Jeg, en mobber.

For tiden skriver alle bloggere med sans for seg selv om mobbing. I dag er det min tur.

Beklageligvis må jeg tilstå at jeg selv har vært en mobber, en av de riktig slemme. Vi gikk på barneskolen, så det er lenge siden. Hun het Lise, og var naboen min. jeg fikk tilsnakk av både mor og lærer, men hørte ikke på dem. Stakkars Lise fikk gjennomgå, men det var bare verbale skyllebøtter. (og det var / er ille nok!) Jeg vet ikke hvor hun er nå, har ikke sett henne siden skoledagene. Skulle gitt mye for å si unnskyld, men det er vrient når jeg ikke vet hvilket navn hun har eller hvor hun bor.

I mange år har jeg grublet på hvordan jeg kunne være sånn.

Og tilslutt fant jeg svaret. Årsaken vil jeg ikke gå inn på her, det er hva som kunne fått meg til å slutte å plage Lise som er viktig. Det jeg kom frem til er ganske enkelt og kan overføres på andre.

Alle mobbere har en historie som gjør dem slik. Man blir ikke født mobber, det er alltid noe som trigger plagingen.

Det nytter ikke med straff, det vil gjøre vondt verre. Hvis Lises ”sladring” hadde medført at jeg måtte bytte skole, ville jeg sikkert plaget noen andre. Man må gå den andre veien. Mobberen må møte et hjelpeapparat som har tid og kompetanse til å finne årsaker og legge til rette for at mobberen kommer på andre tanker. Det må jobbes med holdninger i hele skoleverket, ikke bare rundt de slemme. Det må være fokus på ting som er gjort riktig, ting som er bra, og på hvordan vi skal respektere hverandre.

Som sagt i tidligere blogg tror jeg ikke på dyre antimobbeprogrammer som skal redde en skole med mye mobbing. Jeg tror på omtanke fra de voksne for alle som er rundt dem. Alle elever skal møtes med forståelse og hjelp til å løse problemer.

Og bare for å ha sagt det, dagens minister er like langt på jordet som sine forgjengere. Ideen med å sende mobberen til neste skole, faller på sin egen urimelighet. Det er som å brennemerke en mobber, gi ham en stor M i pannen før han tvinges til en skole han ikke vil gå på /som ikke vil ha ham.

Vi må innse at det vil alltid være mobbing, og vi trenger ingen skippertak. Det skolen må ha, er daglig innsats for at alle skal trives. Det må være et kontinuerlig arbeid som gjennomsyrer alt som skjer på skolen.

Les også hva jeg tidligere har blogget: http://wp.me/p1g29y-5P

Hilsen Hanne (med bøyet hode)

 

 

Vi er alle mobbere/krenkere.

Nå er ordet mobbing nesten erstattet med krenking. Fint. Litt nye vinkler kommer godt med. Kanskje kan nytt ord snu debatten en liten smule også. Hittil har det vært skolens ansvar å stoppe mobbingen, og skolen har nesten fått skylden for at det finnes mobbing. Selv om det nå kan kalles krenking, får skolen fremdeles i oppgave å utrydde dette.
Jeg er så uenig. Selvsagt skal skolen motarbeide fenomenet, og selvsagt skal det sjekke ut at de virkelig gjør det. Men det må være andre som også bidrar.

Jeg tror ikke ungenes kommer til skolen og lærer mobbing der. Det får de med seg fra dag én om enn i andre former. Det de hører hjemme former i første rekke ungenes syn på omverden. De hører foreldrene skjelle ut, le av gjøre narr av osv folk de ser på tv. De lærer at det er greit å rase mot Drillo hvis landslaget taper. Til og med dagens politikere ler jo litt av sine motstandere når debatten raser. De lærer at det er greit å le av en som gjør noe dumt, selv om det ikke er frivillig. På tv ser vi program der folk blir stemt ut, ledd av, sendt hjem, osv. Dette kan kanskje ikke kalles direkte mobbing, men det legaliserer at man kan ironisere andre og le av de som ikke vinner. Dette er krenking på voksenmåten, og barn omformer dette til å passe inn i sin hverdag. Når man kan le av noen på tv, kan man vel også gjøre det i klasserommet?
Etter min mening holder det ikke at skolen skal bli kvitt problemet alene. Det må en helhetlig vurdering om hvordan vi behandler hverandre i hverdagen. Vi må alle tenke gjennom hva vi sier og gjør, og ikke laste skolen for ikke å være flinke nok.
Unger lærer mobbing/krenking på alle måter alle steder.

Jeg tror det er blåøyd å vente på en mobbefri verden. Men vi må ikke gi opp drømmen om et samfunn der alle er trygge og alle vil hverandre vel. Og vi må alle gjøre vårt, skolen klarer ikke denne veldige oppgaven alene.
Hilsen Hanne

Og vi antimobber videre, gjør vi ikke?

Mobbedebatten blusser opp igjen, godt hjulpet av Dagbla denne gangen. Skolestart er jo synonymt med en liten aksjon for noe som skolene må ta tak i, og ofte også har skyld i.

Denne gang er det altså mobbing. Prisverdig at det tas opp, bevares. De har fått frem dyktige og kompetente fagfolk som uttaler seg med flere innfallsvivnkler. Dette er folk som ser at mobbing ikke bare er skolens feil, men mye må belastes hjemmet og samfunnet ellers.
Jeg har blogget om dette for en tid tilbake, og ser at mye av det jeg sa den gang, nå kommer fra Dagbla sitt ekspertpanel. https://hannesand.wordpress.com/2011/02/18/mobbing-igjen/
Hurra.

En liten bisetning; da Dagbla lanserte kampanjen ved skolestart, var det øverst på siden reklame for slankemidler ledsaget av mange bilder av ferme kvinner. Jeg holdt inn magen og leste videre. Kan man kalle det mobbing?
Debatten var lenge ryddig og klok. Så slår det tilbake i dag. Rangeringen av skolene kommer med store bokstaver, og det er lite en skole kan gjøre for å forsvare seg. En rektor kunne fortelle at elevene hadde sabotert undersøkelsen, altså var ”hans” tall helt uriktige. Men det er rått parti å liste opp verstingskolene uten å si noe om elevgrunnlaget, hva man har gjort, det kan ha skjedd noe akutt den dagen, kort sagt alle mulige ting som betyr mye når elevene tar undersøkelsen.

I dag har jeg også, nok en gang, sett P.Kaur fortelle om hvor fælt hun hadde det på ungdomsskolen. Jeg regner med at man tenker at dette må ha vært en fæl skole, men det gis ikke rom for at skolen uttaler seg (og rett er det). Men jeg vet at den skolen hadde null-mobbing noen år tidligere, og jeg er sikker på at skolens anti-mobbearbeid har fortsatt. Dagens resultater fra den skolen er bra, så det må ligge noe mer under her. Men det kommer ikke frem, og ikke skal det offentliggjøres heller. Kaur fikk i alle fall fin reklame for boken sin på tv i kveld.

Poenget er at mobbeproblemet er meget sammensatt. Skolen kan ikke komme fenomenet til livs, det er et samfunnsproblem. Alle samfunnsaktører må ta sin del av ansvaret, og alle må tenke gjennom hva de sier til hvem – uansett.

Så fortsetter vi med våre prosjekt, og har en ærlig tro på at det vi gjør bidrar til at neste generasjon kan gå glade og trygge på skoleveien.

Hilsen Hanne

Jenter betyr ingenting

De siste månedene har jeg hatt gleden av å tilbringe dagene med elever med flerkulturell bakgrunn. Det har vært spennende og lærerikt, og jeg stortrives med disse flotte ungene.

Men forleden kom det en svart sky på vår himmel. Jentene har hele tiden vært svært interessert i hvordan det har vært å vokse opp med norsk kultur i sekken. De finner det underlig at jeg har en mann som lager mat, og at jeg ikke er avhengig av en mann for å klare meg. Etter hvert har jeg skjønt at min frihet er uoppnåelig for dem.

Husk at disse jentene er skoleflinke, og vil gjerne bli til noe og stå på egne ben. Men likevel, jeg ble trist da de sa:

Hvorfor er vi jenter så lite verdt?

Jeg følte avmakt og hadde ingen svar. Det holder ikke med å vise til hva jenter kan få til i Norge. Disse jentene er bundet på hender og føtter av familiens kultur. Noen av dem får ikke være med på klassetur fordi det er for mange gutter med.

Jeg hadde ikke hjerte til å si til dem hva årsaken etter min mening er; de har fedre, onkler, brødre som hårdnakket holder på sitt hjemlands tradisjon og nekter å godta at kvinner i Norge skal støttes til å ta egne valg og gå egne veier.

Disse jentene har ikke mulighet til å bli selvstendige fordi familiens menn er redd for å miste kontrollen. Jentene skal helst gifte seg med en fra samme sted og med samme religion som familien, og det må de bare akseptere. Protesterer de, må de bryte med familien.

Jeg har ingen trøst til disse flotte jentene. Jeg kan oppmuntre og høre på dem, men det er slekta som rår. Jeg håper de klarer å få seg en utdannelse, og at de klarer å overbevise far om at de må få ta egne valg.

Men jeg er redd det blir mange ulykkelige dager for dem. De er jo ”bare jenter”.

Trist hilsen

Hanne

Bare for å si at jeg er enig.

I lokalavisa i dag (og Aftenposten 4.mars)ser jeg at boka om motstand mot mobbeprogrammene er kommet. Hurra. Dette er nøyaktig hva jeg blogget om i februar i fjor, og nå får mine tanker støtte i bokform. Forfatteren Jostein Alberti-Espenes hevder at de antimobbeprogrammene som brukes i norsk skole i dag har liten eller ingen effekt.
Jeg gleder meg over at noen har tatt seg bryet med å skrive dette, men skuffes over at han har fått så liten oppmerksomhet. Innholdet skulle vært obligatorisk for alle i skolen, for han kommer med en tilnærming til mobbeproblematikken som er både billig og svært brukandes.
Min erfaring er at vi ikke trenger de dyre programmene. De er laget av smarte forretningsfolk som har funnet en nisje der de kan melke skolebudsjettene. Så kan skolelederne bruke dem som sovepute for å dokumentere at de har gjort noe mot mobbing.
I mine 13 år som skoleleder benyttet jeg ingen programmer, likevel hadde vi minimalt med mobbing og blomstrende, trygge miljøer på skolene.
Det handler om å være tydelige voksne, med fokus på det positive for alle og det riktige for den enkelte. For å sitere en kjent reklame; ”det enkleste er ofte det beste”. Og da trenger man ingen dyre og omfattende programmer.
Jeg håper ovenstående forfatter får stor anerkjennelse for sin bok, og at mange forsøker hans løsning. Den virker!
Hilsen Hanne

Varslerens dilemma

Vi leser igjen om varsleren som ikke blir hørt. Den som sier fra, møter enten motstand eller ignoranse fra overordnet nivå. Og så kan man bare se på at overgrep og feil begås og overses, selv om det kunne vært unngått.
Varsleren sier fra fordi hun/han har et genuint ønske om rettferdighet. Det finnes sjelden personlig gevinst i å varsle, derimot risikerer man å tape på flere plan.
Vi liker å tro at det er åpenhet i alle ledd i Norge og at det alltid vil lønne seg å si fra. Dette tror jeg dessverre er langt fra hverdagen i vårt samfunn. Altfor ofte blir varslere i beste fall oversett eller ignorert, mens altfor mange opplever å bli svartelistet eller skjøvet ut av det gode selskap hvis de sier fra.
Så undres man hvorfor sjefsnivået ikke tar tak når noen sier fra om mangler eller svikt. Kan det komme av at de ikke tar varsleren på alvor? Kanskje gjør de dette av lojalitet til systemet, av typen; ”vi har ikke problemer hos oss”? Kanskje oppfattes ikke alvoret i situasjonen?
Jeg tror ikke alltid det er så enkelt, dessverre. Mange sjefer er redd for å bli avslørt, de frykter at sin manglende lederkompetanse kan komme til syne, og da er det best å skyve alt under teppet. Hvis varsleren har rett, kan dette vise at lederen ikke strekker til, og stille ham i et mindre flatterende lys.

I altfor mange tilfeller er det varsleren som må lide. Inkompetente ledere vil måtte gjøre alt som er mulig for å forhindre avsløring, og da er det lettest å kvitte seg med varsleren. Dette skjer dessverre ofte i vårt samfunn. Og varsleren, selv om han har god samvittighet, kan få problemer med å komme inn i arbeidslivet igjen. For hvem ansetter en illojal medarbeider?
Vi er i ferd med å få den amerikanske ”cover your ass”-holdningen. Ingen leder vil bli avslørt, alle feil og mangler må dekkes til. Og da er det fåfengt å si fra om noe som helst. Her skal fasaden vært blank, uansett pris.

Forrige uke ble jeg kontaktet av noen elever som følte at de ikke nådde frem til skolens ledelse (jfr forrige blogginnlegg). For meg er det helt klart at vi må lære de unge at det nytter å si fra. De må tidlig bli sikker på at de blir hørt og at det er deres plikt og rett til å varsle. De må lære og erfare at deres meninger og oppfatninger blir tatt på alvor, og at deres ord kan og vil gavne fellesskapet.
Hvordan skal vi få et åpent og trygt samfunn hvis de unge ikke blir hørt?

Men, vi fortsetter å si fra, gjør vi ikke?

Hilsen Hanne

Nødrop fra gamle elever.

Det var med tungt hjerte jeg leste denne mailen i går:

Hei Hanne
Vi er elever som går på Kjenn skole i 10.klasse. Har veldig store problemer med å få skolen til å skjønne eller ville skjønne at det ikke er trygt på skolen. Vi har gått å lært MOT i tre år nå og har MOT til å si ifra at vi er redde. Problemet er at skolen ikke har MOT til å fjerne problemet. Flere av oss har anmeldt en annen elev for vold, trusler og vold. Denne eleven har fått en voksen som stort sett følger med han, men det skjer ikke alltid. I dag gikk han på Metro i store fri uten voksne tilstede. Hver dag venter vi på at det skal bli en ny slåsskamp eller at noen har blitt mobbet. Vi klarer nesten ikke å konsentrere oss på skolen og det er ikke bra på slutten av 10.
Jeg vet at det er i alle fall to elever som har sluttet på skolen vår etter desember, fordi har blitt mobbet bort. Men vi merker ikke at noe er gjort med det heller.
Har skolen lov til å la vær å gjøre noe?

Som rektor for disse elevene gjennom 1 ½ år, gjør det meg forbannet å lese dette. Saken må være helt ute av kontroll når elevene velger å søke hjelp hos en rektor de ikke har sett på lenge. Elevene vil være anonyme, noe som ytterligere understreker presset de er under. Jeg er ydmyk over at de spør meg. Dessverre tror jeg denne situasjonen finnes på andre skoler i landet, derfor velger jeg å legge ut svaret til mine gamle stjerne-elever her:

Kjære Kjenn-elever.
Dere skal vite at dere er utsatt for noe som virkelig strider mot alt som loven bestemmer om norsk skole. Jeg er imponert over at dere engasjerer dere, og dere kommer til å lære mye av dette – både på godt og vondt. Jeg var med på å innføre MOT i Lørenskog, og ser at her hjelper det lite med MOT når ikke de voksne også viser det.
Ett er sikkert; hvis en elev melder fra om en ubehagelig situasjon, så er administrasjonen forpliktet til å legge frem en plan for hva de skal gjøre med saken. Det holder ikke med en liten samtale og et klapp på skulderen når saken er så alvorlig. Dette er hjemlet i opplæringslovens § 9A, og det avsagt en fellende dom mot en kommune som ikke fulgte opp en elev. Hvis to elever har sluttet pga situasjonen på skolen, er jeg forferdet over at ikke rektor/skolesjef har tatt det psykososiale miljøet på alvor. Kanskje de har laget en plan? Vel og bra med planer, men det er det som gjøres ute i skolemiljøet som nytter. Ord er fine, men det er handling som hjelper.
Jeg skulle så gjerne ha snakket med dere, men det går jo ikke. Derfor anbefaler jeg dere å snakke med FAU. Foreldrene på Kjenn har alltid vært engasjerte og uredde, og de vil sikkert hjelpe dere. Jeg ser at Inger Berit Oland Scheen er leder fremdeles, og da håper jeg dere allerede har informert henne og resten av FAU. Foreldrene er en sterk pressgruppe, og de vil gi dere den ryggdekningen og støtten dere trenger i den videre kampen. Det er viktig og riktig at dere har voksen-hjelp med hva dere gjør videre, 16-åringer skal ikke alene måtte ordne opp i noe så alvorlig.
For dere må stå på! Hvis ikke kommunens administrasjon tar tak nå, må dere gå videre i byråkratiet. Neste steg er fylkesmannen.
Jeg vil tro at dette er en sak som politikerne i kommunen kan ønske å rydde opp i. De kan ikke være stolt av at en av kommunens fire ungdomsskoler ikke tar elevene på alvor.
Dere kan også gå til pressen. Det vil koste krefter og tid, men massemedia har stor gjennomslagskraft.
Personlig synes jeg denne saken er så alvorlig at dere må bruke alle tilgjengelige kanaler for å belyse at dere har blitt sviktet av administrasjonen i Lørenskog kommune.
Husk; alle har krav på en trygg skolehverdag, og alle har krav på å bli tatt på alvor. Dette er fastsatt ved lov.
Jeg føler med dere, og håper at de som bestemmer tar dere på alvor fort. Det er snart eksamen, dette har dere ikke tid til. Takk for at dere viste med tillit ved å ta kontakt, og beklager at jeg bare har ord å gi dere.
Lykke til videre.
Hilsen Hanne

Likestillingen er tilbake i middelalderen.

Som gammel Kvinnefronter ser jeg med sorg at det finnes mange triste kvinneskjebner blant våre nye landsmenn. Vi kan tro at integreringen går strålende, men altfor mange av disse kvinnene sitter fast i en hyper-patriarkalsk kultur som gir dem store begrensninger i dagens Norge.

Vi ser glansbildene, noen flotte jentene som har etablert seg med et liv i samfunnet som er forenlig med krav og ønsker som de møter i hjemmet sitt. Dette er bare noen, er jeg redd.
Paradoksalt nok, er det den sterke siden av deres oppdragelse som spenner ben på dem. De oppdras til å ha uforbeholden respekt for autoriteter, og det er vel og bra. Men når de samme autoriteter ber dem dekke håret, ikke delta i svømming og annet i gymen, og til slutt finner en ektefelle for dem, så kommer denne respekten til å være ødeleggende for deres utvikling til et selvstendig, samfunnsnyttig menneske.

Jentene blir aldri likestilt i landet hvis de ikke opplever det i hjemmet. Hvis patriarkatet overstyrer alle deres ønsker og drømmer med krav om følge en kultur som er fra middelalderen, er jentene fortapt.

Med håp om en endring leser jeg Ulrik I Rolfsens påstander. Han kjenner pakistaner-kulturen fra innsiden, og hevder det bedrives overgrep. En kusine hentes fra hjembyen i Pakistan, ”gis bort” til en som er etablert her, og holdes innendørs med husstell og barnepass. Flere i familien bor i samme område, og disse importerte brudene danner en liten boble. Der snakkes det ikke norsk, mens far er ute og tjener penger. Barna får ingen norsk påvirkning, og møtet med norsk skole blir tungt og vanskelig. Det er et håp om at opphold i barnehage kan avhjelpe noen av disse vanskene, men skolen kan ikke løse dette alene.

Innvandrermiljøet må selv ta tak i oppgaven å gjøre jentene i stand til å klare seg som selvstendige mennesker med egne ønsker og mål i det landet de bor i. Jentene kan ikke ses på som hushjelper hvis eneste oppgave er å gå hjemme. Jentene representerer en kjemperessurs, og de må få utfolde seg på egne premisser.

Jeg blir fortvila på jentenes vegne. De er låst i et håpløst system. Hvis de velger å gå sin egen vei, vil mange av dem oppleve at familien slår hånden av dem. Dette er sterke, kloke og modige jenter som er tydelige på hva de må slåss mot, og hvilket Sisyfos-arbeid det er. Jeg tror ikke vi som er utenfor systemet, engasjert som vi er, helt skjønner hvor vanskelig de har det.
Kvinnekampen fra 60-70 tallet er ikke noe i forhold til de utfordringene som finnes i denne patriarkalske kulturen.

Jeg gleder meg hver dag til å møte noen av disse flotte jentene, og jeg nærer et lite håp om at de skal klare å skaffe seg en meningsfylt og rik fremtid basert på egne ønsker og evner. Vi må ikke gi opp.
Gratulerer på Kvinnedagen, søstre i alle land!
Hilsen Hanne

Lærerens nyttårsønsker

Måtte rettebunkene bli fulle av kloke påstander og meninger
Måtte skjemaene bli enklere og færre
Måtte møtene bli nyttige og konstruktive
Måtte byråkratene ha forståelse for og ta hensyn til hverdagen i skolen
Måtte elevene bli lærevillige og enda blidere
Måtte eksamen komme når klassen er klar
Måtte alle pc-er fungere slik de skal til enhver tid
Måtte inspeksjonene bli bare hyggelige og solfylte
Måtte alle foreldre spille på lag med skolen
Måtte helgene bli uten skoletanker
Måtte mobbing bli et forhistorisk fenomen
Måtte alle som jobber i skolen være fornøyde og stolte over innsatsen som gjøres

Måtte 2012 bli et år med rettferdighet og forståelse for den enkelte slik at alle trives og alle gjør sitt beste i trygge og inkluderende omgivelser
Med takk for oppmerksomheten i 2011, og på gjensyn neste år.

Lykke til alle sammen.
Hilsen Hanne

Skoleuniform

Etter noen dager i London gjør man seg noen tanker om skoleuniform igjen.

Det er klart at det har sine fordeler at alle elevene kler seg likt. Vi besøkte et galleri som ble brukt i formingsundervisninga. Det var mange elever der i alle aldre, alle med uniform. De yngste svinset rundt i forklær og rutete skjorter, identiske sko og sløyfer i håret. Det var tydelig dette gjorde det enklere for de voksne å ha oversikt over hvor «sine»elever var til enhver tid. De eldre jentene hadde foldeskjørt og blazer. Selv om klærne i utgangspunktet var identiske, klarte jentene på en relativt enkel måte å vise sin egenart. Noen hadde klart å gjøre skjørtet lårkort, mens andres skjørt var under kneet. Noen hadde slips, mens andre hadde skjorten oppkneppet. Jentene var like, men allikevel helt forskjellige. Det var tydelig hvem som var den vågale gjengleder, og hvem som var den pliktoppfyllende eleven. De klarte godt å vise dette selv om de hadde samme klesdrakt.

Det må også åpnes for antrekk når temperaturen svinger. Elever fra en jenteskole kom marsjerende på geledd, de hadde identiske kåper utenpå uniformen. Man må vel tro at dette var en privatskole der penger ikke er et problem. Den offentlige skolen har i liten grad felles yttertøy, bortsett fra en og annen boblejakke i skolens farger. Det kom en gutteskolegjeng som hadde sennepsgule gensere under sin flaskegrønne uniform, de frøs ikke. (men fargen kan kanskje diskuteres?)

Det er lett å lese uniformene. Man kan se elevenes bakgrunn selv om de tilsynelatende er kledd i de samme klærne. Elevene klarer fort å kle seg individualistisk, selv om de kler seg likt. Den store fordelen tror jeg er identitetsbyggingen som ligger bak. Det gjør noe med en gruppe at de har felles farger, det ser man jo på mange andre områder, for eksempel idrettslag og foreninger. Når alle kommer i samme farger, skaper dette en samhørighet som forsterker samholdet på skolen. Argumentet med at det skaper utjevning holder til en viss grad, men man klarer aldri å gjøre alle identiske. Når det gjelder mobbing, skulle man tro at uniformen begrenser negativer kommentarer mht klesdrakt. Men vil man mobbe noen, finner man andre ting å påpeke. Selv om felles klær helt klart er et mobbetema mindre.

Hovedtanken om at man er på skolen for å lære blir lettere å iverksette når alle kler seg likt. Da kommer fokus lettere på læringsarbeidet, vekk fra evt. motehysteri og merkevarepress.
Imidlertid ser jeg det som fåfengt å introdusere obligatorisk uniform for norske skolelever. Det ville bli en for stor oppgave å overbevise alle om uniformens fordeler.
Men, jeg finner tanken morsom og spennende. Så et lite Londonbesøk gir grobunn for mange ideer også for norsk skole.

Hilsen Hanne