Lærerens nyttårsønsker revisited

Dette ønsket jeg meg for et år siden. Dessverre må jeg innrømme at det var litt for optimistisk, men det kan godt gjentas:

Måtte rettebunkene bli fulle av kloke påstander og meninger
Måtte skjemaene bli enklere og færre
Måtte møtene bli nyttige og konstruktive
Måtte byråkratene ha forståelse for og ta hensyn til hverdagen i skolen
Måtte elevene bli lærevillige og enda blidere
Måtte eksamen komme når klassen er klar
Måtte alle pc-er fungere slik de skal til enhver tid
Måtte inspeksjonene bli bare hyggelige og solfylte
Måtte alle foreldre spille på lag med skolen
Måtte helgene bli uten skoletanker
Måtte mobbing bli et forhistorisk fenomen
Måtte alle som jobber i og med skolen være fornøyde med innsatsen som gjøres

Og her endres litt.
Måtte 2013 bli et år med rettferdighet og forståelse for den enkelte slik at alle trives og alle gjør sitt beste i trygge og inkluderende omgivelser

La oss være glade for og stolte av alt vi får til i skolen.

La oss slutte å lete etter feil og hvem som skal ha skylden for hva.

La oss bli enig om at Kristin har gjort mye bra, uansett etternavn.

La oss satse på at vi om et år kan se hverandre i øynene og være enige om at vi gjorde det vi maktet til elevenes beste på alle måter.

Med takk for oppmerksomheten i 2012, og på gjensyn neste år.
Lykke til alle sammen.
Hilsen Hanne

 

Ikke la panikken ta oss.

Det viser seg hver gang noe alarmerende skjer, hva gjør vi i skolen for å forberede oss? Og er norske skoler klare for en eventuell skyteepisode? Hva har vi av planer og hva har vi drillet elevene i?

Man skulle tro at vi hadde planene klare etter hva som har skjedd i de senere årene. Men senest i dag morges snakket man på P1 om at «det er en sak det jobbes med, og vi har fremdeles en vei å gå». Det legges det ut noen sentrale føringer når noe skjer, men jeg har en mistanke om at det blir liggende i skuffen mange steder. Vi har vel en liten aversjon mot enda flere planer, for de tar tid å lage og tid å innarbeide.

Det snakkes om å bygge om alle skoler slik at man får kontroll over hvem slipper inn. Slik som de hadde i USA, men det hjalp jo lite. Jeg synes ideen om å bygge om skoler er til liten nytte; vil man inn, så klarer man det uansett.  Andre ønsker  å drille elever og barnehagebarn, og dette mener jeg er å hausse opp situasjonen. Vi har regelmessige brannøvelser, og da får elevene øvelse i å evakuere skolen raskt. Tilstrekkelig, synes jeg.

Som rektor opplevde jeg selv en anonym bombetrussel, så jeg har kjent dette på kroppen. Av den opplevelsen erfarte jeg at det er to ting som er nødvendig:

Vi hadde en klar ansvarsfordeling om hvem som skulle gjøre de forskjellige oppgavene. Dette kan skrives på ett a4-ark, og kan henge i alle skolens rom. Der står det hvem som skal ringe til hvem  og gjøre hva. Dette arket var en sammenfatning av skolens fulle beredskapsplan. Når krisen rammer, har man ikke tid til å bla gjennom store planer. Vi klarte oss gjennom krisa ved å være tydelig i alt vi gjorde, og også stole på at alle gjorde det de ble satt til.

Det viktigste er likevel informasjon. Alle må til enhver tid kunne vite om situasjonen og hvordan de skal forholde seg til det som skjer. Det er viktig å ta tak i rykter slik at sannheten og bare den, kommer ut. Vi opplevde da at det ikke var nok å legge ut på hjemmesiden eller læringsplattformen skolen hadde. Alle har nå mobilen som sin forlengede hånd, og det er ingen annen kommunikasjonsvei som duger. Vi fikk etter hvert innført Mobilskole (se denne) slik  at vi kunne  nå både elever, lærere og foreldre øyeblikkelig. Når brukere hører at noe skjer, vet de at all informasjon vil komme på mobil.

Vi kan ikke forvente at vi kan være forberedt på alle mulige situasjoner. Men vi kan etablere et kommunikasjonsforum som brukere kjenner og er trygge på. Da kan vi  ha en avklarende og betryggende måte å begrense en eventuell panikksituasjon.

Det er snakk om å bevare roen!

Hilsen Hanne

Pepperkaker skal spises – og ikke noe annet.

Ved å google pepperkakehus ser jeg at det er kommet en ny førjulsgreie til landet. Det konkurreres om hvem som lager det flotteste, største, høyeste osv pepperkakehus. Et sted står det at dette initieres for å skape enda mer førjulskos i heimen.

Med fare for å være gammeldags og surmavet; jeg protester på det sterkeste.

Jeg kan ikke se annet enn at dette er leking med spisbare produkter. Globalt sett er dette å le av de mange millioner som sulter og som ville gjøre hva som helst for å få disse råvarene. Vi leker med mat, og kaster det etterpå.

Bagateller, kanskje. Men det snakkes om idealisme og ”tenk på de som ikke har” til jul.  Er det da greit at vi leker med kilovis med matvarer for så å kaste det etterpå?

Mine barn har ikke fått leke med verken trolldeig eller potettrykk uten at jeg kan se de har tatt noen skade av det. Pepperkakehuset vårt blir spist opp siden det ”rives” i løpet av juledagene.

Jeg vet at det er mangel på ressurser rundt på skolene, og at mange tyr til billige materialer som hvetemel og salt i disse dager. Men det finne jo så mange andre muligheter som ikke kan kalles spisbare. (for å ha det sagt; jeg synes at den pappaen som ikke ville at barna skulle  bruke dorullhylser  er helt på jordet. Dorullnisser er flotte, og ingen risikerer noe smitte fra dem)

La dette være et lite rop fra en gammel idealist. Men jeg tror at vår julepynting med matvarer provoserer de som sulter, og jeg synes det er flaut at vi i vår veldige omtanke for andre fremdeles driver med sånt.

Med ønske om en førjulstid fri for trolldeig, potettrykk og lignende.

Hanne

Godt nytt for Ny Giv.

Jeg har tidligere uttrykt stor skepsis til Ny Giv-satsingen (blogg  http://wp.me/p1g29y-4D )

I de senere dagene har det kommet dokumentasjon som kan vise til at jeg tok feil. Og det kan jeg glatt leve med.  Det beste er jo at penger som er satset, gir uttelling for elevene.

Nå er det et moment ved denne dokumentasjonen som jeg leser med ekstra stor glede, nemlig den om frukten av nivådeling.

Dette tema har lenge vært bannlyst i skolen. For noen år siden hadde jeg tilsyn for fylkesmannen ved min skole. Vi hadde lenge praktisert nivådeling i matematikk, og ordningen var godt mottatt av elever, foreldre og lærere. Men de utsendte fra fylkesmannen sa nei, i norsk skole skal alle gå i samme gruppe uansett faglig nivå eller andre ulikheter. Jeg syntes det var leit at vi skulle måtte slutte med et opplegg som fungerte, men det er (var?) ikke godkjent iht opplæringsloven.

Fordelene ved nivådeling er mange. Det elevene opplevde, var at alle i gruppa opererte på samme nivå. Alle i gruppa hadde potensiale til å klare alle mattestykkene, og det var ingen som måtte vente på at de svakere eller sterkere skulle få sin del av undervisningen. Slik det er for 30 elever med kompetanse fra 1 – 6, må det jo bli for vanskelig for noen eller for kjedelig for andre.

Nå er det altså grønt lys for nivådeling igjen, hvis dagens rapport skal komme til nytte. Kanskje matte kan oppleves som greit for de som henger etter, siden de kan få jobbe sammen med jevnflinke i timene. Og på den andre enden av skalaen, jeg tror mange mattelærere kan glede seg over å legge listen høyere for å utfordre de ekstra flinke.

Hva gjør du med dette, Kristin?

Hilsen Hanne