulle bli så mye bedre, skolen skulle revitaliseres og store endringer lå foran oss.

Tankene rundt koppen ble triste. Jeg trodde på tankene og ideene som ble luftet. Alle virket så glade og optimistiske. Vårt budskap om elevenes rett til å delta i skolens liv falt i god jord, virket det som. Ideen om skolen der alle hadde muligheter fra eget ståsted fikk gjenklang i forsamlingen. Vi trodde vi snakket til fremtiden, og at våre ideer ville gi grobunn for en skole der alle var trygge og verdsatt. Vår overordnede ide om å slippe elevene til, og tro på deres evner, virket så riktig og akseptert den gang i 99.

Nå, 16 år senere, ser jeg at det gikk helt feil. Skolen utviklet seg absolutt ikke slik jeg trodde og ønsket. Det er ikke lenger plass for elevenes medvirkning. Klassens time er strøket av planene, og det er ikke lenger plass til elevenes egne tanker og initiativ. Nå skal fagene gå foran alt, fortrinnsvis de fagene som kan måles. Utenomfaglige aktiviteter er det ikke lenger tid til. Fagplanene må følges, de overprøver alle andre aktiviteter. En lærers mareritt er når Den kulturelle skolesekken eller noe sånt kommer, for ”da mister elevene undervisningen min!”

Slik jeg ser det, er elevfokuset blitt borte på veien. Nå skal fokuset ligge på resultatene, de målbare, som rektor blir pålagt å sette. Ting som ikke kan måles er man ikke opptatt av. Jeg husker med glede – og det gjør nok mine elever også – de dagene sola skinte og vi la vekk bøkene og gikk en tur ut for å nyte livet og været. Nå må man planlegge, varsle og ha arbeidsoppgaver og læringsmål før man kan ta noe på sparket. Latter, smil og glede kan jo ikke måles. Jeg siterer min mann når han tar på byråkrathatten; ”Latter har ingen målbar verdi.”

Det er fokus på organiseringen av lærerne, bind dem til skolen og tving dem til å sitte der til solen går ned. Alt skal planlegges og dokumenteres og rapporteres, slik at det ikke blir tid til det som skolen egentlig dreier seg om.

Jeg skulle ønske flere fikk oppleve det mine to elever erfarte i Haugesund i 99. Det var hundrevis av voksne skolefolk som hørte på, lot seg begeistre og belære av dem. Dette fordi min skole ga dem sjansen til å snakke, til å gjøre ting på sin måte og bli støttet og sett slik de var. Vi skrev ingen rapporter eller timelister eller erfaringsnotat. Vi hadde bare moro. Vi snakket om det som engasjerte fordi vi trodde på det, og det var plass til det.

I dagens skole er alle ordene på planpapirer, gjemt i skuffer og skap. Vi brukte ordene mellom oss, vi snakket dem og vi lyttet til hverandre (og helst på elevene).

Jeg hadde vel ikke tenkt disse tankene hvis resultatene av endringene i skolen siden 99 hadde medført at vi ledet an i skoleverden. At vi hadde de beste resultatene, at vi mottok utenlandske delegasjoner som skulle lære av oss. Men akk, slik gikk det ikke.

Visjonen fra 99 er fortsatt en drøm. Men koppen er grei å bruke. Og jeg er så glad for at jeg fikk jobbe i skolen da det svingte som best. Det var gilde dager!

Trist hilsen

Hanne

1 kommentar

Elevens nyttårsforsetter.

Vi som har levd en stund, vasser nå rundt i forsetter for hvordan vi skal bli bedre, slankere, blidere, lykkeligere osv i 2015. For elevene våre derimot, fastsetter vi forsettene og de kan ikke diskutere eller motsi oss. Slik:

I 2015 skal jeg:

  • komme tidsnok til skolen hver dag, og bli der i alle timer til dagen er over.
  • bare spise når jeg får lov av læreren, på fast tidspunkt hver dag.
  • bare drikke når jeg spør – og får ja.
  • sitte stille på min plaststol i alle timer, og bare bruke eget bord uansett hvor lavt/høyt det kan være
  • ikke si noe i klasserommet i skoletiden, unntatt når læreren spør meg direkte.
  • ikke benytte mobilen min, uansett hvor viktig melding som kommer inn.
  • ta vare på og respektere alle mine medelever, uansett hva de gjør med / sier mot meg.
  • alltid tro at læreren har rett, og aldri opponere mot hans ord.
  • delta med iver og glød i alle timer, uansett når på dagen og hvor kjedelig læreren er.
  • holde meg våken i alle timer, jobbe iherdig med alle fag – selv de jeg ikke skjønner noe av.
  • legge igjen alle problemer hjemme, og vise et blidt og høflig ansikt til alt og alle.
  • huske alle beskjeder og alle frister.
  • aldri glemme noe utstyr til timene.

Så kan vi kanskje tenke gjennom hvor mange voksne som hadde holdt ut en sånn arbeidsdag??

 

Godt år til alle.

Hanne

Legg igjen en kommentar