Epilog – lærerskolejubileum

Noen ganger skriver man bare for de spesielt interesserte. I dag gjør jeg det.

Det er dagen derpå. I går satt 2 E samlet igjen. 40 år er gått siden vi fikk vitnemål på at vi var klare til å starte lærergjerningen. Tenk 40 år, det er lenge.

Om de av oss som fremdeles er i skolen, mente Thomas at vi har ”lært ut” like mange som det bor i Sarpsborg kommune. Vi kan trygt si at vi har satt spor etter oss i landet.

Det ble en kveld med mye latter, veldig mye. I 2E satt fleipen løst, og det gjør det ennå. Rart at vitser blir så mye morsommere når de fortelles på Fredrikstad-dialekt. Jaja, ikke så ille med litt Horten-sving også. Og så sang vi, for det må lærere gjøre (takk Glenn for gitarbruk – også rett fra Nashville, a gitt). Noen har tatt vare på sangene som har blitt laget til jubileene gjennom årene, og de er like fine i dag. Hadde man enda husket hvem som skrev dem! (Jeg tar gjerne æren for 1975, men ikke alene) Likeledes må vi ha quiz. Kjempemoro Bodil, bare hvis jeg vinner.

Så sitter man og undres. Er det mulig å se/ høre hvilket skoleslag man har jobbet i? Kan man skjønne at Ingrid har hatt 40 gode år på barnetrinnet? Blir man endret som person når man har ledet 30 snørrunger daglig i 40 år? Blir man litt sjefete og tar kommandoen av å være skoleleder? Kan man snakke om yrkesskade da?

Vi snakket om hva vi lærte på lærerskolen. Det var full enighet om at lærerne var elendige (med et lite unntak av gym.lærer, kanskje) Alt vi har nyttiggjort oss som lærere, har vi lært i skolen og ikke gjennom studiene. På lærerskolen var det fart og fest, men akademisk utbytte – lite. Leit, men sant. Det ble mange morsomme episoder av det, og mye latter når vi mimret over hvor håpløse timer vi hadde. Særlig fysikk lørdag morgen var ille, husker jeg. Kanskje fordi Kroa var åpen fredag?? Men jeg er sikker på at vi ble gode lærere likevel.

Men noen tanker gjorde meg trist. De fleste er nå på vei ut i pensjonistlivet. Vi er noen få som fremdeles plystrer på vei til skolen. Men de som slutter, sa alle; nå gidder vi ikke mer. Nå er vi lei rektorer som blir byråkrater, foreldre som bare klager, knappe ressurser og lange møter. Men når klagene var over, sa ALLE at elevene var flotte. De hadde alle som en blitt i skolen mye lenger hvis de fikk mer tid til å være med elevene. Dette skulle ropes høyt! Her sitter det en gjeng med 40 år i skolen, tenk på all erfaring og alle triksene vi sitter på. Vi vet hva som trengs og hva som virker. I stedet blir vi sendt ut bakdøren med en blomsterkvast. Vi skulle jo fått vernede stillinger, Ressurslærer Emeritus med praktiske råd og vink til alle utfordringer man måtte møte som ny lærer. Hvorfor tar man ikke vare på seniorkreftene? Disse flotte, flinke, kompetente ny-lærerne som var 2E i 1975, hvordan kan man sende all deres ervervede kunnskap ut i pensjonist-elven?

En kveld med 2E kan man leve lenge på. Vi som gikk på AV-kurs og lærte bruk av balloptikon og lysbildeapparat. Vi som var mestere i lage flerfargede svertestensiler. Vi som kunne bruke all tiden på elevene, og hadde eksamen som eneste måling. Vi som dro på tur med elevene uten å ha godkjenning fra driftsstyret.

Det var vi som fikk de fine årene i norsk skole. Og det hadde vært lurt om flere kunne få det sånn.

Takk for den gode tiden, 2E. Vi sees om kort tid.

Hanne (med glede og takknemlighet)

Derfor er lærerne stille.

I debatten etterlyses lærernes stemme, og det med rette. Mange mener mye om skolen, men en lærer som taler overmakta i mot er sjelden kost.

Det er to grunner til dette.

Den ene er at lærerne er så neddynget i arbeid at de ikke har ork og overskudd til å gå på barrikadene. De bruker dagen til jobbing på skolen, og kveldene til retting og forberedelse. Det er innlysende at det ikke er noe tid til kamp mot overkjøring fra nivåene over.

Den andre grunnen er litt mer skjult. En lærer i dag er under sterkt press fra sine sjefer om å holde kjeft. Det er nedfelt i skolens reglement at det kun er rektor som skal uttale seg til pressen. Hvis en lærer skal ytre seg, må det skje utenfor skolens område og ikke som ”lærer på xx skole”. Det finnes altfor mange rektorer og skolesjefer som vil ha orden i rekkene, ikke noen protester eller innsigelser mot det bestående. ”Her på vår skole/vår kommune er vi enige og slutter opp om alt som blir tredd ned over oss.” Enhver lærer må passe seg for å si noe ”som kan bli brukt mot oss”. Nåde den som lekker noe til media! Utad skal bildet av skolen være fred og fordragelighet, må vite.

Så holder man seg inne med sjefene. Det er jo de som bestemmer lokal lønn, timeplan, permisjoner osv. Du krangler ikke med den som pakker fallskjermen din, vel?

Lærerne er i en skvis mellom egne meninger og frustrasjoner og nivåene over. Og siden det er makta som rår, biter lærerne i seg alle negativer tanker, gjør jobben sin og holder munn. For de ” er jo så glad i elevene”, og da kan man finne seg i det meste.

Har man blitt kalt inn på teppet noen ganger, kan man lett gi opp. Derfor ønsker jeg meg rause skolesjefer/rektorer som er stolt av lærere som står frem, de som har egne meninger og tør slåss for sin rett til å si fra. Vi trenger modige lærere, slipp dem til og støtt dem.

Hilsen fra barrikadene,

Hanne