Lage gull av gråstein er ikke greit.

Jeg hadde egentlig tenkt å la gårsdagens tv-program ligge, men likevel. Noe bør sies. Det er så irriterende når folk forteller halve sannheter og later som de har helt rett. Programmet om den vellykkede privatskolen har ikke fått den store etterpådebatten, og jeg håper det er fordi folk skjønner at noe ble feil fremstilt.

La oss være enige om at etnisiteten ikke er avgjørende for om skolens resultater er gode. Det er umulig å måle en skole ut fra hvor elevenes røtter befinner seg. I går ble det fremstilt som noe av et kriterium at elevene hadde så mangeartet bakgrunn, men årsaken ligger jo ikke der.

Det er sikkert en god skole, og de har fine resultater. Det jobbes bra, ingen tvil om det. Men det er ikke på grunn av elevenes etnisitet.

Bakgrunnen er noe helt annet. En skole må ta utgangspunkt i de elevene de får. Så hvis de ressurssterke, de med engasjerte, pengesterke og beleste foreldre, har initiativ til å begynne på en privatskole, må nærskolen ta de som ikke er så heldige. Nærskolen må forholde seg til alle elevene, uansett bakgrunn, ressurser og engasjement. Utgangspunktet blir derfor så helt annerledes. Hadde nærskolen kunnet håndplukke hvilke elever som fikk gå der, ville jo bildet vært noe annet. Noen må ta seg av de som kommer fra mindre ressurssterke hjem.

Det blir feil å si at alle skoler kan få til alt. Vi kan ikke det. Nemlig. Og enda mer feil blir det å sammenligne skolene, når utgangspunktet er så forskjellig.

Jeg er ikke i tvil om at skolen i programmet jobber godt. Men det er en privat skole, og elevene velger å gå der. Og de kan vel også slutte der hvis det ikke går greit. Jeg vil tro det virker ekstra motiverende med  en skole man vil gå på, ikke den man må gå på.

Det finnes altså begrensninger, avhengig av elevgrunnlaget. Det jobbes bra på nærskolen også, men rammene er så forskjellig som det går an. Og det håper jeg de som så programmet også tenkte.

Hilsen Hanne

Når media får herje fritt.

Jeg har den siste uken fått observere på nært hold hvordan media romsterer i skole-Norge.

Først kom oppslaget om juksing i Oslo-skolen. Vår største løssalgsavis kjørte store overskrifter med påstander som kunne slå bena under enhver oppegående rektor. Tabeller og prosenter ble bøyd og tøyd i alle retninger, og det så riktig så negativt ut. Så fulgte tv opp med en litt hektisk debatt med fire meningsberettigede mennesker som snakker i hver sin verden. Etter hvert kom det innlegg og motinnlegg fra nord og sør. Mange forsvarte seg mot de første påstandene, mens andre (selvfølgelig) kom med ”det har jeg hørt før, altså er det sant”.

Det mest patetiske kom vel fra departementet. De hevder at nasjonale prøver ikke er ment til rangering. Jada, jada, men det brukes sånn uansett. Så kan de sitte der med sine edle hensikter, dem er det ingen som tar på alvor.

Jeg skulle ønske at avisen så hvor mye uro de skaper innad i skolen. At de skulle se at lærere og rektorer har rent mel i posen og handler etter sentrale føringer til elevenes beste, men likevel blir hengt ut til spott og spe. I Norge er det dessverre slik at man sier ”jaja, men ingen røk uten ild”. Så hva ønsker avisen å oppnå? En diskusjon som leder frem til det de mener er rettferdig? En omlegging av prøvesystemet som de kan ta æren for?

Nei, det tror jeg ikke. Den ovennevnte avis er bare ute etter å selge mer, få flere trykk på nettet og få større markedsandel. Det handler om penger, og ikke noe annet. Denne uken tjente de på å skape uro og ekstraarbeid for rektorer og lærere som har nok utfordringer som det er. Selv om det er godt bevist at avisen tok feil, sitter dessverre ”juksestempelet” på noen fremdeles.

Så tenker man at norske aviser er til for å sverte oss i skolen og at de ikke vil se hvor mye bra som gjøres.

Da kommer det et stort og varmende lysglimt til oss. Det finnes faktisk journalister som gjør grundig arbeid og som har forståelse og innsikt nok til å se realiteten i vår hverdag.

Gårsdagens A-magasin hadde en reportasje fra en av disse skolene som ble hengt ut tidligere i uken. Og den reportasjen var skrevet med varme og forståelse, og ga stolthet og glede over hva som faktisk skjer på skolen. Dette var en dyktig journalist som gjorde grundig forarbeid, oppsøkte og observerte, samt skrev med grundig bakgrunnskunnskap uten å skulle tjene penger på store overskrifter.  La oss få flere sånne reportasjer. Skolen er lei av å skulle bli hengt ut, lei av å få de negative sidene beskrevet.

Artikkelen forteller at det er gildt å jobbe på Gran skole. Det gjøres en enorm innsats fra voksensiden for at våre nye landsmenn skal bli gode borgere i landet. Hverdagen har store utfordringer, men det blir litt lettere når man får dyktige journalister som Tonje Egedius fra Aftenposten på besøk.

Takk for en varm og empatisk artikkel, skrevet med humor og respekt.

Hilsen Hanne

 

Skolelever må ha mat.

Dette er om noe som for meg er en stor selvfølgelighet. Jeg ser temaet har allerede dukket opp i valgkampen, og i dag flagger jeg for Jonas.

Det gjelder mat på skolen, særlig ungdomsskolen. Altfor mange elever går gjennom dagen uten å spise noe som helst, og det er klart at det påvirker læringsprosessen svært negativt. Noen rekker ikke å spise, mens andre ikke gidder å innta noe på morgenen. Så sløyfer de også matpakken, og det betyr at de ikke får i seg føde før etter skoletid. Det sier seg selv at dette gir lite læringsutbytte i siste skoletime.

Dessverre ligger mange skoler nær en butikk. Og dessverre får elevene lov til å gå dit for å kjøpe seg ”mat”. Da blir det selvsagt at man kjøper det som er billig, fristende og enkelt; skolebrød og en brus. Vi vet at dette sukkerinntaket gjør elevene enten veldig søvnige eller veldig urolige, men likevel er det lite vi kan gjøre mot de store merkevarebutikkene. De legger ikke om vareutvalget med tanke på hva som er nyttig og godt for en skoleelev, her skal det tjenes penger.

I den pågående kulturdebatten er det fristende å si; den norske matpakken er på vei ut. Eller er den det? Kan vi gjenreise 2 grovbrødskiver, en med ost og en med pølse som redningen for siste time norsk på en sliten fredag?  Da må det vel en holdningskampanje til, og plakater til klasserommene, og ranselpost osv. Vi kjenner det der.

Jeg tror vi må innse at dagens foreldre ikke er så flinke til å følge opp matpakken (unnskyld til de som får det til!)  Mor er på seminar, og far må på viktig møte og lille Ole klarer seg selv, les; det blir ikke matpakke i dag.

Vi har hatt en ordning med frukt, og jeg har sett dette som er både viktig og riktig ting for elevene. Når 10F kommer svette og slitne etter gym til norsktimen, gjør det underverker at de får et eple å hente krefter fra. Litt frukt for en sulten og glemsk fjortis kan gjøre skoledagen god og lærerik. Det koster ikke så mye, men har enorm betydning for elevene og livet i klasserommet.

Så gjelder det mat. Jeg har ingen tro på at norsk skole er klar for varm mat nå. Til det er det for store logistikk-problemer, og det vil bli altfor kostbart. Vi har ikke steder å lage mat, altså må den kjøres til skolen fra ekstern leverandør. Det er så strenge krav om hygiene rundt dette, at jeg er sikker på at helsesøster vil stenge det umiddelbart.

Matpakker derimot, har jeg tro på. Det kan lages eksternt og deles ut i klassene. Det kan jo være litt mer kreative ting, som en wrap eller en salat, men litt mer enn et eple. Drikke; vann. Punktum

Det er også av betydning at elevene får et rolig sted å spise maten sin. Jeg ønsker at ungdomsskolens lærere skal sitte sammen med elevene et kvarter til maten er fortært og ryddet opp. Under den tiden kan hun/han gjøre alle de forefallende tingene som innsamling og sjekking av lekser for eksempel. Elevene kan se på film eller lydbok eller noe annet oppbyggelig.

Resultatet er konsentrerte og fornøyde elever helt til siste time er slutt.

Politikerne diskuterer penger, og det er jo fint å bruke i valgkampen. Vi må da ikke sette utgiftene for flere lærere opp mot kostnad for mat/frukt i skolen. Vi må kreve det som er nødvendig; Ja, takk. Begge deler. Vi trenger både  flere lærere OG mat/frukt. Nå.

Dette har vi råd til, uansett parti.

Hilsen Hanne