Arkiver for september, 2015

Joda, vi kan ta i mot flere

Nå strømmer flyktninger til landet, og folk jobber «fletta av seg» (sitat intervju på NRK) for å hjelpe til. Og selvfølgelig skal vi gjøre alt vi kan for disse som ikke kan bo i landet sitt lenger. I første omgang gjelder det å dekke de basale behov, som mat, klær og husvære. Og da er folk fulle av forståelse og omsorg, det er jo så nestekjærlig å stikke nedom Tøyen med en pose klær. All ære til de som bidrar nå, alle som bruker av sin tid og krefter for å gjøre ankomsten til landet så god som mulig.

Det er i årene som kommer vi også må stille opp. Det er når de skal begynne med sitt nye liv som borgere i landet problemene vokser, men de er ikke så synlige. Etter å ha jobbet med flerkulturelle i skolen gjennom mange år, ser jeg at vi må være klar over hvilke utfordringer som ligger utenpå det som er basalt.

Skolegang er ikke like grei for alle. Mange foreldre har gått på skoler med en helt annen kultur, og de må læres opp til hvordan systemet fungerer her. De kan ikke språket, slik at de knapt kan hjelpe sine barn. Kanskje har de mer enn nok med å leve med egne traumer og negativer erfaringer, slik at for dem er det vanskelig å skulle følge opp barna i en skole de ikke kjenner til. Kanskje har de lite skolegang selv, og det kan være vrient å ta inn over seg at barnet passerer en i kunnskap og utdannelse. Mange elever utsettes også for unødig press, fordi det forventes at de skal få en utdannelse som gir en posisjon foreldrene aldri klarte å oppnå. Når så elevene opplever at de ikke klarer å leve opp til slektas krav, kan dette gi negative utslag som kan være vanskelig å tyde og avhjelpe.

Jeg synes vi til tider er litt blåøyde. Vi tror at når de får tilrettelagt et liv med mat, klær, hus osv, så er det bare å lære seg norsk. Da er liksom alt i orden. Inge blir norsk fordi man har lært seg språket. Prosessen er mye, mye lengre enn noen ukers språkkurs.

Det er her vi må endre vår innstilling. I første omgang må vi slutte å si dem og oss. Alle kommer med sin egen historie, og vi må møte dem der de er. Jobben til hjelpeapparatet er ikke over når det praktiske er ordnet. Og – det som irriterer meg mest; skolen kan ikke gjøre all integreringen alene. Den jobben må gjøres av alle i samfunnet, hele tiden. Vi må lære opp de som ikke skjønner norsk samfunnsstruktur, skolesystem osv. Og vi må ikke forvente at alle blir som oss, for det er ikke noe som heter «vanlige folk». (unntatt hos FRP) Vi må alle gjøre som de glimrende kollegaene jeg har hatt gjennom årene, lærerne som finner frem til det gode i alle og som hjelper alle, uansett utgangspunkt, til å bli gode samfunnsborgere.

Ideen om å bli kjent med naboen er litt skummel her i landet. Vi lukker døren og lar alle passe seg selv. Hva om vi åpnet opp litt, så det verdifulle i alle vi møter og sammen gjør landet rikt og trygt. Selv om det kan ta tid.

Med ønske om en god fremtid for alle nye og gamle i landet.

Hanne

Advertisements

3 kommentarer

Nå senker freden seg.

Jeg er så lei valgkamp. Lei ordflommen fra de som skumleser små artikler fra folk med fine titler og kaller det for forskning. Lei de som tror de har alle svar om skolen fordi et partiprogram sier det er sånn.  Lei de som sammenligner  skoler og sier min skole er best fordi vi leser 0,002 poeng bedre enn naboskolen.

Jeg leter etter noen som tør å si at alle skoler er gode, men de er gode på forskjellige områder.  Om elevene er flinke lesere, så kan trivselen være elendig.  Om alle lærerne har mastergrad, kan de likevel være elendig til å formidle og ivareta. Om planene er vakkert skrevet og ligger på hjemmesiden, er de ikke nødvendigvis implementert i skolehverdagen.

Hvor var lærerne i valgkampen? Vi har en elendig fagforening (den største, ja) som er mer opptatt av hva de skal ha på seg til landsmøtet enn å markere seg i politikken. De lot lærerne bli representert av politikerbroilere som gullet opp svada de har lest i tabloidpressen. Derfor kommer ikke lærerne til å bli hørt – denne gangen heller.

Nå tenkte jeg at jeg skal slutte å surve på egen hånd.  Derfor meldte jeg meg inn i et parti i går.  Til å begynne med blir det i lokallaget, dette skal bli moro. Når ikke fagforeningen vår er synlig, må lærerne gå inn i politikken. Unna vei, her kommer jeg. 

Min kampsak? Noe som ligner på ‘Gi lærerne tillit og tid til å gjøre det de er utdannet til!’ Så får vi se hvor mange stemmer det blir ved neste veiskille.

Godt valg til alle.

Hanne

Legg igjen en kommentar