Arkiver for mars, 2013

Nivådeling, ja takk.

Nå ser det ut til at noen har skjønt noe. Nivådeling har lenge vært et-fyord i skolen, her skulle alle gå i samme klasse uansett om de fikk 1 eller 6 i faget. Det er ikke vanskelig å utlede at da vil noen ikke skjønne noe, mens andre vil kjede seg gjennom timene. For en lærer med 30 elever vil gapet man skal nå over bli enormt.

Vi prøvde nivådeling i matte en tid. Alle var fornøyd, elever, foreldre og lærere opplevde alle fordeler ved dette. Når du kom i 2er gruppa, var det oppgaver du kunne mestre, og timene ble også noe for deg. Kanskje klarte lille Ole å karre seg opp i 3-4 gruppa etter hvert. Selvfølgelig lå det en stadig presisering overfor alle elevene om at  gruppeinndelingen var fordi alle skulle få til noe og skjønne noe i timene. De flinke kunne få oppgaver med utfordringer, og de svake kunne få oppgaver de mestret i sitt tempo uten at de flinke måtte vente på dem.  Altså en vinn-vinn situasjon.

Men vi fikk tilsyn fra fylkesmannen, tre alvorlige personer som viftet med lover og løftet pekefingeren. Noe sånt skulle de ikke ha, nei. Og vi viste til gode resultater og  høy grad av tilfredshet, men det hjalp ikke. Her var det bestemt at nivådeling var i strid med loven.

Nå kan jeg jo tilstå at vi fortsatte med nivådelingen litt til, og så tok mangel på ressurser over.

Derfor er det gledelig at vi nå ser gjennomslag for nettopp å kunne gi elevene muligheter for å velge en mestringsgruppe der de kan klare alle oppgaver som gis. Tenk så fint at de slipper å gå til timer der de flinke gjesper når ting går sakte. På den andre siden kan de flinke få testet seg og strekke seg lenger.

Jeg ser at politikerne kaster seg over saken og bruker/misbruker den i valgkampen. Svartmaling om at vi får  eliteskoler og noen kommer i «dumboklassen», henger ikke på greip. Det skal jo ikke deles i alle fag, til det er ikke ressursene tilstrekkelige. Slik tildeling av ressurser er i dag, vil jeg tro at det i første rekke er matte som får til dette. Og det er der nytten er virkelig stor.

Slik jeg oppfatter det, bør de legge politikken til side og bruke sunn fornuft.

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

St.mld 20 – 13, hva ble det?

I går kom stortingsmeldingen som jeg så frem til, virkelig. Endelig skulle videregående skole få sin etterlengtede praktiske vri, og den skulle gi vgs et løft som kunne gjøre skoledagen mye lettere for mange 16-19åringer.

Og jeg må innrømme at jeg brukte mye tid på en ellers rolig fredag på å skrålese gjennom alle ordene. Mye ble sagt om hva som er gjort, og hva som ikke er gjort, og hva man burde gjort, og hvor mange % som likte ditt og hvor mange % som falt ut på veien.

Etter ca 100 sider mistet jeg motet. Så gikk jeg til slutten, der skulle tiltakene ramses opp. Og hva fant jeg; man skulle nedsette et utvalg, og man skulle drøfte det med… og man skulle foreta undersøkelser.

I ren desperasjon gikk jeg til nettavisene. Heldigvis har noen av de mer seriøse skrevet litt, men ellers er det tynt. Skulle ikke dette være den store skolesaken for regjeringen nå når de går inn i valgkamp? Skulle ikke dette vise at nå skal det bli sving på vgs? Eller har det vært naivt å tro at signalene fra skolen ville bli hørt? Er dette nok et ordgyteri der man kappes om å vise statistikker og referanser og lange ord? Hvorfor ble stmld forbigått i nesten stillhet? Tror man ikke på alle ordene lenger?

Jeg ga opp å finne mer oppløftende i meldingen. Joda, det er fint at helse- og oppvekstelevene kan få jobbe på sykehjem litt før, men de må likevel ha basisfagene som ikke har noe med yrkesretningen å gjøre. Og at en med fagbrev kan studere, understreker jo igjen det ikke er «fint nok» å være praktisk rettet.

Så fortsatt vil 16-åringene sendes til en vgs som er akkurat så teoretisk som nå. De praktiske fagene blir fortsatt like fulle av norskengelskmattehistorie, og det er mange bokleie elever som kommer til å gi opp. Dessverre ser det ut til at ideen om at du ikke er lykkelig eller samfunnsnyttig hvis du ikke er akademiker sitter fast.

Men det kommer vel en stortingsmelding til om noen år. Kanskje noen har hørt på elevene og lærerne da?

Med praktisk hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

En av tre blir ikke lærere, jeg skjønner’em!

Tallenes tale er klar, en av tre ferdig utdannede lærere går ikke inn i skolen. Det henger mørke skygger over en stakkars lærer, og det har de som går andre veier skjønt for lenge siden.

For:

Jobben som lærer krever deg dag og natt, nesten hele året. Du har alltid noe du ”skulle ha gjort”, og det er stadig nye ting du må prøve ut. Lange ferier brukes til å vurdere og rette tidligere arbeid og forberede nye skoledager.

Det er du som må lære unga alt det foreldrene ikke gidder, kan, vet eller har tid til. Og det er mye! Forskjellen er at du er betalt for å gjøre det, og det kan få konsekvenser hvis du ikke gjør det. I alvorlige tilfeller kan du til og med bli erstatningsansvarlig, f.eks ved mobbesaker.

Du kan når som helst bli hengt ut i media særlig når du ikke har oppnådd de resultatene samfunnet krever. Uansett hvor flinke, dumme, late, svake, snille, uoppdragne elever du får ansvaret for, må du sørge for at de får bedre resultater på de nasjonale prøvene enn naboskolen/ nabokommunen/ nabofylket. For det er jo din skyld, og ingen annens,  at Norge taper Pisa-kappløpet.

Hver dag må du være like blid og omsorgsfull og empatisk og humørfylt slik at elevene får gode og stabile rammer. Her er det ikke snakk om blåmandager, nei.

Da har jeg ikke tatt med forholdet til foreldrene, det krever til tider mastergrad i familieveiledning.

Tror vi stopper her.

Når dagens studenter har kost seg gjennom lærerskolen, blir kanskje tanken på alle de ovenstående utfordringene litt overveldende. Det skjønner jeg godt. For det er det negative det snakkes mest om, og det er de problematisk sidene ved jobben vi leser/hører om. Trist.

Det som undrer meg er at de som bruker 3-4 år på å utdanne seg til noe de ikke kommer til å jobbe med. Er ikke det bortkastet?  Kan noen svare på hvor de blir av? Hva gjør at de gir opp? Her bør det være stoff nok til å sette ned et lite utvalg som kan se på saken. Våkne byråkrater, her er noe å forske på!

I mellomtiden; jeg kan gjerne fortelle de som hopper av hvor dumme de er. De avstår fra verdens triveligste jobb, med morsomme utfordringer og mange gode opplevelser. Men det er ikke det vi snakker om i dag.

Hilsen Hanne (med 38 år i skolen uten å angre en dag)

Legg igjen en kommentar