Snart er det lærerferie også.

Kjenner at det slipper i nakken snart. Det har vært en uke uten elever, og jeg lander trolig på vanlig nivå om en dag eller to. Jamen, du sa jo god ferie for en siden, sier man. Riktig, men jeg begynner ikke ferien før over helgen.

Det er faktisk en jobb å lande etter innspurten på skolen. Alt maset før avslutningen sitter i kroppen lenge, lenge, Fremdeles kan man våkne og lure på om alle vurderinger er skrevet, om alle foreldre er varslet, om alle karakterer er ført inn, om alle skap er rydda og alle bøker levert inn. Jeg hadde glemt hvordan det var, denne første uka etter skoleslutt. Den er i koma.

Alle lærere trenger en uke på å lande, det kan ikke kalles ferie en gang. Man trenger tid til å tenke på ikke noe og koble nettet over til kone-mor-venninde- farmor-modus.

Det ble ikke lettere i år, jeg har vært sånn hver sommer så lenge jeg har vært lærer. I årene som skoleleder var jeg jo ”gift med” jobben, og det ødela mange sommerkvelder. Så jeg hadde håpet at lærerjobb med ”fri” fra st.Hans skulle gjøre susen. Men nei, denne uka er like ferieløs som før.

Likevel har jeg fått vasket sommerhuset, noe må jo gjøres når hodet er til omprogammering.

Nå er jeg snart klar til å sitte på terrassekanten og se gresset gro. Noen dager til, og man er i feriemodus og tenker ikke-lærer-tanker. Det skal bli godt og nødvendig.

Men når august nærmer seg, er vi der igjen. Spenning og glede for ny jobb i skolen, det er gildt å få følge kommende slekter og hjelpe dem videre. (ja, jeg skal i ny jobb i skolen, der jeg skal bruke all min kompetanse og gleder meg til det)

Så jeg tar ferie nå. Kanskje jeg ikke blogger engang, kanskje jeg blir bare vanlig person.

Men at lærere har lang ferie er tull. Vi trenger disse sommerukene til å våkne opp etter vårens strabaser og gjøre klar for nye elevkull om noen korte uker. Dessuten har vi jo jobbet dobbelt i lange perioder med elevene på skolen. Jeg har god samvittighet, og det skal alle lærere ha. Høsten trenger uthvilte folk.

Glad sommer til alle mine lesere.
Sommerklem fra Hanne

Takk til 10B

Dette er en betaling av gjeld. ”Mine” 22 elever har gjennom våren lest bloggen min, og funnet svært lite om dem direkte. I dag, siste dagen, lovet jeg dem å skrive om dem. Her er til 10B, klassen der alle har ikke-norsk bakgrunn, men likevel er verdens triveligste gjeng.

Gjennom tiden vi har hatt sammen, har dere lært meg uendelig mye.
Nå vet jeg at;
Det er ikke nok å kunne språket for å bli integrert
Det er ikke enkelt å ha en kultur hjemme og en helt annen ute.
Det er absolutt ikke alle innvandrermiljøer som behandler jentene på lik linje med guttene.
Det er ikke greit å følge med i det norske samfunnet når det ikke er norske aviser eller norsk på tv i hjemmet.
Alle norske skolebøker er laget for elever som er født her med foreldre som vokste opp med salami og geitost i matpakken.
Dere må hele tiden bevise at Islam er en religion med mange gode sider.
Dere må motarbeide at det er vanskelig å få jobb med utenlandsk navn.
Dere må hedre deres foreldre og samtidig etablere dere som norskere enn de fleste.
Dere er akkurat som andre 10.klassinger; karakterstress og eksamensnerver, oppturer og skuffelser, mens dere innimellom vil bare leke og ha det moro.
Dere har bevist Kierkegaards tese; for å lære opp en elev, må du finne ut hvor han befinner seg før du kan lede ham videre.( Fant jeg dere, mon tro?!)

– Gi gutta en fotball, og verden er en lek (helt til dommeren blir partisk)
– Diskuter likestilling med jentene, og du kan holde på til hanen galer.

Når dere etter hvert skal ta del i dette samfunnet, ber jeg dere ta vare på og videreføre de verdiene som landet hviler på; ærlighet, åpenhet og tillit. Dere kan kanskje møte flere hindringer enn andre, men dere har kvaliteter som landet har behov for. Norge trenger deres erfaringer, innsikt og ideer.

Jeg er trygg på at dere 22 vil gjøre en god innsats, med eller uten Furuset-dialekt.
Takk for 8 flotte måneder.
Hanne

Forslag til tale på avslutningen.

Tillegg pr 4.juni 2019
Kjære leser.
Som du ser, ble denne blogget laget for 7 år siden. Mange, mange har vært innom siden da, og det er jeg veldig glad for. Det er moro å bli lest! Men du skal være klar over at hvis bare en brøkdel av disse mange har brukt denne talen, er det stor mulighet for at de du skal holde talen for, har hørt den før. Men for all del, bruk den gjerne. Sleng på litt om klima og Trump, så er du i mål. Folk hører bare de første setningene uansett, så du må finne på noe nytt innimellom for å vekke dem. Håper du får litt inspirasjon herfra, og lykke til med din stund på talerstolen.

Kjære 10H!
Det er avslutning og taletid. Svulmende ord om fremtid og håp. Tåredryppende tirader om alt det fine vi hadde/gjorde/sa/skrev…

Jeg er ikke der. Jeg er litt mer rett på sak:

Nei, det er ikke greit å jukse hvis man ikke blir oppdaget.
Nei, du får ikke 5 når du har 4 + og 4+.
Nei, jeg synes ikke alltid at du er min stjerneelev, noen ganger pynter jeg litt på sannheten for ikke å ta fra deg motet helt.
Nei, jeg ligger ikke våken og savner dere, vårt fellesskap er over om ca en time.
Nei, jeg var ikke alltid helt rettferdig med karakterene, litt svinn må vi regne med.
Nei, du kan ikke bli alt du vil, det finnes grenser for deg også.

Det handler om ærlighet. Det handler om å stå for det man gjør, og ikke legge skyld på andre. Det handler om å rydde opp i det som skjer, og ikke dekke over noe eller noen. Du må tåle å innrømme en feil, og ta konsekvensene av det du gjør.

Heretter er det deg, ditt liv og din fremtid. Du skal ta over dette landet uansett hvilken bakgrunn du har. Her bor vi, og du skal leve videre her.
Da gjelder det å ta vare på det som gjorde Norge til et fritt og godt land. Vi er ærlige i dette landet, vi tar vare på og respekterer hverandre. Kall oss blåøyde og naive, men vi tror på åpenhet og tillit til det motsatte er bevist. Vi bruker roser der andre bruker knyttnever.

Her er alle like mye verdt, kvinner og menn, rik og fattig (i hvert fall på papiret). Du betyr like mye som Ann-Preben på Ullern eller Jonny-Renate på Kløfta. Du har de samme mulighetene som alle andre, og det er opp til deg å gripe dem.

Vi går hver vår vei. Nå har jeg sagt mine siste alvorsord. Du må gjøre det beste ut av det, for det er bare du som kan leve ditt liv.

Gå ut og gjør Norge til et enda bedre sted å leve. Det er en ordre. Ta med deg de gode minnene og varm deg på dem når motvinden biter.

Takk for du lot som om du hørte på, lot tyggegummien hvile og ikke sjekket I-phonen.
Det vil helst gå godt.

Fra
Hanne med takk og varme.

Nå har byråkratiet tatt pause.

I den siste uken har det vært tre spenstige innspill om feil og mangler ved skolen.
Først tok en politiker affære om frafall i vgs, så kom Aftenpostens artikkel om rot med muntlig eksamen og i dag kom BT med en rektor som sier opp i protest; (damen hadde allerede en ny jobb, så hun har ikke risikert så mye likevel).

Det er gledelig at ting blir belyst, og at noen tør si fra. Men det faller fort til jorden, og om noen dager er dette glemt. Departementet og utdanningsdirektoratet er merkelig stille for tiden.
Unntaket er seniorrådgiver Sissel Skillinghaug hos Udir som snakket om muntlig, og sa ting som var helt feil og langt fra det som tidligere har blitt sagt fra dem. Kan hun virkelig fortsette i jobben etter den flausen?

Men ellers er det altså helt stille. Jeg har en ide om hvorfor. (Motsi meg gjerne!)

Nå har alle byråkratene lest gallupen, og den tyder sterkt på at vi får en ny regjering neste høst. Her gjelder det å posisjonere seg for de som er redd for å miste jobben. Altså; her holder vi en lav profil, med kortene tett til brystet. Hvis ny statsråd ønsker store forandringer, må man ikke være for tydelig ”pro-Kristin”. Man må være klar til å skifte ham, og klar for å være med på de nye taktene man antar skal komme. De tviholder på skrivebordene sine og tør ikke kaste seg ut i noen media-storm som kan frata dem stolen de klamrer seg fast i.

Det blir altså stille fra skrivebordsbrigaden et år til, og vi ute i hverdagen kan gjøre som vi vil. Trist for skole-Norge, vi trenger folk som kan sørge for at vi kommer videre. Vi har ikke tid og råd til å stå stille et helt år.

Så derfor; byråkrater i direktorat og departement, hvor er dere?

Hilsen Hanne

Skoledebatt på en søndag, jippi!

I dag prøver Abid Raja å blåse liv i skoledebatten, og det utenfor valgflesksesongen. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=10073521 Hurra for ham!
Denne gang gjelder det frafallet av flerkulturelle elever på VGS. Han som har opplevd problemet på kroppen, må få budskapet sitt spredt vidt og bredt.
Men Kristin svarer med sine vage ord – igjen. Vi har iverksatt tiltak, sier hun. NY GIV, sier hun. Joda, det er sikkert en god ide å gi disse elevene enda mer undervisning, men det er noe med organiseringen her. De får tilbud om mer fag, og de må ta det i tillegg til vanlig skole. Hvilken elev vil være igjen etter skoletid når alle de andre drar hjem? Blir det ikke da en straff for dem at de må pålegges ekstratimer fordi foreldrene valgte å reise/flykte hit?

Jeg søkte jobb relatert til NY GIV-satsningen på direktoratet, men fikk den ikke for jeg var ikke «byråkrat» nok, (det var faktisk det de sa!). Så det er det de vil ha, skrivebordspedagoger som skriver rapporter og teller penger. For det kan virke som det ligger noe negativt i det å være for nær praksisfeltet, man må holde seg på den riktige siden av skrivebordet. Som om det hjelper Ahmed og Hassan gjennom VGS!

Kristin sier også at nå skal ungdomsskolen bli så praktisk rettet. Hva hjelper det med noen få stunder med håndfast arbeid når resten er like teoritungt? Dessuten blir det vel mye teori i de nye valgfagene også, vil jeg tro. Teori er langt billigere enn praksis, så det er opplagt hvor dette bærer. Det koster mindre å tegne et fuglebrett enn å lage det, må vite. Men siden dette er den eneste store reformen Kristin har kommet opp med, får man håpe at det blir bra – for hennes ryktes del.

For det er praktisk arbeid som hjelper. Slipp de skoletrøtte vekk fra bøkene og la dem bruke hender og fantasi. Gi dem praktiske oppgaver uten å bli drept av vurderingskriterier. Jeg synes at AR setter fingeren på noe grunnleggende når han forteller hvordan den teoritunge skolen kveler arbeidslysten hos de som allerede sliter. Jeg har brukt mange timer på å overbevise elevene at man må ikke være akademiker for å ha et godt liv. De flerkulturelle som allerede sliter med norsk, skal i tillegg kveles med masse teori for å drive med praktisk arbeid. Hvor er den gamle yrkesskolen?!

Det er nesten så man skal tenke på å stemme Venstre, gitt.
Hilsen Hanne

Kunne’rem ikke streika litt til’a?

Så ble de enige bak de mørke dører, og vi er tilbake i hverdagen. All solidaritet satt til side, jeg synes de kunne fortsatt litt til. Og mine beveggrunner er langt fra stuerene.

Jada, jeg har også streiket. Først ble det trussel om streik i juli (hallo, vi er i skolen)!! til en smart sjel fant ut at det var dumt. Neste gang ble det noen dager, og vi gledet oss over litt fri. Skulle vel stått på stand og argumentert, men det var så godt å få en ekstra dag å rette stiler og prøver. Men vi hadde ingen streikekasse den gangen, så vi ble trukket i lønn. Den svei bra!

Derfor synes jeg at jeg har bidratt med mitt. Skjønner at jeg har levd i steinalderen, den gang altfor mange var gift med en rik ikke-lærer og hadde egen jobb som hobby. (Det er faktisk tilfelle i USA fremdeles).
Pre-streikekassetiden.

Nå sluttet de å streike for tidlig, synes jeg. Min muntlig-gruppes sensor streiket, og jeg hadde sett frem til to rolige dager med alle mulig andre viktige oppgaver. Hadde de bare holdt ut noen timer til!
Men nei, her blir det muntlig – igjen. Og man gyver løs.

Det morsomme oppi dette er de elevene som ikke kom opp i forrige runde pga streik. De var lykkelige en stund, men nå tråkker de rundt de som er så heldige å få eksamen. Det var ikke så moro likevel med denne ekstra fritiden. Man får tro at de har erfart de negative effektene av streiken, om enn på en litt uventet måte. Artig å se dem gå der og faktisk misunne de som etter prøven kan rakke ned på sensor, puste lettet ut og skryte av sine egne bravader.

Og jeg hiver meg over en ny gruppe. Gårsdagens strålende innsats fra de fem brave, beviser bare det jeg skrev i forrige blogg, muntlig er moro.

Alt i alt, for når freden senker seg, er jeg glad for at jeg får oppleve Norges fremtid legge fram sin kunnskap om sosiolekt, kvinnekamp og Henrik Ibsen. (kanskje ikke i samme slengen, men…)

Hilsen Hanne