Archive for category skoledrift

Hvis jeg gikk på vgs nå…

ville jeg hoppet glatt ut av hele systemet. Tanken på å måtte sitte i hver eneste kjedelige time hele året, skremmer meg. Lærerne kan være så kjedelige da bare vil, men de kan dømme meg til «ikke godkjent» hvis jeg ikke møter opp. Noen ganger er det bare sånn at man har det bedre utenfor klasserommet. De dagene livet er bare motvind,  og det eneste som hjelper er en liten timeout. Hadde jeg hatt muligheten for å snakke med en klok voksen på skolen så hadde dagen kanskje blitt lettere, men det er jo ikke alltid det er mulig. Man skal tvinges til å slite seg gjennom timene uansett hvordan dagsformen er. Men man er gammel nok til de fleste andre valg, men skal altså tvinges til å møte på skolen samme hva. Det er faktisk sånn at man kan tilegne seg stoffet raskere og bedre på egen hånd noen ganger. Ikke all undervisning er glimrende, selvstudium er også nyttig og nødvendig.

Så må man skaffe seg en legeattest, da. Lage masse unødig ekstra-arbeid for stressa leger. Og vil alle leger forstå hvis man sier at man har kjærlighetssorg og ikke orker å se eksen på en dag eller to? Hvordan kan man forklare at man må ha en liten pause fra skolen for å ta seg inn? Faglig utbytte kan man hente inn når hodet er på plass, nemlig.

En morsom spinoff-effekt er leger som tilbyr hjelp over nett. Hurra for Øyvind og co, det gir en hjelpsom hånd til en som sliter. (legeattester.no) Så slipper man å  bruke dagen på et legekontor, men heller samle krefter på egen hånd.

Fraværsregelen begynner i feil ende. Man må heller se hva som gjør at elevene ikke kommer på skolen, og sette inn kreftene der. Det kan være utdatert faginnhold, uengasjerte (og kjedelige) lærere, men også manglende støtteapparat rundt elevene.

Tvang løser ingen problemer, det skaper tvert i mot flere. Det er sløsing av lærernes tid at de skal følge med hver elev i hvert minutt – og rapportere i øst og vest. La dem få bruke tiden sin til å prate med elevene, holde seg faglig oppdatert og skape gode læringsarenaer.

Men her er det vel noen politikere som skal ri sine kjepphester – og elevene får svi.

Uff.

Hanne

Advertisements

1 kommentar

For de unge: Liste ved skolestart

 

Man er så opptatt av å svartmale livet som lærer for tiden. Det må være trist for nyutdannede, de kan jo helt miste motet. Derfor laget jeg en liste over ting som faktisk kan skje, og som kan gjøre de neste 40 årene ganske fine.

Kjære nye lærer.

Når du starter dette skoleåret, så kan du oppleve:

  • at 7b sitter stille og konsentrert siste time fredag
  • at du får en rektor som sier: takk for at du sier fra, det skal jeg gjøre noe med nå
  • at en eller flere kolleger sier at de er glade for at de får jobbe sammen med deg
  • at det kommer en planleggingsdag som oppleves nyttig og utviklende (og at du ikke sovner etter lunsj)
  • at foreldre sier med varme: Jeg er så glad for at du ser min datter, hun har det så fint på skolen
  • at alle i 10a møter presis og er våkne hele første time etter juleferien
  • at timeplanen din fordeler timer og dag jevnt utover hele uka
  • at tillitsvalgt tar deg på alvor og kjemper for dine rettigheter
  • at du går fra timen og kjenner at dette svingte – hele tiden
  • at du plystrer på vei til jobben en mandag i januar
  • at FAU jobber sammen med skolen – og til elevenes beste
  • at det kommer et rundskriv fra departementet som er smart og nyttig
  • at dagsrevyen lager mange innslag om hvor flinke norske lærere er
  • at ministeren sier:  Vi driter i pisa, vi kjører vårt eget løp
  • at elevene takker deg for en interessant og lærerik time
  • at datasystemet virker og er et effektivt redskap for elevenes læring
  • at elevene blir klar over hvor viktige renholderne og vaktmesteren er
  • at skolesjefen kommer innom og takker deg for din fine innsats
  • at du opplever å ble sett og respektert i miljøet på skolen
  • at når tåka letter ca 1.juli, skjønner du at det siste året har vært en fantastisk reise, og du gleder deg til skolestart

Og om 40 år kan du krysse av denne Wannabe Bucket-list, og tenke: Jomen er jeg glad for at jeg valgte å bli lærer.

Lykke til på reisen.

(Jeg har ikke tatt med nedturene, de kommer av seg selv og fortjener ingen oppmerksomhet. )

Varm hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

Er det penga som styrer skolens it-bruk?

 

Når skolefolket slår på pcene sine etter ferien, venter nok et år med prøving og feiling. Det lages så mange nettsider for skolen, og alle disse må vi forholde oss til – og ikke minst lage passord for. Jeg nevner noen jeg har snublet gjennom; Sats, Pas, Otto, Vokal, Vigo – og ikke minst Its og Fronter. De første har særskilte oppgave overfor skolen, og det kreves egen innlogging for hvert program. Litt ekstra tid går med, særlig fordi det kreves forskjellige passord til hver. Kriteriene for passord er nemlig ikke det samme overalt. Det er ikke alle som kommer i kontakt med alle programmene, og det er et svare strev for skolens administrator å sørge for at  riktige personer har tilgang til hva, når  og hvorfor.

Its og Fronter ligger derimot tett over alle i skolen. Jeg har brukt begge, og ser ikke store forskjellen. De fungere like halvveis begge to. I fjor gikk Osloskolen over til Its fra Fronter og det var ikke uten problemer. De fleste lærere var mildt sagt rasende over brannmurer som måtte passeres, funksjoner som ikke virket, innfallsvinkler som ikke fungerte, ja i det store var det bare krangel og frustrasjon. Tydeligvis hadde lederne fått beskjed om at «snart blir alt bra», «bare vent, nå ordner vi alt», men det hjalp lite. Fronter hadde fungert greit nok, så det var ingen forbedring i å gå over til Its. Vi kan jo håpe at noen har gjort noe lurt i sommer.

Så hører jeg fra andre kommuner at man har gått fra Its til Fronter, altså motsatt vei. Og så lurer man på hva som bestemmer her. Er det i det hele tatt noen som har hørt på lærere og hva de kan tenke seg av funksjoner på læringsplattformen? Blir elevene tatt med i diskusjonene?

Nei, vi er vel tilbake til grunnfjellet; det er penga som teller. Det ble sagt at its hadde kjøpt seg inn i Oslo, og at dette måtte forsvares for enhver pris. Siden man tydeligvis bare så på pris, ser det du til at nytteverdien ikke ble tatt med i betraktningen når man byttet plattform. Det kan jo bare kalles katastrofe når lærerne måtte gå tilbake til ranselpost på papir slik vi hadde det i gamle dager. Men protestene kom aldri til overflaten, og man ser nok at eksempel på at lærere er hyperlojale nikkedukker som danser etter sjefen, – fordi de ikke tør annet. Jeg synes oppriktig synd på ivrige lærere som leter febrilsk etter noe positivt å  si om den håpløse læringsplattformen de må bruke.

Når man ser på alle disse nettstedene under ett, er det ikke noe som kan øke elevenes læringsutbytte. Joda, man kan gi dem linker til kule sider, slik at de kan jobbe videre med pensum. Og det finnes mange ivrige lærere som deler «nyttige tips til undervisningen». Men: Hvor er elevinnflytelsen mht  læringplattformens utforming? Hvor er elevens innspill, hvor kan de komme med sine tanker og ideer og engasjement? Svaret er: Ikke noe sted. Alle nettstedene og programmene er laget for voksne, av voksne. Elevene fortsetter sitt liv på FB, Snap osv, langt fra skolehverdagen. Jeg påstår at programmene vi når bruker, utelukkende er laget for å teste, registrere og stresse elevene. Det er ikke noe sted elevene blir tatt med, unntatt når de skal levere inn oppgaver. Så læringsutbyttet for elevene er heller minimalt, det betyr kanskje ikke så mye når penga rår?

Jeg har lenge ønsket at noen skulle se at fokuset er helt bakvendt. Så dukker det opp en liten gründerbedrift: Edtechfoundry. De har mot og ideer til å snu det hele, det vil si at de starter med å ta utgangspunkt i hva elevene tenker og hvordan de best lærer. Les hvordan de tenker her: https://medium.com/edtech-foundry/master-plan-to-differ-and-fix-higher-education-5f5ebecbbad0#.pxwxfnhs1    Det kan jo ikke være annet enn genialt, men også den rette veien å gå. Enn så lenge har de bare konsentrert seg om studenter, men vi kan jo håpe at ideen gror nedover og får innpass i grunnskolen.

Slik databruken er nå, kan elevene like gjerne levere inn på papir. Det er det i alle fall ikke noe stort  it-selskap som tjener penger på.

Hullkorthilsen

Hanne

ps: Så det er sagt, sønnen min jobber i IT-selskapet. Jeg har aldri skjønt hva han driver med, helt til han la ut planen sin om hvordan de skal endre utdanning. Da forsto jeg at vi er snakker om de samme tingene, han fra IT-siden og jeg fra skolen. Jippi!

7 kommentarer

Kjære Trond Giske.

Takk for sist. Du husker nok ikke meg. Jeg var rektor og du var kulturminister. Vi hilste pent, og satt ved siden av hverandre, men din oppmerksomhet var nok helt andre steder. Likevel, du holdt en glimrende tale, det skal du ha. Og du virket blid og engasjert, det ble en fin visitt etterhvert. Jeg tror ikke du husker besøket, og siden har det skjedd så mye rart. Du ble min minister, og jeg synes du gjorde en flott jobb da.

Men du ble borte fra rampelyset en periode. De blå tok over, og byråkratiet veltet inn i skolen .

Så en dag, kom du inn på valen igjen. Det ble tydelig at du skulle gjenreise AP som skoleparti, og med selvskrevet bok og fine ord så det lyst ut. Jeg meldte meg til og med inn i partiet for å støtte opp om kampen mot Mr Isaksens vanstyre.

Men så smalt det. Plutselig tråkker du uti salaten, og stempler 38000 lærere som utrangerte over natten. Hvor var tankene dine da? Hvordan kan du forsvare det? Ser at du har gjort noen halvhjertede forsøk på å forklare ditt valg, men det er stort sett tåkeprat og svada.

La oss snu det, slik at du kan få en ide om hva har gjort. Tenk deg at du få ordre om å ta 60 studiepoeng retorikk. Dette må du gjøre ved siden av full jobb, og du må betale det selv. Du kan tale på dispensasjon til eksamen er over. Hvis du ikke tar eksamen, kan du ikke lenger gjøre det du alltid har gjort; nemlig tale. Du kan kanskje få dele ut løpesedler og rydde partikontor, men din tid som taler er forbi.

Sånn føles der for oss utrangerte. Dere som sitter på Stortinget har bestemt av vi ikke duger. Det latterlige er at dere har åpnet for at jeg kan jobbe i fem år til, og det hadde vært fint. Men etter 41 år i skolen er jeg ikke ønsket fordi jeg ikke har nok studiepoeng. Kanskje jeg rekker å ta det før jeg er 70 – hvis jeg så kommer inn på et studium og har penger/krefter/tid til å studere.

Så kjære Trond Giske, jeg lurer veldig på om du skjønte hva du stemte over. Hvor er logikken her? Har du tenkt gjennom saken eller hadde du en dårlig dag på jobben?

Skulle gjerne hørt svaret ditt face-to-face. Er redd du dekker deg bak masse håpløse utlegninger og tåkelegger at du har gjort en feil. Da skulle jeg avbrutt deg fort, og bedt deg si; «Ja, jeg har dumma meg ut og beklager på det sterkeste. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å rette opp dette, og håper at alle sinte lærere melder seg inn i partiet igjen.»

Det hadde vært en fin dag!

Med håp,

Hanne

Legg igjen en kommentar

Det er ingen menneskerett å være lærer.

Det finnes mye rart rundt om på skolene. Mange forvilla sjeler som en gang tok lærerutdannelse og  trodde det skulle bli bra. Dessverre var det ingen som sa til dem at dette passer de ikke til. Det var ingen som var tøffe nok til å sette ned foten og spare skolen for en udugelig lærer. Så snubler de inn i klasserommene, og hverdagen kveler dem. De legger skylda på uoppdragne elever, krevende foreldre eller håpløse kolleger. (alternativt kan de skylde på en elendig timeplanlegging) Og elevene klager, men det er ikke ofte de blir tatt på alvor. Det er liksom «slutt å klag, hold kjeft og sitt ned». Bråk er jo en subjektiv opplevelse, og det er lettere å tro på en sliten lærer enn noen oppsetsige drittunger. Så klager elevene videre til ingen nytte. Etterhvert går uro og frustrasjon over i neste time, neste lærer må veie opp for kaoset i forrige time.

Så er det opp til rektor å sette inn tiltak. Hun setter den umulige lærer sammen med en dugandes, slik at de kan oppveie hverandre. Kollegene gruer seg til hvem som skal «ta seg av» den udugende, noe som går ut over klimaet på lærerværelset.

En annen utvei, som er populær for tiden, er å gi den ubrukbare enda et kurs, enda noen studiepoeng. Et kurs i didaktikk og tyske verb, og vips så er læreren skolens beste. Hah! Uansett hvor mange kurs og studiepoeng man pøser på med, den ubrukelige blir aldri brukbar. Den blir bare en større belastning på skolens budsjett.

Mange lærere skulle vært stanset i porten på høyskolen. Mange skulle aldri stått ved en smartboard og fått plage elevene i nitriste, elendige timer. Mange skulle fått hjelp til å innse at lærergjerningen aldri passet for dem. De skulle slippe å kaste bort år av sitt liv og forestille seg at alt skal bli bra bare unga sitter stille og foreldre holder kjeft. Noe skulle si fra så tidlig som mulig.

Men det er et økonomisk aspekt her. Da jeg som rektor – i samråd med praksislærer – ikke ville godkjenne en student, ble det mye motvilje fra høyskolen. Vi hadde flere møter med dem, ble møtt med mye mistro, men vi ga oss ikke. Høyskolen svarte med å la studenten studere videre, enda vi var helt klare på at han aldri burde få slippe til  foran elever.

Det er vondt å se lærere som gruer seg for neste time, for neste foreldremøte, for neste rettebunke, men de har ikke initiativ til å snu. De trenger hjelp til å innse at det finnes mange andre spennende yrker for dem der ute.

Hvem skal så si fra? Uten tvil er dette et lederansvar. Det finnes folk langs veien som kan sette ned foten, lærerutdannerne, praksislærerne eller til slutt skolelederne. De må tørre å si fra på en pen måte og derved spare en usikker lærerspire for 40 år misere. De må ha menneskekunnskap og innsikt nok til å innse at dette er til det beste.

Altfor ofte ser vi at dårlige folk sparkes oppover. De kan ta noen kurs og en liten mastergrad, og vips, så er de ledere. Som om det er noe bedre! Hvis de ikke har lykkes i klasserommet, har de ingen mulighet for å lykkes som leder. De må takle og forstå dynamikken i et klasserom for å bli den skolelederen som trengs.   Skoleledere som ble sparket oppover fordi de ikke dugde som lærer, vil ofte gjemme seg på kontoret sitt. De dekker seg bak lover og regler, uten evne og vilje til å løse skolens oppgave på en måte som er til gavn for alle. Dette er helt klart til skade for skolen, og de legger en klam hånd over læringsmiljø og sosiale forhold. En skoleleder skal være raus og åpen for innspill, ikke en vettskremt sjel som er redd for å bli avslørt som udugelig.

Enda verre er de som er sparket enda lenger opp. Hva annet skal man bruke en sliten rektor til enn å sparke henne enda oppover til enda større redsel for å bli avslørt.

Hvordan kan jeg påstå dette? Jeg har sett dem. De som aldri skulle vært  lærere, de som skulle vært geleidet over i noe annet, de som sitter i ledende stillinger fordi de tok en eksamen og ikke fikset å undervise. Jo høyere opp, jo sterkere sparker de nedover for å holde på makta og ikke bli avslørt.

Dette er skolens svøpe. Vi må ikke tro at alle kan være lærere fordi de har tatt noen kurs. Vi må være tøffere når vi utdanner dem til å sile fra de som ikke bør slippes inn i skolen. Skolelederne må stille krav til sine ansatte som ikke gjør jobben godt nok, men selvfølgelig gi dem hjelp hvis det kan gjøre ting bedre.

Greit å kunne si dette nå, når jeg nærmer meg min slutt i skolen. Jeg har oppriktig vondt av de som sliter med feilvalgt yrke gjennom et helt liv, til skade for andre og dem selv.

Kanskje valgt jeg feil også, det var i alle fall ingen som stoppet meg. Litt sent å si noe nå.

Litt sliten hilsen,

Hanne

 

Legg igjen en kommentar

Nå tar de sosiallæreren.

Denne gang håper jeg inderlig jeg tar feil, men det ryktes meg at sosiallæreren er på vei ut. Sos.lær sin jobb kan jo ikke måles på noen måte, og den kan vanskelig synliggjøres i noen av skolens planer.

Skolen er pålagt å sørge for at elevene får veiledning både når det gjelder videre utdanning og ting som dukker opp i miljøet. Men ivrige rektorer kan bestemme at hvemsomhelst kan gjøre denne jobben. De kan legge sosiallærerens jobb over på kontaktlæreren, for «de er jo nærmere eleven». Hvis noen skulle klage på skolens innsats vedrørende en eventuell påstand om mobbing, løses det greit. Da fatter man et lite enkeltvedtak, lager en fiks liten plan og legger den i elevmappen. Så når tilsynet kommer, kan man vise til elevmappen – og vips er mobbing «gjort noe med». Det er lettere å telle antall enkeltvedtak enn å dokumentere effekten av all pratingen inne hos sosiallæreren.

Så kanskje man dytter litt ansvar over på helsesøster. Smart tenkt, men i realiteten stikker hun innom høyst 2-3 dager i uken. Og da skal hun hovedsaklig ta seg av ting som går på helse, og rekker knapt å gå i dybden på elever som sliter psykisk.

Jeg ser det som en fallitterklæring hvis skolen ikke ser viktigheten av å ha en person som har tid til å ta den lille og den store praten med en forvirret liten fjortis. Alle elever trenger å komme til et rom der de kan si hva de vil, bli tatt på alvor og allikevel ikke få karakter for det. Dette er innlysende for de som jobber på grunnplanet i skolen. Det må defineres at det er en som heter sosiallærer, og dennes jobb må verdsettes som en svært viktig funksjon i en veldrevet skole.

Men jeg er altså redd noen ikke skjønner dette. Noen målstyrende skoleledere med Pisa-frykt er så opphengt i karakterer og resultater, at de glemmer den sosiale tryggheten og omsorgen som veldig mange elever er avhengig av. Kontaktlæreren har mer enn nok av oppgaver, helsesøster har ikke nok tid, så den eneste som kan gi elevene et lite pusterom i en krevende skolehverdag, er sosiallæreren. Hun/han burde vært fredet som en av de viktigste personene i et fjortis-liv.

Nå når rammetimetallet skal drøftes og vedtas rundt om, håper jeg inderlig at min uro er tuftet på helt feil grunnlag. Jeg håper tillitsvalgte lærere ikke må sloss for sosiallærerfunksjonen, og at rektor innser at sosiallæreren trengs i skolen mer enn noensinne.

Parolen må være:

Gi sosiallæreren flere timer!

Med pratsom hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

Kudos til skårungene.

Nå har du snart gjennomført ditt første år som ferdig utlært lærer. I hvert fall sier vitnemålet du fikk i fjor at du er klar.

Klar? Hæh? Aldri klar for dette, har du vel erfart nå. Det gikk ikke lang tid etter skolestart før praksissjokket kastet seg over deg. Stadig oftere dukket «Dette har vi ikke snakket om på høyskolen» opp. Stadig oftere møtte du situasjoner du overhodet ikke følte deg kompetent eller klar for å takle. På høyskolen snakket dere om 20 lærevillige små som bare tørstet etter å høre gullkorn fra deg. Du trodde alle elevene løp til skolen, uten noen problemer, lydhøre og veloppdragne slik at de kunne fryde seg over dine vakre og velforberedte powerpoint-presentasjoner. August i fjor, ja. For en mannsalder siden, da visjonene om det ideelle klasserom døde før høsten satte inn. Altfor fort skjønte du at hverdagen i skolen overhodet ikke ligner den de snakker om på høyskolen. De gamle lærerne smålo nedlatende og sa at joda, de husket hvordan praksissjokket slo dem ut også. Til høsten kommer du også til å være en sånn litt bedrevitende og smått overlegen lærer, som ser med overbærenhet på de som er nye. Det er din tur til å dele med din erfaring og visdom, så husk dette; hjelp alle de som nettopp har snublet ut av høyskolen. Tilgi dem alle deres blundere, de har lært altfor lite om hverdagens trivialiteter i skolen. Husk det!

Når du nå bruker dine siste krefter på å komme deg helskinnet til siste skoledag, skal du vite at første ferieuka ligger du i koma. Da har du mer enn nok med å samle deg og bli vanlig menneske igjen. Gjør ikke noe, la dagene gå slik de vil uten at noen krever noe. Så når juli måned kommer, er du klar til å samle gode opplevelser og erfaringer du kan leve på gjennom neste skoleår.

I den grad du har klart å følge med i det som skjer utenfor klasserommet, bør du vite at det foregår en strid i nivåene over deg. Sterke krefter vil måle deg og dine elevers innsats gjennom et økende prøveregime. De vil bl.a. gi deg lønn etter elevenes prestasjoner, bestemme hvordan du skal formidle faget ditt, pålegge deg mye papirarbeid og møtetid.  Dette er bare noe av det som kan fjerne ditt fokus fra der du vil og skal være: tilstede i klasserommet som fagformidler og tydelig voksen for dine elever. La dem ikke få overkjøre deg!  Man kan ikke organisere seg til en god skole. Din ledelse må stole på at du gjør jobben i klasserommet godt nok, og du må få tid og ressurser nok. Det er i ditt møte med eleven det viktigste arbeidet skjer, og det er der fokus må være.

Jeg håper du tar med deg de gode erfaringene du har gjort dette første året, og legger alt annet til side. Husk at det første året alltid er krevende, herfra er det en dans på roser – nesten.

Lykke til videre

Hanne

Legg igjen en kommentar