Archive for category skoleledelse

Det er ingen menneskerett å være lærer.

Det finnes mye rart rundt om på skolene. Mange forvilla sjeler som en gang tok lærerutdannelse og  trodde det skulle bli bra. Dessverre var det ingen som sa til dem at dette passer de ikke til. Det var ingen som var tøffe nok til å sette ned foten og spare skolen for en udugelig lærer. Så snubler de inn i klasserommene, og hverdagen kveler dem. De legger skylda på uoppdragne elever, krevende foreldre eller håpløse kolleger. (alternativt kan de skylde på en elendig timeplanlegging) Og elevene klager, men det er ikke ofte de blir tatt på alvor. Det er liksom «slutt å klag, hold kjeft og sitt ned». Bråk er jo en subjektiv opplevelse, og det er lettere å tro på en sliten lærer enn noen oppsetsige drittunger. Så klager elevene videre til ingen nytte. Etterhvert går uro og frustrasjon over i neste time, neste lærer må veie opp for kaoset i forrige time.

Så er det opp til rektor å sette inn tiltak. Hun setter den umulige lærer sammen med en dugandes, slik at de kan oppveie hverandre. Kollegene gruer seg til hvem som skal «ta seg av» den udugende, noe som går ut over klimaet på lærerværelset.

En annen utvei, som er populær for tiden, er å gi den ubrukbare enda et kurs, enda noen studiepoeng. Et kurs i didaktikk og tyske verb, og vips så er læreren skolens beste. Hah! Uansett hvor mange kurs og studiepoeng man pøser på med, den ubrukelige blir aldri brukbar. Den blir bare en større belastning på skolens budsjett.

Mange lærere skulle vært stanset i porten på høyskolen. Mange skulle aldri stått ved en smartboard og fått plage elevene i nitriste, elendige timer. Mange skulle fått hjelp til å innse at lærergjerningen aldri passet for dem. De skulle slippe å kaste bort år av sitt liv og forestille seg at alt skal bli bra bare unga sitter stille og foreldre holder kjeft. Noe skulle si fra så tidlig som mulig.

Men det er et økonomisk aspekt her. Da jeg som rektor – i samråd med praksislærer – ikke ville godkjenne en student, ble det mye motvilje fra høyskolen. Vi hadde flere møter med dem, ble møtt med mye mistro, men vi ga oss ikke. Høyskolen svarte med å la studenten studere videre, enda vi var helt klare på at han aldri burde få slippe til  foran elever.

Det er vondt å se lærere som gruer seg for neste time, for neste foreldremøte, for neste rettebunke, men de har ikke initiativ til å snu. De trenger hjelp til å innse at det finnes mange andre spennende yrker for dem der ute.

Hvem skal så si fra? Uten tvil er dette et lederansvar. Det finnes folk langs veien som kan sette ned foten, lærerutdannerne, praksislærerne eller til slutt skolelederne. De må tørre å si fra på en pen måte og derved spare en usikker lærerspire for 40 år misere. De må ha menneskekunnskap og innsikt nok til å innse at dette er til det beste.

Altfor ofte ser vi at dårlige folk sparkes oppover. De kan ta noen kurs og en liten mastergrad, og vips, så er de ledere. Som om det er noe bedre! Hvis de ikke har lykkes i klasserommet, har de ingen mulighet for å lykkes som leder. De må takle og forstå dynamikken i et klasserom for å bli den skolelederen som trengs.   Skoleledere som ble sparket oppover fordi de ikke dugde som lærer, vil ofte gjemme seg på kontoret sitt. De dekker seg bak lover og regler, uten evne og vilje til å løse skolens oppgave på en måte som er til gavn for alle. Dette er helt klart til skade for skolen, og de legger en klam hånd over læringsmiljø og sosiale forhold. En skoleleder skal være raus og åpen for innspill, ikke en vettskremt sjel som er redd for å bli avslørt som udugelig.

Enda verre er de som er sparket enda lenger opp. Hva annet skal man bruke en sliten rektor til enn å sparke henne enda oppover til enda større redsel for å bli avslørt.

Hvordan kan jeg påstå dette? Jeg har sett dem. De som aldri skulle vært  lærere, de som skulle vært geleidet over i noe annet, de som sitter i ledende stillinger fordi de tok en eksamen og ikke fikset å undervise. Jo høyere opp, jo sterkere sparker de nedover for å holde på makta og ikke bli avslørt.

Dette er skolens svøpe. Vi må ikke tro at alle kan være lærere fordi de har tatt noen kurs. Vi må være tøffere når vi utdanner dem til å sile fra de som ikke bør slippes inn i skolen. Skolelederne må stille krav til sine ansatte som ikke gjør jobben godt nok, men selvfølgelig gi dem hjelp hvis det kan gjøre ting bedre.

Greit å kunne si dette nå, når jeg nærmer meg min slutt i skolen. Jeg har oppriktig vondt av de som sliter med feilvalgt yrke gjennom et helt liv, til skade for andre og dem selv.

Kanskje valgt jeg feil også, det var i alle fall ingen som stoppet meg. Litt sent å si noe nå.

Litt sliten hilsen,

Hanne

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Nå tar de sosiallæreren.

Denne gang håper jeg inderlig jeg tar feil, men det ryktes meg at sosiallæreren er på vei ut. Sos.lær sin jobb kan jo ikke måles på noen måte, og den kan vanskelig synliggjøres i noen av skolens planer.

Skolen er pålagt å sørge for at elevene får veiledning både når det gjelder videre utdanning og ting som dukker opp i miljøet. Men ivrige rektorer kan bestemme at hvemsomhelst kan gjøre denne jobben. De kan legge sosiallærerens jobb over på kontaktlæreren, for «de er jo nærmere eleven». Hvis noen skulle klage på skolens innsats vedrørende en eventuell påstand om mobbing, løses det greit. Da fatter man et lite enkeltvedtak, lager en fiks liten plan og legger den i elevmappen. Så når tilsynet kommer, kan man vise til elevmappen – og vips er mobbing «gjort noe med». Det er lettere å telle antall enkeltvedtak enn å dokumentere effekten av all pratingen inne hos sosiallæreren.

Så kanskje man dytter litt ansvar over på helsesøster. Smart tenkt, men i realiteten stikker hun innom høyst 2-3 dager i uken. Og da skal hun hovedsaklig ta seg av ting som går på helse, og rekker knapt å gå i dybden på elever som sliter psykisk.

Jeg ser det som en fallitterklæring hvis skolen ikke ser viktigheten av å ha en person som har tid til å ta den lille og den store praten med en forvirret liten fjortis. Alle elever trenger å komme til et rom der de kan si hva de vil, bli tatt på alvor og allikevel ikke få karakter for det. Dette er innlysende for de som jobber på grunnplanet i skolen. Det må defineres at det er en som heter sosiallærer, og dennes jobb må verdsettes som en svært viktig funksjon i en veldrevet skole.

Men jeg er altså redd noen ikke skjønner dette. Noen målstyrende skoleledere med Pisa-frykt er så opphengt i karakterer og resultater, at de glemmer den sosiale tryggheten og omsorgen som veldig mange elever er avhengig av. Kontaktlæreren har mer enn nok av oppgaver, helsesøster har ikke nok tid, så den eneste som kan gi elevene et lite pusterom i en krevende skolehverdag, er sosiallæreren. Hun/han burde vært fredet som en av de viktigste personene i et fjortis-liv.

Nå når rammetimetallet skal drøftes og vedtas rundt om, håper jeg inderlig at min uro er tuftet på helt feil grunnlag. Jeg håper tillitsvalgte lærere ikke må sloss for sosiallærerfunksjonen, og at rektor innser at sosiallæreren trengs i skolen mer enn noensinne.

Parolen må være:

Gi sosiallæreren flere timer!

Med pratsom hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

Derfor er lærerne stille.

I debatten etterlyses lærernes stemme, og det med rette. Mange mener mye om skolen, men en lærer som taler overmakta i mot er sjelden kost.

Det er to grunner til dette.

Den ene er at lærerne er så neddynget i arbeid at de ikke har ork og overskudd til å gå på barrikadene. De bruker dagen til jobbing på skolen, og kveldene til retting og forberedelse. Det er innlysende at det ikke er noe tid til kamp mot overkjøring fra nivåene over.

Den andre grunnen er litt mer skjult. En lærer i dag er under sterkt press fra sine sjefer om å holde kjeft. Det er nedfelt i skolens reglement at det kun er rektor som skal uttale seg til pressen. Hvis en lærer skal ytre seg, må det skje utenfor skolens område og ikke som ”lærer på xx skole”. Det finnes altfor mange rektorer og skolesjefer som vil ha orden i rekkene, ikke noen protester eller innsigelser mot det bestående. ”Her på vår skole/vår kommune er vi enige og slutter opp om alt som blir tredd ned over oss.” Enhver lærer må passe seg for å si noe ”som kan bli brukt mot oss”. Nåde den som lekker noe til media! Utad skal bildet av skolen være fred og fordragelighet, må vite.

Så holder man seg inne med sjefene. Det er jo de som bestemmer lokal lønn, timeplan, permisjoner osv. Du krangler ikke med den som pakker fallskjermen din, vel?

Lærerne er i en skvis mellom egne meninger og frustrasjoner og nivåene over. Og siden det er makta som rår, biter lærerne i seg alle negativer tanker, gjør jobben sin og holder munn. For de ” er jo så glad i elevene”, og da kan man finne seg i det meste.

Har man blitt kalt inn på teppet noen ganger, kan man lett gi opp. Derfor ønsker jeg meg rause skolesjefer/rektorer som er stolt av lærere som står frem, de som har egne meninger og tør slåss for sin rett til å si fra. Vi trenger modige lærere, slipp dem til og støtt dem.

Hilsen fra barrikadene,

Hanne

4 kommentarer

Det er eleven det dreier seg om, ikke foreldrene.

I etterkant av innslaget i Lørdagsrevyen i går har jeg en liten, men viktig tilføyelse. Forresten, den er ikke liten, den er meget sentral.

I debatten om de kravstore foreldrene sitter dem det dreier seg om og ser på. Det gjelder lille Ole og hans kamerater. De kommer hjem til sine engasjerte foreldre og forteller om hvor ille det er på skolen, hvor dum lærer de har, hvor mye uklokt rektor gjør osv. Unger gjør sånt. De krydrer middagen med all slags kreative episoder som har skjedd på skolen. Men de forteller fra et utelukkende subjektivt synspunkt. Og de føyer gjerne litt til for å vekke interessen til foreldre som har mer enn nok med egne ting. Det er vel en sjeldenhet at lille Ole forteller om den bråkete klassen og legger til en innrømmelse om at han laget mest støy av dem alle.

Det er nå foreldrene må være voksne, og ikke gå ned på fjortis-nivået. Saken må diskuteres ferdig på voksenplan, og skolen må møte foreldrene der. Det er i utgangspunktet Ole som har problemet, og da må de voksne sammen hjelpe ham med løsninger og veien videre. Ole må vite at foreldre og skole sammen jobber for at han skal ha en fin tid på skolen.

Man gremmes over de foreldrene som går til krig mot skolen. Ole blir da revet mellom to parter, og han må være lojal mot begge. Han får all støtte hjemme, og kan lett føle at han må fôre hjemmet med enda flere historier om hvor ille det er. Samtidig må han være på skolen hver dag og følge den læreren som far skal ”få ut av skolen”. Ole må gjøre det som læreren sier på skolen og det som far sier hjemme. Det er jo en uholdbar situasjon for en liten gutt.

Og når det er snakk om respekt. Hvis ikke foreldrene respekterer skolen, hvordan skal elevene lære å respektere den?

En klok person sa; Like lite som du blir lege av å ha ligget på sykehus, like lite blir du lærer av å ha gått på skolen. Dette skulle være motto for alle FAUer. La lærerne få være lærere, så kan foreldrene gjøre  jobben på hjemmefronten.

En gang til; skolen skal være et samarbeidsprosjekt til elevenes beste. Da må vi spille på samme side av banen. Ingen – og allerminst Ole – er tjent med en krig.

Med takk for alle gode tilbakemeldinger etter mine 15 minutter i rampelyset,

Hanne

 

2 kommentarer

Stammere og muntlig eksamen; hjelp!

Vi hadde prøvemuntlig forleden, og et spørsmål dukket opp. Lille Lars stammer. Vi har ikke klart å avhjelpe ham med dette eller lære ham noen teknikker som kan gjøre snakking enklere. Når han skal snakke om hva han kan og ikke kan, låser det seg helt for ham. Det er opplest og vedtatt at noen stammer, og noen kan ikke slutte med det heller. De lever greit med det, og ber oss om å gjøre det samme.

Så kommer tilretteleggingskravet i skolen foran meg. Vi tilrettelegger for mange i dagens skole. det skal være utvidet tid til prøver, få lest opp prøveteksten, ta skriftlige prøver muntlig, retteprogrampå pc osv. Alt vel og bra, mange nyter godt av dette. Men skal vi legge til rette for stammere også? De har jo et taleproblem de ikke kan noe for,  og man skal jo ta hensyn til sånt som eleven ikke rår over. Det river meg i lærersjelen når jeg ser Lars prøver og prøver men ikke klarer å si noe som helst. Han må da ha krav på tilrettelegging?

Er det i så fall noe som kan gjøres? Hva hvis en elev ikke klarer å snakke foran ukjent sensor selv om han kan pensum på rams? Selve prøvesituasjonen kan være ganske vrien selv for de som har munndiaré, så kan man da tenke seg hvor ille det er for elever som Lars.

Løsning? Ja, jeg er sikker på at Norsk Interesseforening for Stamme har mange gode forslag. Slik skolen er i dag, er det opp til den enkelte skole/rektor å lese og tolke forskriftene for å imøtekomme Lars’ behov. Han må få oppleve at muntlig er en overkommelig prøve, men vi er nødt for å tenke nytt for å hjelpe ham. Det kreves omtanke, litt velvilje og fantasi fra rektor. Og jeg stoler på at landets rektorer har nettopp det. Så slipper Lars å grue seg mer enn de andre til muntlig eksamen til våren.

Stø hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

Superlærer, hvaiallverden???

Jeg håper i det lengste at ideen om en superlærer bare var valgflesk. Statsråden, TRI, snakket om drømmelæreren, men vi ble vel enige om at han/hun allerede jobber i skolen. Drømmelæreren er bare litt sliten og medtatt og lei av alle kravene og nedsnakkingen og stygge overskrifter. Men han/hun gir ikke opp, og går til skolen hver morgen med blanke ark.

Så kommer ideen om superlæreren på papiret. Makan til pølsevev og ordgyteri skal man lete lenge etter. Vi skal få en kollega som er flinkere til å lese rundskriv og andre føringer, han skal passe på at vi er dyktige og kan det meste, og han skal være en pådriver i arbeidet på skolen. Og hva betyr så det? Tja, jeg tror ikke noen egentlig ble noe klokere at alle ordene som kom fra dept’et. Det er noen diffuse setninger som man kan tolke slik man vil ”etter skolens behov”. I ytterste konsekvens kan rektor utpeke en lærer etter trynefaktor (smiskekurs trengs!) til å gjøre jobben som burde være rektors første prioritet; spore til faglig fremgang og være et fyrtårn i utvikling av skolen.

Mange spørsmål kommer; når S (superlærer) ser at det trengs kurs, hva gjør han? Har han rett til å forlange kursing av alle, og på hvilket grunnlag skjer dette? Går han til rektor og får tid/ressurser? Så må rektor legge til rette for at det skal kurses i kollegiet? Skal ingen andre enn S følge med i hva som skjer ute i skoleverdenen, og så senere informere de andre? Det betyr vel at han får betalt for noe som de andre gjør av interesse og fri vilje? Skal ikke rektor lenger ha ansvar for faglig oppdatering og oppfølging av de ansatte? Er vi i så fall på vei til å få en rektor som jobber med økonomi, planer og møter med eksterne?

Jeg trodde rektors ansvar i første rekke var det faglige innhold i skolen. Nå skal det lempes over på noen som skal være spydspisser på lærerværelset. Vil noen det? Vil noen være en busybody som maser om kurs og referat fra allskens skriv og pålegg? Hvem kan bestemme hva S skal gjøre, og er det til gavn for de andre?

Føringene rundt S sier fint lite om elever. Det er kun fag, litt veiledning av kolleger og ”pådriver” og ”kursing”. Hvor blir det av elevfokuset? Hvilken rolle har S i klasserommet? Skal han være dyktigst i formidling av faget også?

Tenk hvilke forventinger som ligger til en S. Han kommer til klassen med S-genseren sin, og klassen forventer topp fagkompetanse, topp klasseledelse og topp vurdering. Noen må man jo forlange av en som frivillig har bedt om 48000 mer i lønn.

Jeg er glad det ikke er meg!

Hilsen Hanne

PS: Jeg vet det ikke heter superlærer offisielt, men det er vel det man  legger i jobben? DS

3 kommentarer

Visjonen som forsvant.

Forleden dukket det opp et gammelt krus i skapet mitt. Det stammer fra 1999. Da var jeg i Haugesund og snakket på en skolekonferanse. På koppen står det; nytt årtusen – ny ungdomsskole?

Jeg husker det som en flott opplevelse. Jeg hadde med meg to elever, og vi snakket for store forsamlinger om elevmedvirkning. Entusiasmen lå tungt over salen. Det var store forventninger til at alt skulle bli så mye bedre, skolen skulle revitaliseres og store endringer lå foran oss.

Tankene rundt koppen ble triste. Jeg trodde på tankene og ideene som ble luftet. Alle virket så glade og optimistiske. Vårt budskap om elevenes rett til å delta i skolens liv falt i god jord, virket det som. Ideen om skolen der alle hadde muligheter fra eget ståsted fikk gjenklang i forsamlingen. Vi trodde vi snakket til fremtiden, og at våre ideer ville gi grobunn for en skole der alle var trygge og verdsatt. Vår overordnede ide om å slippe elevene til, og tro på deres evner, virket så riktig og akseptert den gang i 99.

Nå, 16 år senere, ser jeg at det gikk helt feil. Skolen utviklet seg absolutt ikke slik jeg trodde og ønsket. Det er ikke lenger plass for elevenes medvirkning. Klassens time er strøket av planene, og det er ikke lenger plass til elevenes egne tanker og initiativ. Nå skal fagene gå foran alt, fortrinnsvis de fagene som kan måles. Utenomfaglige aktiviteter er det ikke lenger tid til. Fagplanene må følges, de overprøver alle andre aktiviteter. En lærers mareritt er når Den kulturelle skolesekken eller noe sånt kommer, for ”da mister elevene undervisningen min!”

Slik jeg ser det, er elevfokuset blitt borte på veien. Nå skal fokuset ligge på resultatene, de målbare, som rektor blir pålagt å sette. Ting som ikke kan måles er man ikke opptatt av. Jeg husker med glede – og det gjør nok mine elever også – de dagene sola skinte og vi la vekk bøkene og gikk en tur ut for å nyte livet og været. Nå må man planlegge, varsle og ha arbeidsoppgaver og læringsmål før man kan ta noe på sparket. Latter, smil og glede kan jo ikke måles. Jeg siterer min mann når han tar på byråkrathatten; ”Latter har ingen målbar verdi.”

Det er fokus på organiseringen av lærerne, bind dem til skolen og tving dem til å sitte der til solen går ned. Alt skal planlegges og dokumenteres og rapporteres, slik at det ikke blir tid til det som skolen egentlig dreier seg om.

Jeg skulle ønske flere fikk oppleve det mine to elever erfarte i Haugesund i 99. Det var hundrevis av voksne skolefolk som hørte på, lot seg begeistre og belære av dem. Dette fordi min skole ga dem sjansen til å snakke, til å gjøre ting på sin måte og bli støttet og sett slik de var. Vi skrev ingen rapporter eller timelister eller erfaringsnotat. Vi hadde bare moro. Vi snakket om det som engasjerte fordi vi trodde på det, og det var plass til det.

I dagens skole er alle ordene på planpapirer, gjemt i skuffer og skap. Vi brukte ordene mellom oss, vi snakket dem og vi lyttet til hverandre (og helst på elevene).

Jeg hadde vel ikke tenkt disse tankene hvis resultatene av endringene i skolen siden 99 hadde medført at vi ledet an i skoleverden. At vi hadde de beste resultatene, at vi mottok utenlandske delegasjoner som skulle lære av oss. Men akk, slik gikk det ikke.

Visjonen fra 99 er fortsatt en drøm. Men koppen er grei å bruke. Og jeg er så glad for at jeg fikk jobbe i skolen da det svingte som best. Det var gilde dager!

Trist hilsen

Hanne

1 kommentar