Hurra for renholderne

Når skolene nå åpner etter ferien, kommer man til rene gulv, tomme søppelkasser og blanke pulter. Jeg har alltid forundret meg over de som gjør denne jobben, for de er alltid like blide og fornøyde. Uansett hva som skjer, smiler de og traller videre gjennom skolebygningen. Tenk, hele dagen å gå blandt glemsomme lærere og bortskjemte elever som tar renholdsarbeidet som en selvfølge – og ikke få et takkens ord.
Det bør være ca 38 uker i året som heter «sett pris på din renholde-uke». Det er imponerende å se at de holder trøkket oppe uansett hva som skjer, og ikke minst at de setter sin ære i å holde gulvene blanke og rommene ryddige.
Vi pålegger (med rette!) elever og voksne å hjelpe til med renholdsarbdeidet, men glemmer så lett. Heldigvis har vi renholdere som vet å hevde sin rett og si fra til de som roter for mye.
Men på det jevne; de gjør en fortreffelig og til tider utakknemlig jobb, de som holder skolen ren. Neste gang du ser en av dem, gi dem noen takkens ord på veien, det har de fortjent.
Med varme tanker til Unni, Inger, Torill, Firdos, Børge og alle de andre
fra Hanne (i takknemlighet og beundring over innsatsen gjennom årene)

Arbeidstidsavtale, skarbeidstidsavtale

,Så forhandler man igjen, og muligheten er stor for at lærerne må binde opp enda mer tid.

Lurer på hvorfor fagforeningene går med på dette? Det blir sånn ”og hva får jeg får det?” – holdning som gjør tonen krass og lite medgjørlig rundt i skolene. Hva tjener lærerne på at de skal tvinges til å være på skolen enda flere dager? Det blir ikke bedre skole av uendelige planleggingsmøter på et slitent lærerværelse med elendig luft og nedsittede stoler. I de gamle skolene (som det fremdeles er altfor mange av) er det tvingende nødvendig med en pause for å klarne hode og sinn. Det er ikke så mye kreative tanker tilbake etter en hel dag innendørs med fulle klasser, full dag og elendig innklima. La oss få styre dagene selv!

Vi som husker hvordan det var før arbeidstidsavtalen var, gremmes. Vi gjorde jobben den gang også, og vi gjorde den godt. Vi hadde møter også, men det var fordi det var nødvendig og nyttig, ikke fordi vi ble tvunget til det. Møtene ble effektive og målretta fordi vi ville komme hjem så fort som mulig Men det var ikke dårlige møter av den grunn, tvert om.

Jeg ser nytten av at lærerne er tilstede et visst antall timer pr dag, men jeg etterlyser forståelse for at vår jobb ikke kan gjøres under tvang. Vi må ha en pause, vi må ha muligheten til å styre dagene litt etter egen klokke. Noen jobber flott kl 15, mens andre foretrekker å rette stiler når ungene har lagt seg på kvelden. Det er utopi å tro at hele jobben kan utføres på skolen. Vi trenger arbeidstid hjemme.

Det er ikke så greit for skolelederne heller. De deler seg i to leire. Den ene delen tviholder på arbeidstidsavtalen, og lærerne må pent være på skolen i de pålagte timene. Det skaper mye frustrasjon å måtte sitte på et overfylt arbeidsrom og forsøke å tenke klare tanker mens skravla går rundt en. De andre rektorene har skjønt at lærerne er selvstendige, samvittighetsfulle folk som gjør jobben godt uten at de dikteres hvor og når de skal gjøre den. Dette gir et kollegium som står på når det trengs fordi de møter forståelse og omsorg fra nivået over.
Hurra for disse rektorene, som ser at det viktigste er at lærerjobben gjøres godt, og ikke teller antall minutter lærerne er på skolen.
Hilsen Hanne

Sex-uka gikk fort, gitt.

Så er uke sex til endes, og man sitter igjen med litt undring.
Som lærer til elever med hovedsakelig annen bakgrunn enn Ola Nordmann, er det klart at undervisningsmateriellet ikke er skreddersydd for disse. Det jeg har hatt tilgjengelig, som ligger innenfor de læreplanene vi har, er skrevet for elever med kultur fra halv-sjugenerasjonen. Det er vel og bra for de fleste i Norge, og det er mange ting der de kan greit reflektere over.
I møtet med disse nye nordmenn blir bildet litt annerledes. Mange av dem kjenner seg ikke igjen i det som er beskrevet i norske lærebøker, siden den verden som fremstilles der, er langt fra deres hverdag.
Man beveger seg ofte på en tynn is, redd for å tråkke over noen grenser og redd for å såre. Jeg har hatt mange spennende diskusjoner rundt tvangsekteskap, homofili, voldtekt og debutalder. I møte med en annen verden er det jeg som må tenke flere ganger, og det er jeg som må omformulere min oppfatning av en reell verden.
Så lærte vi noe alle. Godt er det.
Jeg ser et stort behov for undervisningsmateriell som er tuftet på innvandrerbarnas hverdag, og som kan gi dem nye innspill til å stå på egne ben og ta egne valg. Kan noen bevilge noen penger til dette, vi er klare på Gran!
Vi tror vi er så flinke til å ta dem på alvor, og jeg ser det gjøres mye bra for å møte disse elevene. Men på stadig flere områder ser jeg at vi må tenke nytt og vi må møte dem der de er.
I uke sex har dette blitt særlig tydelig for meg. Vi har en lang vei å gå.
Det har vært en spennende og lærerik uke, i hvert fall for meg. (men jeg lærte vel litt mer om kulturforskjeller enn andre ting!)
Hilsen Hanne

Joda, vi snakker om sex også.

Skolen årner det meste. Vi skal ta for oss alle sider av samfunnet og forberede elevene på alle mulige utfordringer som de kan møte på livets vei.
Og denne uken kom kravet om at vi skal snakke om sex, sexpress og andre smått private ting. Vi gjør det jo. Uke 6 snakker vi om sex, fiffig ordspill.
Vi har fått hjelp av kvalifiserte folk, og vi har fått et kompendium som vi skal pløye oss gjennom i løpet av uka. (Det kan bli spennende, men vi har faktisk noen fag vi skal jobbe med også.)
Elevene ser frem til uke 6, og vi lover å gjøre så godt vi kan.
Men vi trenger noen innspill. Skal vi ta med lys og røkelse, sette på litt sjekkemusikk, sette oss på tepper på gulvet og kjenne litt på våre følelser? Eller skal vi forelese tørt og kjedelig og ta fra emnet enhver ide om den romantiske siden av saken? Hvor går grensen mellom faktaopplysinger og det personlig (kanskje litt pinlige)? Hvor langt skal vi trekke opplysningsflommen før det går over i de private sfærer?
Takk til NRK for spennende innslag i ”Debatten” i går (020212). Her var det mange gode innlegg. Jeg hørte med glede at man oppfordret til at foreldrene skulle ta ansvar for å diskutere dette emnet. For vi klarer nok ikke å svare på alle spørsmål, vi som står overfor 30 hormonbomber som vil vite alt på en gang. Skolen kan ikke ta ansvar for å bevisstgjøre elevene godt nok, men jeg kan love at det prøves hver dag i de 1000 klasserom.
Skolen tar altså dette ansvaret også, men vi trenger hjelp fra foreldre og alle andre voksne der ute. Det er ikke lett å være fjortis i dag, la oss sammen hjelpe dem videre.

Hilsen Hanne