Bare for å si at jeg er enig.

I lokalavisa i dag (og Aftenposten 4.mars)ser jeg at boka om motstand mot mobbeprogrammene er kommet. Hurra. Dette er nøyaktig hva jeg blogget om i februar i fjor, og nå får mine tanker støtte i bokform. Forfatteren Jostein Alberti-Espenes hevder at de antimobbeprogrammene som brukes i norsk skole i dag har liten eller ingen effekt.
Jeg gleder meg over at noen har tatt seg bryet med å skrive dette, men skuffes over at han har fått så liten oppmerksomhet. Innholdet skulle vært obligatorisk for alle i skolen, for han kommer med en tilnærming til mobbeproblematikken som er både billig og svært brukandes.
Min erfaring er at vi ikke trenger de dyre programmene. De er laget av smarte forretningsfolk som har funnet en nisje der de kan melke skolebudsjettene. Så kan skolelederne bruke dem som sovepute for å dokumentere at de har gjort noe mot mobbing.
I mine 13 år som skoleleder benyttet jeg ingen programmer, likevel hadde vi minimalt med mobbing og blomstrende, trygge miljøer på skolene.
Det handler om å være tydelige voksne, med fokus på det positive for alle og det riktige for den enkelte. For å sitere en kjent reklame; ”det enkleste er ofte det beste”. Og da trenger man ingen dyre og omfattende programmer.
Jeg håper ovenstående forfatter får stor anerkjennelse for sin bok, og at mange forsøker hans løsning. Den virker!
Hilsen Hanne

Varslerens dilemma

Vi leser igjen om varsleren som ikke blir hørt. Den som sier fra, møter enten motstand eller ignoranse fra overordnet nivå. Og så kan man bare se på at overgrep og feil begås og overses, selv om det kunne vært unngått.
Varsleren sier fra fordi hun/han har et genuint ønske om rettferdighet. Det finnes sjelden personlig gevinst i å varsle, derimot risikerer man å tape på flere plan.
Vi liker å tro at det er åpenhet i alle ledd i Norge og at det alltid vil lønne seg å si fra. Dette tror jeg dessverre er langt fra hverdagen i vårt samfunn. Altfor ofte blir varslere i beste fall oversett eller ignorert, mens altfor mange opplever å bli svartelistet eller skjøvet ut av det gode selskap hvis de sier fra.
Så undres man hvorfor sjefsnivået ikke tar tak når noen sier fra om mangler eller svikt. Kan det komme av at de ikke tar varsleren på alvor? Kanskje gjør de dette av lojalitet til systemet, av typen; ”vi har ikke problemer hos oss”? Kanskje oppfattes ikke alvoret i situasjonen?
Jeg tror ikke alltid det er så enkelt, dessverre. Mange sjefer er redd for å bli avslørt, de frykter at sin manglende lederkompetanse kan komme til syne, og da er det best å skyve alt under teppet. Hvis varsleren har rett, kan dette vise at lederen ikke strekker til, og stille ham i et mindre flatterende lys.

I altfor mange tilfeller er det varsleren som må lide. Inkompetente ledere vil måtte gjøre alt som er mulig for å forhindre avsløring, og da er det lettest å kvitte seg med varsleren. Dette skjer dessverre ofte i vårt samfunn. Og varsleren, selv om han har god samvittighet, kan få problemer med å komme inn i arbeidslivet igjen. For hvem ansetter en illojal medarbeider?
Vi er i ferd med å få den amerikanske ”cover your ass”-holdningen. Ingen leder vil bli avslørt, alle feil og mangler må dekkes til. Og da er det fåfengt å si fra om noe som helst. Her skal fasaden vært blank, uansett pris.

Forrige uke ble jeg kontaktet av noen elever som følte at de ikke nådde frem til skolens ledelse (jfr forrige blogginnlegg). For meg er det helt klart at vi må lære de unge at det nytter å si fra. De må tidlig bli sikker på at de blir hørt og at det er deres plikt og rett til å varsle. De må lære og erfare at deres meninger og oppfatninger blir tatt på alvor, og at deres ord kan og vil gavne fellesskapet.
Hvordan skal vi få et åpent og trygt samfunn hvis de unge ikke blir hørt?

Men, vi fortsetter å si fra, gjør vi ikke?

Hilsen Hanne

Nødrop fra gamle elever.

Det var med tungt hjerte jeg leste denne mailen i går:

Hei Hanne
Vi er elever som går på Kjenn skole i 10.klasse. Har veldig store problemer med å få skolen til å skjønne eller ville skjønne at det ikke er trygt på skolen. Vi har gått å lært MOT i tre år nå og har MOT til å si ifra at vi er redde. Problemet er at skolen ikke har MOT til å fjerne problemet. Flere av oss har anmeldt en annen elev for vold, trusler og vold. Denne eleven har fått en voksen som stort sett følger med han, men det skjer ikke alltid. I dag gikk han på Metro i store fri uten voksne tilstede. Hver dag venter vi på at det skal bli en ny slåsskamp eller at noen har blitt mobbet. Vi klarer nesten ikke å konsentrere oss på skolen og det er ikke bra på slutten av 10.
Jeg vet at det er i alle fall to elever som har sluttet på skolen vår etter desember, fordi har blitt mobbet bort. Men vi merker ikke at noe er gjort med det heller.
Har skolen lov til å la vær å gjøre noe?

Som rektor for disse elevene gjennom 1 ½ år, gjør det meg forbannet å lese dette. Saken må være helt ute av kontroll når elevene velger å søke hjelp hos en rektor de ikke har sett på lenge. Elevene vil være anonyme, noe som ytterligere understreker presset de er under. Jeg er ydmyk over at de spør meg. Dessverre tror jeg denne situasjonen finnes på andre skoler i landet, derfor velger jeg å legge ut svaret til mine gamle stjerne-elever her:

Kjære Kjenn-elever.
Dere skal vite at dere er utsatt for noe som virkelig strider mot alt som loven bestemmer om norsk skole. Jeg er imponert over at dere engasjerer dere, og dere kommer til å lære mye av dette – både på godt og vondt. Jeg var med på å innføre MOT i Lørenskog, og ser at her hjelper det lite med MOT når ikke de voksne også viser det.
Ett er sikkert; hvis en elev melder fra om en ubehagelig situasjon, så er administrasjonen forpliktet til å legge frem en plan for hva de skal gjøre med saken. Det holder ikke med en liten samtale og et klapp på skulderen når saken er så alvorlig. Dette er hjemlet i opplæringslovens § 9A, og det avsagt en fellende dom mot en kommune som ikke fulgte opp en elev. Hvis to elever har sluttet pga situasjonen på skolen, er jeg forferdet over at ikke rektor/skolesjef har tatt det psykososiale miljøet på alvor. Kanskje de har laget en plan? Vel og bra med planer, men det er det som gjøres ute i skolemiljøet som nytter. Ord er fine, men det er handling som hjelper.
Jeg skulle så gjerne ha snakket med dere, men det går jo ikke. Derfor anbefaler jeg dere å snakke med FAU. Foreldrene på Kjenn har alltid vært engasjerte og uredde, og de vil sikkert hjelpe dere. Jeg ser at Inger Berit Oland Scheen er leder fremdeles, og da håper jeg dere allerede har informert henne og resten av FAU. Foreldrene er en sterk pressgruppe, og de vil gi dere den ryggdekningen og støtten dere trenger i den videre kampen. Det er viktig og riktig at dere har voksen-hjelp med hva dere gjør videre, 16-åringer skal ikke alene måtte ordne opp i noe så alvorlig.
For dere må stå på! Hvis ikke kommunens administrasjon tar tak nå, må dere gå videre i byråkratiet. Neste steg er fylkesmannen.
Jeg vil tro at dette er en sak som politikerne i kommunen kan ønske å rydde opp i. De kan ikke være stolt av at en av kommunens fire ungdomsskoler ikke tar elevene på alvor.
Dere kan også gå til pressen. Det vil koste krefter og tid, men massemedia har stor gjennomslagskraft.
Personlig synes jeg denne saken er så alvorlig at dere må bruke alle tilgjengelige kanaler for å belyse at dere har blitt sviktet av administrasjonen i Lørenskog kommune.
Husk; alle har krav på en trygg skolehverdag, og alle har krav på å bli tatt på alvor. Dette er fastsatt ved lov.
Jeg føler med dere, og håper at de som bestemmer tar dere på alvor fort. Det er snart eksamen, dette har dere ikke tid til. Takk for at dere viste med tillit ved å ta kontakt, og beklager at jeg bare har ord å gi dere.
Lykke til videre.
Hilsen Hanne

Våren kommer også i 10.klasse.

Denne uka veltet våren inn i klasserommet. Varmen slo oss helt ut, og ”ingen” orket å gjøre noe og ”alle” ville ha utetime.
Man morsker seg til og forlanger åpne bøker og våkne sinn – og det får man jo.

Så demrer det for dem; vi har bare 60 dager igjen før ferien. Sakte skjønner de at noen tog har gått, mens andre kan man fremdeles rekke. Sannheten om at våre veier snart skilles blir ekkelt nær, og plutselig er det ikke så viktig med utetime. Her skal inn og jobbes.

Det samme skjer hvert år i 10., og det er like spennende hver gang. Plutselig skjønner grunnskoleelevene at nå er de snart alene ute i den store videregående verden. Livet er alvor.

Og vi er der med alle prøvene, alle kravene og alle de lange forelesningene. Dette har vi ventet på lenge, og nå settes alle krefter inn på å lære mest mulig på disse få dagene.

10.klasse er flott, den siste krampetrekningen av barneskole før voksenlivet kaller.

Det er sterkt å se disse flotte ungene oppdage vingene sine, og begynne å teste dem.

Vår og 10.klasse, vi er heldig som får se det hver dag. (Og det kan ikke bli noen skarp blogg i vårsola, ha meg unnskyldt!)

Varm hilsen
Hanne

Likestillingen er tilbake i middelalderen.

Som gammel Kvinnefronter ser jeg med sorg at det finnes mange triste kvinneskjebner blant våre nye landsmenn. Vi kan tro at integreringen går strålende, men altfor mange av disse kvinnene sitter fast i en hyper-patriarkalsk kultur som gir dem store begrensninger i dagens Norge.

Vi ser glansbildene, noen flotte jentene som har etablert seg med et liv i samfunnet som er forenlig med krav og ønsker som de møter i hjemmet sitt. Dette er bare noen, er jeg redd.
Paradoksalt nok, er det den sterke siden av deres oppdragelse som spenner ben på dem. De oppdras til å ha uforbeholden respekt for autoriteter, og det er vel og bra. Men når de samme autoriteter ber dem dekke håret, ikke delta i svømming og annet i gymen, og til slutt finner en ektefelle for dem, så kommer denne respekten til å være ødeleggende for deres utvikling til et selvstendig, samfunnsnyttig menneske.

Jentene blir aldri likestilt i landet hvis de ikke opplever det i hjemmet. Hvis patriarkatet overstyrer alle deres ønsker og drømmer med krav om følge en kultur som er fra middelalderen, er jentene fortapt.

Med håp om en endring leser jeg Ulrik I Rolfsens påstander. Han kjenner pakistaner-kulturen fra innsiden, og hevder det bedrives overgrep. En kusine hentes fra hjembyen i Pakistan, ”gis bort” til en som er etablert her, og holdes innendørs med husstell og barnepass. Flere i familien bor i samme område, og disse importerte brudene danner en liten boble. Der snakkes det ikke norsk, mens far er ute og tjener penger. Barna får ingen norsk påvirkning, og møtet med norsk skole blir tungt og vanskelig. Det er et håp om at opphold i barnehage kan avhjelpe noen av disse vanskene, men skolen kan ikke løse dette alene.

Innvandrermiljøet må selv ta tak i oppgaven å gjøre jentene i stand til å klare seg som selvstendige mennesker med egne ønsker og mål i det landet de bor i. Jentene kan ikke ses på som hushjelper hvis eneste oppgave er å gå hjemme. Jentene representerer en kjemperessurs, og de må få utfolde seg på egne premisser.

Jeg blir fortvila på jentenes vegne. De er låst i et håpløst system. Hvis de velger å gå sin egen vei, vil mange av dem oppleve at familien slår hånden av dem. Dette er sterke, kloke og modige jenter som er tydelige på hva de må slåss mot, og hvilket Sisyfos-arbeid det er. Jeg tror ikke vi som er utenfor systemet, engasjert som vi er, helt skjønner hvor vanskelig de har det.
Kvinnekampen fra 60-70 tallet er ikke noe i forhold til de utfordringene som finnes i denne patriarkalske kulturen.

Jeg gleder meg hver dag til å møte noen av disse flotte jentene, og jeg nærer et lite håp om at de skal klare å skaffe seg en meningsfylt og rik fremtid basert på egne ønsker og evner. Vi må ikke gi opp.
Gratulerer på Kvinnedagen, søstre i alle land!
Hilsen Hanne

Hva bestemmer valg av VGS?

Så er vi kommet til mars, og rådgiverne på alle landets ungdomsskoler kan senke skuldrene. De har sikkert gjort en solid innsats, og fotfulgt alle elevene trygt gjennom søkeprosessen. Min erfaring er at rådgiverne gjør en kjempejobb, og at de alle fleste elevene får god og tilstrekkelig hjelp til å søke seg inn på den linja de passer best på.
De videregående skolene skal være med i dette arbeidet. De får komme til ungdomsskolene, eller elevene kommer til dem.
Så begynner forføringen. 10.klassingene får høre om hvor fint det er i kantina, hvor hyggelige lærere det er og hvor mange spennende kurs som kan tilbys. Ved besøk kan de også se hvor mange kule elever som går på de enkelte skolene.
Er det dette som skal være avgjørende for hvilken vgs man velger? Skal tilbudet i kantina, antall kjekke gutter/pene jenter, trendy brosjyrer og andre utenomfaglige ting være viktig?

Jeg undres over hva som teller, og det virker som de fleste elevene lider valgets kvaler. Når man leser at vgs i Oslo-området engasjerer PR-byråer til hjelp for å selge skolen, blir man enda mer betenkt. Dette representerer en betydelig utgift for skolen, penger som kunne være brukt på noe mer elevretta og lærerikt.

Derfor ønsker jeg for neste år at en skole tilbyr;
3 år med hardt arbeid, mange utfordringer, stor grad av selvstendig innsats og personlig motivasjon. Og hvis man er heldig, får man nok poeng til å komme inn på et ønsket studium, der man kan pugge videre.

For det er vel optimalt faglig utbytte man etterstreber på vgs? Hovedsaken er vel at elevene lærer å jobbe hardt for å oppnå målene sine? Da er det kanskje ikke så viktig med fine gardiner eller omfattende meny i kantina?
Med ønske om en rolig helg og takk for innsatsen til landets rådgivere.
Hilsen Hanne