Mobbing, igjen

Så nærmer det seg valgkamp, og politikerne trekker mobbekortet. Denne gang er det Kristin Halvorsen som skal vise at hun gjør noe som minister. Da jeg møtte henne i Dagsnytt 18, kom hun også med denne reglen om at man skulle ta mobbing på alvor, og nå skulle hun ta grep og bla bla. Som om vi ikke gjør det i skolen hele tiden!  Denne gang skal ordførerne på banen. De får ansvar for å rydde opp i sin kommune. Hadde det bare vært så lett som å peke på en person som skal få ryddet opp. Det er ikke så enkelt, Kristin! Du kanskje får noen stemmer ved valget på aksjonen din, men mobbingen stopper ikke selv om ordføreren blir beordret til å rydde opp. Gjennomgående planer, sier du. Dette gir enda flere ord på papir, enda flere saksdokumenter og  mer skrivebordsarbeid på skolen. Tror du på dette? Se det fra lærernes side. De står foran 30 elever som skal vurderes kontinuerlig i alle fag til enhver tid. Så skal det gjennomføres en plan midt oppi dette. Hvilket fag skal ofres? Hvilke time skal brukes når eksamen nærmer seg og karakterjaget truer?

Hvor er foreldrenes ansvar oppi dette? Vi må jo ta utgangspunkt i de elevenes vi får og den oppdragelse de har fått hjemme. Hvis foreldrene ikke har fått skikk på unga, skal skolen gjøre jobben? Med en sammensatt elevgruppe er det ikke mulig å presse dem gjennom det samme antimobbeprogrammet. Man må se an hva slags elever man har, og så sette inn tiltak.

Så dukker Dan Olweus opp igjen. Mannen som sier han har løsning på alt om mobbing. Det er tydelig at han fortsatt vil selge programmet sitt, og kjemper med nebb og klør for å beholde sin posisjon. Programmet hans er kostbart og tidkrevende, og ikke nødvendigvis den ultimate løsningen.

La oss tenke nytt, høre på de som tør å gå andre veier. Det er ingen enkel løsning på problemet. Ideen med å legge ansvar på definerte personer finner jeg uegnet. Det holder ikke med ordfører eller rektor eller mange planer i arkivet Alle må ta ansvar, og alle må tenke på det. Det er kulturen i hele samfunnet som må endres. Vi må ha et felles nasjonalt mål om å gjøre noe med det.

Men la oss slippe disse guruene som skal tjene penger på et finurlig program. Det enkleste er ofte det beste. Det daglige arbeidet, de små dryppene med omtanke for hverandre, med støtte i hverdagen og fokus på det som er bra…Jo, det kan la seg gjøre.

Hilsen Hanne