Arkiver for mars, 2014

Lærere, dere står alene.

Det er gildt å se all aktivitet som er på grasrota for tiden. Mange ordsterke lærere kaster seg nå inn i kampen for å forklare hvor sinte de er. Spørsmålet som nå melder seg er: ” Hvor er Utdanningsforbundet?”

En liten fugl kvitret at det er jo mange tillitsvalgte rundt omkring som er engasjerte. Joda, det er riktig. Men det er vel ikke til å skjule at de tillitsvalgte profiterer på en raus frikjøpsordning. De har gode dager, og noe skal de jo bruke tiden til. Skrive et lite leserinnlegg i ny og ne, som hallo jeg er her.

I den forbindelse er det nødvendig med en liten avklaring (les: advarsel):

Til den tillitsvalgte: 

Du har ikke Utdanningsforbundet i ryggen. De anser seg ikke som din arbeidsgiver, og vil ikke støtte deg hvis du kommer i problemer. Siden du ikke er ansatt, gjelder ikke arbeidsmiljøloven for deg. De anser at siden du blir sendt på kurs hit og dit, er du fullt kapabel til å ta deg av oss på grasrota. De råd du gir til et medlem, må du helt stå inne for selv.
Hvis det skulle vise seg at rådene dine medfører erstatningsansvar, må du og kanskje din arbeidsgiver (altså den kommunen du jobber i) betale. Dette gjelder også om du er 100% frikjøpt. Så du må altså selv ta konsekvensene dine av hva du sier, selv om du uttaler deg som tillitsvalgt.
 (Les mer om bakgrunn og beviser her)

Til medlemmene: 

Du må ikke på noen måte stole på rådene fra en tillitsvalgt. De betyr ikke annet enn ord fra en hvemsomhelst, du kunne like gjerne fått råd fra postmannen. De tillitsvalgte har mange kurs, jo da. Men det er ingen garanti for at de har lært det som ble forelest, det er ingen eksamen. Den tillitsvalgte handler på egen hånd, uten støtte i Utdanningsforbundet hvis noe skulle bli galt. Alle råd du får, må du selv vurdere. Altså trenger du heller en god advokat, hvis noe skulle gå galt

.
Hvordan jeg vet dette?
Jeg var for litt siden midt i en konflikt med Lørenskog Kommune og trodde jeg trengte bistand fra Utdanningsforbundet. Det skulle vise seg å bli en skjebnesvanger tanke. Ikke lenge etter hadde jeg store problemer med i det hele tatt å få kontakt med Utdanningsforbundet.

Dessverre endte saken i rettsapparatet etter at Utdanningsforbundet blant annet ikke en gang valgte å møte i forliksrådet. Først i retten la Utdanningsforbundet fram sine bevis, blant annet at de ikke har juridisk eller økonomisk ansvar for tillitsvalgte fordi de ikke er ansatt.

Denne saken i seg selv er ikke det relevante. Men hvordan Utdanningsforbundet valte å unngå dialog og senere la fram bevis for at de ikke har noe ansvar for sine tillitsvalgte …. det burde skremme livskiten ut av tillitsvalgte og medlemsmassen.

Jeg har vært et trofast medlem av Utdanningsforbundet siden etableringen. Nå som jeg vet hva som skjuler seg på innsiden og baksiden ser jeg ingen grunn til å være medlem lenger. Den tryggheten jeg trodde jeg betalte for finnes ikke. Det har de selv lagt fram juridiske bevis for.

Utmelding blir sendt.

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

En lærer av den gamle, gode sorten.

I dag har jeg vært i begravelse, en tidligere kollega hadde gått bort. I kirken var det overraskende mange elever, og presten siterte dem på at han var deres favoritt. Så sitter man der og grubler litt, hva gjorde denne læreren så populær.
Han var annerledes. Han var av den sorten som man knapt finner i skolen i dag, for han gikk sine egne veier. Tilsynelatende var det et sant kaos rundt ham, arbeidsplassen var et katastrofeområde. Han lagde få store planer, og deltok sjelden i debatten rundt virksomhetsplan og annet papirarbeid. Dessverre snek han seg ut for en røyk eller to i ny og ne, kanskje respekterte han ikke kravet om å være tilstede i fulle bundne timer heller. Han applauderte sjelden nye læreplaner, muligens ga ha litt blaffen i dem også.

Men elevene elsket ham. Han var et vandrende leksikon, og hans historietimer ga et vell av spennende anekdoter og fagkunnskap. Selv om timene i utganspunktet kanksje var en kjedelig sekvens om tegnsetting, ble det alltid gjort spennende og levende for elevene. Hans undervisning var preget av kjærligheten til faget og elevene, og dette smittet over på dem. De lærte enormt mye, resultatene i hans klasser var alltid på topp. Elevene følte at han brydde seg om hver og en, og han var alltid opptatt av å lære dem mest mulig med den metoden som passet ham og dem.
Kjennetegnet hans var en enorm raushet, og en aksept for at alle har en verdi. Jeg hørte aldri ham si et vondt ord om noen, det hadde han ikke tanke for. Dette profiterte elevene på, og det var en takknemlig gjeng med elever som fylte kirken i dag.

Man er glad for å ha fått jobbet sammen med sånne lærere. Jeg er redd det ikke er plass for sånne uortodokse og kunnskapsrike folk lenger. Nå skal vi strigles i en form, ha identiske timer, de samme planene og de samme metodene. Nå skal spontaniteten kveles, den står ikke i planen. Vi skal – slik det ser ut nå – ha elevløse uker med planskriving og ørkesløse diskusjoner fremover.
Jeg ønsker alle elevene som hadde denne læreren utdanner seg til lærere, og kopierer hans timer. Da blir det både lærerikt og morsomt å gå på skolen igjen.
Med takk,
Hanne

2 kommentarer

Kjedsomheten lenge leve

Den setningen som er sagt oftest i skolen, er ”Det er så kjedelig”. Med en litt trøtt mine slenger fjortisen fra seg sekken, sukker dypt og himler med øynene. Dette har de lært altfor tidlig, og jeg har aldri helt skjønt hvorfor det blir kjedelig så fort i skoleløpet. Allerede når den lesende førsteklassingen kommer hjem fra skolen, sies det med litt blasert mine; ”det er så kjedelig på skolen, altså”.
Da våkner drømmelæreren. Man har to muligheter, ta dette signalet på alvor. Man kan bruke timevis på å lage festlige opplegg, tilrettelegge for den enkelte, ta opp dagsaktuelle ting – eller bli sint. Det kan jo gå en lærers ære at elevene blir observert gjespende i en godt planlagt time med sterke nynorske verb. Vi skal jo alle være drømmelærere der hver time er fylt med inspirert og veltilpasset undervisning, der elevene sitter som tente lys og kommer ut med det samme forklarende lyset i øynene.
Men akk. Dette er utopi. Det er nødt til å være kjedelige timer! Hvis alle timene sprudlet av gnistrende læringsaktivitet, ville elevene bli møkklei hele festen.
Nei. De må få kjede seg. La dem sove litt. La dem uffe og akke seg. La dem fortelle at du er den kjedeligste personen i verden.

Den andre muligheten er den enkleste. Man skal svare dem: ”Ja, dette blir nok din livs kjedeligste time. Du kommer til å sovne, og du kommer ikke til å klare å følge med. Jeg er sjefen her, og har bestemt at i dag skal ikke være noen sirkusforestilling.” Dette er et gjennomprøvd svar, som jeg kan garantere vil virke. Jeg kan ikke anbefale å gå inn i noen diskusjon á la: ”Neida, dette skal bli så festlig så, og du kommer til å lære masse!” Det vil gi dem enda mer vann på mølla.
Det må også legges til at det kan ofte bli strålende timer når forventningene senkes.

Drømmelæreren har også kjedelige timer, nemlig. Så senk skuldrene, du kan godt bli kåret til årets lærer likevel. Unge må ha variasjon, og til det hører også kjedsomheten. Deri ligger fantasien, nemlig.
Det kan foregå mye kreativ tenking i en fjortishjerne i de grå timene.

Hurra for de kjedelige timene.
Med grå hilsen
Hanne

Legg igjen en kommentar