Takk for meg, (inntil videre).

Nå har jeg blogget og ment noe om det meste i norsk skole. Det har vært en spennende glede å dele tanker og frustrasjoner med dere der ute. Og jeg synes jeg har fått sagt det meste av det jeg har på hjertet. Tilbakemeldinger har det vært flust av, selv om svært få tør mene noe i det offentlige rom om skolen.

Tanken som slår meg er hvor tilbakeholdne folk er. Jeg har altfor ofte hørt at «dette var bra, som om jeg skulle sagt det selv»,  men der stopper det. Når noe har vært på grensen til farlig, så trekker folk nisselua ned og lar ting gå forbi. De sier uff, og vil ikke bry seg med det. Dette sier meg at varslerne lever farlig i landet. Vi har ingen kultur for å si fra, og stå opp mot uretten. Vi vil helst ha ro og fred, og at naboen får selv ordne opp i sine problemer.

Min reise har til tider vært ensom og tøff. Jeg har blitt tråkket på  av skolesjefer, rektorer, nestkommanderende og fagforening. I den kampen har jeg heldigvis hatt kloke folk rundt meg, men gode ord alene endrer ikke urett og feighet. Jeg har blitt overrasket og skuffet over hvor enkelt det er for overmakten å bruke skitne triks og tråkke nedover i systemet. Det er så trist å se hvor krampaktig noen tviholder på makten sin og misbruker den for ikke å bli avslørt eller tilsidesatt.

Gode sjeler har sagt at jeg ikke har vært krass nok, ikke har gått høyt nok ut. Men jeg gidder ikke lenger å  bruke mine krefter og min tid på å sloss mot disse udugelige og ynkelige få. For det er bare 5-6 personer der ute som jeg ikke har noe gode minner om, og nå lar jeg dem få fred. Jeg lar kriger være fortid, nå kan dere puste ut (jeg vet dere leser bloggen og følger med)

Resten av mine møter i skolen har vært med flotte folk på alle nivåer. Jeg har bare gode minner fra møtene med alle lærerne (og en og annen sjef), elevene, foreldrene, vaktmestrene, renholderne, helsesøstrene, kontordamene, PP-folket; kort sagt, det har vært en fantastisk reise som jeg har fått  lov til å skrive om . Og det er disse minnene jeg varmer meg på, hver dag.

Grunnen til at jeg nå tar en pause i bloggingen, er kanskje at jeg ikke ble rik av dette. Ingen nominasjon til Vixen awards og ingen inntekter fra reklame. Nå ja, jeg fikk mine minutter på Lørdagsrevyen, og det var jo spennende.  Men mine ytringer har ikke skapt de store overskriftene, til det har jeg vært for snill. Likevel, dette har vært morsomt.

En liten advarsel til alle de som leser «Forslag til tale på avslutningen»: Hvis alle dere har brukt talen, er det en fare for at de fleste avgangselever i landet har hørt disse poengene nå. Fortsett gjerne å bruke talen, men legg inn litt personlige  ting.

Legger merke til at skoledebatten er i startgropen før valgkampen. Kanskje hiver jeg meg på igjen, det vil tiden vise.

Nå skal jeg nyte våren.

Med takk for følget så langt og takk til sønn Geir som ga meg domenet  til jul,

Hanne

PS: Jeg oppfordrer alle til å lese hva Simon Malkenes skriver. Han er en kunnskapsrik og modig lektor som fører en utrettelig kamp mot juks og fanteri i skolen.

 

Advertisements

5 kommentarer

Hvis jeg gikk på vgs nå…

ville jeg hoppet glatt ut av hele systemet. Tanken på å måtte sitte i hver eneste kjedelige time hele året, skremmer meg. Lærerne kan være så kjedelige da bare vil, men de kan dømme meg til «ikke godkjent» hvis jeg ikke møter opp. Noen ganger er det bare sånn at man har det bedre utenfor klasserommet. De dagene livet er bare motvind,  og det eneste som hjelper er en liten timeout. Hadde jeg hatt muligheten for å snakke med en klok voksen på skolen så hadde dagen kanskje blitt lettere, men det er jo ikke alltid det er mulig. Man skal tvinges til å slite seg gjennom timene uansett hvordan dagsformen er. Men man er gammel nok til de fleste andre valg, men skal altså tvinges til å møte på skolen samme hva. Det er faktisk sånn at man kan tilegne seg stoffet raskere og bedre på egen hånd noen ganger. Ikke all undervisning er glimrende, selvstudium er også nyttig og nødvendig.

Så må man skaffe seg en legeattest, da. Lage masse unødig ekstra-arbeid for stressa leger. Og vil alle leger forstå hvis man sier at man har kjærlighetssorg og ikke orker å se eksen på en dag eller to? Hvordan kan man forklare at man må ha en liten pause fra skolen for å ta seg inn? Faglig utbytte kan man hente inn når hodet er på plass, nemlig.

En morsom spinoff-effekt er leger som tilbyr hjelp over nett. Hurra for Øyvind og co, det gir en hjelpsom hånd til en som sliter. (legeattester.no) Så slipper man å  bruke dagen på et legekontor, men heller samle krefter på egen hånd.

Fraværsregelen begynner i feil ende. Man må heller se hva som gjør at elevene ikke kommer på skolen, og sette inn kreftene der. Det kan være utdatert faginnhold, uengasjerte (og kjedelige) lærere, men også manglende støtteapparat rundt elevene.

Tvang løser ingen problemer, det skaper tvert i mot flere. Det er sløsing av lærernes tid at de skal følge med hver elev i hvert minutt – og rapportere i øst og vest. La dem få bruke tiden sin til å prate med elevene, holde seg faglig oppdatert og skape gode læringsarenaer.

Men her er det vel noen politikere som skal ri sine kjepphester – og elevene får svi.

Uff.

Hanne

1 kommentar

Exit skolekjøkken

Eller unnskyld mat og helse, evt heimkunnskap for noen. Dette må være det vanskeligste og dyreste faget å ha for tiden, (unnskyld alle mattelærere).

I utgangspunktet skal alle lage samme maten, og så sitte hyggelig rundt samme bordet og nyte resultatet.

Men akk, her kommer lille Ole og han er vegatarianer. Og ved siden av ham sitter Kari. og hun kaller seg veganer. De har hvert sin liste med forbudt mat. Dagen etter dukker det en liten peskaner nedi klassen, med sin egen matliste. Når så Ahmed kommer med sitt krav om halal-slakta kjøtt, forsvinner alle muligheter om kjøtt. Dessuten er halalkjøtt så dyrt at Ahmed hadde ikke fått det likevel.

På den andre siden av bordet sitter alle allergikerne, og dem er det mange av. Ikke for å gjøre narr av noen, men det skaper unektelig mye hodebry for planlegging av program når det alltid er minst én som er allergisk for et eller annet. Noen kan ikke spise gluten, andre melkeprodukter,  atter andre nøtter osv.

Det høres håpløst ut altså, alltid er det en eller flere som ikke kan spise det som lages.

Likevel finnes jo de som faktisk kan dytte i seg hva som helst, men de er for tjukke. De må spise minst mulig.

Derfor foreslår jeg — med tungt hjerte – at de legger ned hele faget. Det kan med hell dyttes inn i andre fag:

Norsk: Fortell om da mor svidde grøten

Matte: Sammenlign matprisene i butikkene på skolen/på nettet

Engelsk: Bestill mat på restaurant i London

Krle: sier seg selv: hvordan lager man nattverd, evt den med fem brød og to fisk eller omvendt

Kroppsøving: Slik løper vi av oss en stor is

Naturfag: Slik ser jeg forskjell på tyttebær og blåbær (spes.und for fargeblinde)

Musikk: Bordvers fra hele verden

Kunst- og håndverk: Tegn middagen du spiste i går (så får man fulgt med i hva de gjør hjemme)

Tidsressursen blir det sikkert bruk for, kanskje vi kunne få tilbake klassens time?

Og matlaging? Nei, den må de gjøre hjemme. Noe skal da foreldrene sørge for.

Med ærbødig takk til de som fremdeles gjør skolekjøkkenet til skolens mest populære sted,

hilsen Hanne

1 kommentar

For de unge: Liste ved skolestart

 

Man er så opptatt av å svartmale livet som lærer for tiden. Det må være trist for nyutdannede, de kan jo helt miste motet. Derfor laget jeg en liste over ting som faktisk kan skje, og som kan gjøre de neste 40 årene ganske fine.

Kjære nye lærer.

Når du starter dette skoleåret, så kan du oppleve:

  • at 7b sitter stille og konsentrert siste time fredag
  • at du får en rektor som sier: takk for at du sier fra, det skal jeg gjøre noe med nå
  • at en eller flere kolleger sier at de er glade for at de får jobbe sammen med deg
  • at det kommer en planleggingsdag som oppleves nyttig og utviklende (og at du ikke sovner etter lunsj)
  • at foreldre sier med varme: Jeg er så glad for at du ser min datter, hun har det så fint på skolen
  • at alle i 10a møter presis og er våkne hele første time etter juleferien
  • at timeplanen din fordeler timer og dag jevnt utover hele uka
  • at tillitsvalgt tar deg på alvor og kjemper for dine rettigheter
  • at du går fra timen og kjenner at dette svingte – hele tiden
  • at du plystrer på vei til jobben en mandag i januar
  • at FAU jobber sammen med skolen – og til elevenes beste
  • at det kommer et rundskriv fra departementet som er smart og nyttig
  • at dagsrevyen lager mange innslag om hvor flinke norske lærere er
  • at ministeren sier:  Vi driter i pisa, vi kjører vårt eget løp
  • at elevene takker deg for en interessant og lærerik time
  • at datasystemet virker og er et effektivt redskap for elevenes læring
  • at elevene blir klar over hvor viktige renholderne og vaktmesteren er
  • at skolesjefen kommer innom og takker deg for din fine innsats
  • at du opplever å ble sett og respektert i miljøet på skolen
  • at når tåka letter ca 1.juli, skjønner du at det siste året har vært en fantastisk reise, og du gleder deg til skolestart

Og om 40 år kan du krysse av denne Wannabe Bucket-list, og tenke: Jomen er jeg glad for at jeg valgte å bli lærer.

Lykke til på reisen.

(Jeg har ikke tatt med nedturene, de kommer av seg selv og fortjener ingen oppmerksomhet. )

Varm hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

Er det penga som styrer skolens it-bruk?

 

Når skolefolket slår på pcene sine etter ferien, venter nok et år med prøving og feiling. Det lages så mange nettsider for skolen, og alle disse må vi forholde oss til – og ikke minst lage passord for. Jeg nevner noen jeg har snublet gjennom; Sats, Pas, Otto, Vokal, Vigo – og ikke minst Its og Fronter. De første har særskilte oppgave overfor skolen, og det kreves egen innlogging for hvert program. Litt ekstra tid går med, særlig fordi det kreves forskjellige passord til hver. Kriteriene for passord er nemlig ikke det samme overalt. Det er ikke alle som kommer i kontakt med alle programmene, og det er et svare strev for skolens administrator å sørge for at  riktige personer har tilgang til hva, når  og hvorfor.

Its og Fronter ligger derimot tett over alle i skolen. Jeg har brukt begge, og ser ikke store forskjellen. De fungere like halvveis begge to. I fjor gikk Osloskolen over til Its fra Fronter og det var ikke uten problemer. De fleste lærere var mildt sagt rasende over brannmurer som måtte passeres, funksjoner som ikke virket, innfallsvinkler som ikke fungerte, ja i det store var det bare krangel og frustrasjon. Tydeligvis hadde lederne fått beskjed om at «snart blir alt bra», «bare vent, nå ordner vi alt», men det hjalp lite. Fronter hadde fungert greit nok, så det var ingen forbedring i å gå over til Its. Vi kan jo håpe at noen har gjort noe lurt i sommer.

Så hører jeg fra andre kommuner at man har gått fra Its til Fronter, altså motsatt vei. Og så lurer man på hva som bestemmer her. Er det i det hele tatt noen som har hørt på lærere og hva de kan tenke seg av funksjoner på læringsplattformen? Blir elevene tatt med i diskusjonene?

Nei, vi er vel tilbake til grunnfjellet; det er penga som teller. Det ble sagt at its hadde kjøpt seg inn i Oslo, og at dette måtte forsvares for enhver pris. Siden man tydeligvis bare så på pris, ser det du til at nytteverdien ikke ble tatt med i betraktningen når man byttet plattform. Det kan jo bare kalles katastrofe når lærerne måtte gå tilbake til ranselpost på papir slik vi hadde det i gamle dager. Men protestene kom aldri til overflaten, og man ser nok at eksempel på at lærere er hyperlojale nikkedukker som danser etter sjefen, – fordi de ikke tør annet. Jeg synes oppriktig synd på ivrige lærere som leter febrilsk etter noe positivt å  si om den håpløse læringsplattformen de må bruke.

Når man ser på alle disse nettstedene under ett, er det ikke noe som kan øke elevenes læringsutbytte. Joda, man kan gi dem linker til kule sider, slik at de kan jobbe videre med pensum. Og det finnes mange ivrige lærere som deler «nyttige tips til undervisningen». Men: Hvor er elevinnflytelsen mht  læringplattformens utforming? Hvor er elevens innspill, hvor kan de komme med sine tanker og ideer og engasjement? Svaret er: Ikke noe sted. Alle nettstedene og programmene er laget for voksne, av voksne. Elevene fortsetter sitt liv på FB, Snap osv, langt fra skolehverdagen. Jeg påstår at programmene vi når bruker, utelukkende er laget for å teste, registrere og stresse elevene. Det er ikke noe sted elevene blir tatt med, unntatt når de skal levere inn oppgaver. Så læringsutbyttet for elevene er heller minimalt, det betyr kanskje ikke så mye når penga rår?

Jeg har lenge ønsket at noen skulle se at fokuset er helt bakvendt. Så dukker det opp en liten gründerbedrift: Edtechfoundry. De har mot og ideer til å snu det hele, det vil si at de starter med å ta utgangspunkt i hva elevene tenker og hvordan de best lærer. Les hvordan de tenker her: https://medium.com/edtech-foundry/master-plan-to-differ-and-fix-higher-education-5f5ebecbbad0#.pxwxfnhs1    Det kan jo ikke være annet enn genialt, men også den rette veien å gå. Enn så lenge har de bare konsentrert seg om studenter, men vi kan jo håpe at ideen gror nedover og får innpass i grunnskolen.

Slik databruken er nå, kan elevene like gjerne levere inn på papir. Det er det i alle fall ikke noe stort  it-selskap som tjener penger på.

Hullkorthilsen

Hanne

ps: Så det er sagt, sønnen min jobber i IT-selskapet. Jeg har aldri skjønt hva han driver med, helt til han la ut planen sin om hvordan de skal endre utdanning. Da forsto jeg at vi er snakker om de samme tingene, han fra IT-siden og jeg fra skolen. Jippi!

7 kommentarer

Belønning, for hva?

Diskusjonen om å belønne elever i ungdomsskolen, dette må jeg mene noe om.

Scenen er utdeling av vitnemål etter 10.klasse. Ledelsen ønsker å prøve noe «nytt» nemlig å utrope skolens beste elev. Prisverdig og sikkert en god tanke for noen, men man kan undre seg litt over kriteriene som ligger til grunn. Opp på scenen ropes han som fikk flest seksere på vitnemålet, han er skolens beste elev. Selv vil han bare krype ned i dressen sin, allerminst ønsker han å stavre seg opp på podiet og få et laminert a4-ark med navnet sitt på av rektor, et håndtrykk og litt applaus.  Kjempepinlig for ham, og kjedelig for de andre. Eleven selv vet at han har lett for å reprodusere stoff fra lærebøkene, han er dressert nok til å sitte stille i timene og han finner ikke på noe sprell. Hjemme har han alt på plass, foreldre som støtter i et rolig og inspirerende hjem (med mange bøker!)  Så hvorfor skal han premieres for det? Han har allerede vunnet i lotteriet, og foran ham ligger verden åpen. Han behøver ingen påskjønnelse av rektor for det.

Hva med de som sitter i salen? Han som slet seg opp fra 2 til 3 i snitt? Hun som er utafor og går alene hjem hver dag, men likevel møter neste morgen? Hun som opplever fyll og bråk hjemme hver dag, og må klare alt på egen hånd? Hva med de som virkelig sliter for å henge med, og klarer det selv med alle odds mot seg? Skal ikke de få noe?

De flinke klarer seg alltid. Skolen er laget for boklig flinke elever, og de trenger ikke mer oppmerksomhet enn de allerede får. Medelevene vet hvem som er flinkest, de trenger ingen kåring fra rektornivå. Jeg har ingen tro på at Ole leser mer på prøver i september slik at han kan være med i flinkest-i-klassen kåring.

Og hva er egentlig flinkest i klassen? I dagens telle-skole er det lett for rektor å se hvem som har det beste vitnemålet, til det trengs det bare en kalkulator (hvis han da ikke er flink i hoderegning!) Men skolens beste kan finnes på så mange andre områder. Og her finner jeg det galt at de voksne skal kåre noe som helst. Overlat det til elevene! Og la kåringen være oppmuntrende og positiv. Den må foregå på et sted der elevene ønsker (ikke må!) være, som f.eks. juleballet. Her kan det kåres i øst og vest, og man behøver ikke å ha bare seksere for å bli «noe». Som rektor initierte jeg kåringer som årets morsomste, beste venn, sportsmann, hjelper o.l.. Alle kunne bli best i noe, og – best av alt – det var elevene selv som bestemte.

En osloskole jeg kjenner til velger å plukke ut noen elever som har utmerket seg på et eller annet område. Regner med at de voksne velger ut en som er flink, sitter stille, god til å smiske eller hva som helst. Premien er å få spise lunsj med skolens ledelse. Premie, hæh? Skal det da være en premie å få spise med rektor? Få se ham gumle i seg gulostmaten mens ass.rek forteller knusktørre vitser man må le av? Det må da være en straff for å oppføre seg ok? I selveste storefri når man skal slappe av, være sosial og se på gutta? Oppnår man kanskje en deling av elevene, de som synes det er kult med gratis lunsj en gang i halvåret og de som sort sett driter i det meste? Hva er så effekten av å skulle plukke ut et A-lag?

Det ropes om at vi er så redde for de  flinke, og at alt er så mye bedre i de landene som applauderer sekser-elevene.

Vi trenger ikke sånne kåringer. Det er dette som er norsk skoles styrke. Her er alle best i noe, og alle må få oppleve seire hver dag. Når den beste blir trukket frem, synker motet hos resten av elevene enda et hakk. Det må telle at man går fra 3 til 4, det må telle at man er en god venn, det må telle at eleven yter sitt beste – og det er godt nok.

Kåringer kan virke motiverende hvis de i salen kan tenke «det kunne jeg klart også». Men bare seksere – se det kan bare noen få.

Med redusert hilsen – jeg ble aldri kåret til noe –

Hanne

2 kommentarer

Fri oss fra Osloskolen

Dette er en sann selvopplevd historie: Jeg var på intervju for en rektorstilling i Osloskolen. Intervjueren var en person med relativt stor innflytelse. Intervjuet gikk greit helt til han spurte meg: «Hvis du har vært rektor ett år, og jeg kommer på besøk. Hva vil elevene jeg møter i skolegården si?» Jeg svarte det som jeg synes er viktigst i skolen: «Hei, her trives alle, både liten og stor, og vi driver ikke med mobbing og andre dumme ting». Da ble det helt stille i rommet, og jeg skjønte at det var total skivebom. Mitt svar var jo helt på jordet, for det ble etterhvert klart at jeg skulle svart: «Vi er flinkest i matte i hele byen!»

For det er jo det som teller her i byen. De målbare resultatene overgår alt annet, og det er det man skal sette inn alle krefter for å forbedre. Rekken av prøver er uendelig, og fokus ligger til enhver tid på  matte og norsk, med en liten titt på engelsk. Når skolene (og rektor) blir inspisert, er det karakterer og tellbare resultater som gjelder. Over alt gjelder det å bli best i eksamen, uansett hva som skjer i de andre fagene.

Det er lenge blitt ropt om elever med psykiske plager. Fra mitt ståsted ser jeg elever som presses fra alle kanter, de skal være perfekte på alle måter. Når de så utsettes for et enormt testpress på skolen, er det vondt å se. Særlig gjelder dette de som ikke er så flinke i skriftlige fag, de er jo dømt til å tape. Så ansetter man noen psykologer til å jobbe i vgs noen timer. Disse melder om at det er et umettelig behov for deres arbeid. Elever er desperate for å få en hvilepause, snakke med noen som lytter, langt vekk fra alt maset. Men de roper for døve ører. I Osloskolen er man bare fornøyd når snittet i matte har gått opp noen desimaler, alt annet er uvesentlig.

Når matte er det viktigste vi gjør i skolen, er vi på ville veier. Når mattetimene må skånes for helsesøsterbesøk, kultur eller Rusken, har vi bommet helt på hva som er skolens oppgave.

Vi må se hele skolens arbeid under ett, ingen oppgave er større enn andre, og alle har verdi uansett hva de får i matte.

Elever kan ikke tvinges til å lære. Det må etableres et trygt og godt sosialt miljø før læringsprosessen settes i gang. Jeg blir skremt og lei når jeg leser at skolebyråden vil kose-juni til livs. Skjønner hun ikke at det er mye læring i å være sammen utenfor klasserommet? Ekskursjonene vi ikke har tid til (for da jobbes det med matte) om vinteren, passer jo ypperlig å gjennomføre i junisola. Elevene trenger disse annerledes aktivitetene i juli. Læringen er ikke målbar, men en uerstattelig del av skolens arbeid for både faglig og sosialt utbytte.

Osloskolen har fått mye juling i media i de senere årene. Først trodde jeg det var ondt ment, men har etterhvert forstått at mye av julingen er fortjent. Det gjøres mye rart, og mye skal helst holdes skjult. Elever som fortsetter med særskilt norsk gjennom hele skolegangen, bare fordi de har et rart navn,  forekommer. Det er jo økonomisk gevinst i dette, men det er en bjørnetjeneste for elevene. Hvordan skal de integreres godt når de aldri får anledning til å bli «vanlige» elever?  Dessuten blir de da lett fritatt i sidemål, og  skolene slipper  den strie jobben med å lære dem noe de ikke gidder. Dessuten blir det lett dårlige resultater i sidemål, det må man jo unngå.

Kanskje er det for lett å frita elever fra eksamen også? Hvis elever har iop, kan de selv velge om de vil gå opp til eksamen. Og det er jo forståelig at de sier nei til enda en prøve, vel? For vi kan jo ikke risikere at de svake IOP-elevene drar ned snittet til eksamen.

Jeg synes synd på rektorene. De er klemt sammen mellom et kravstort byråkrati over seg, og alle de daglige kravene fra lærere, elever og foreldre. De gis et svært begrenset handlingsrom, og har liten mulighet til å gjøre noe utenfor skjema. Hvis de tidligere mye omtalte rektorkontraktene står ved lag, må de bl.a. vise til gode resultater for å få bedre lønn. Og da kan man kanskje skjønne at veien er lett til  å fikse litt her og der? Hva med å «hjelpe» elever som har dårlig norsk til å svare riktig? Dette er en enkel måte å få gode resultater på f.eks. elevundersøkelsen. Rektor leser for eleven og gir gode råd til hva det er lurt å svare. Tja, det er jo en mulig måte å fikse litt på resultatene, vel?  Når resultatene skal offentliggjøres, kan man forstå at det trikses litt på veien. Og rektor som drar alle elevene gjennom diagnostiske prøver, med dertil dårlig resultat, taper på rankingen – enda de bruker prøvene slik de skal brukes.

Så er det underlig lite å høre fra grasrota. Hvorfor er det så få (om noen?) som tør å stå frem i media og si fra hvor skoen trykker? Er alle lærere fornøyd med å bli målt og sjekket til enhver tid? Jeg tror ikke det. Men de har jo liten mulighet til å si noe. Hvis en lærer uttaler seg negativt, kan det bli ugreit for rektor. Han må jo ha kontroll over sine kadre; «På vår skole er vi alle fornøyd og glade, og utad snakker vi med en stemme: rektor.» Det er jo nedfelt i rutiner at rektor alene snakker med media, og du blir tatt for ansatt i Oslo kommune samme hva du uttaler deg om. Jeg har selv erfart at man ikke ønsker taleføre ansatte med egne meninger.

Dette vitner om feighet.  Gode ledere ansetter folk for deres kompetanse, ikke deres evne til å holde kjeft. Gode ledere bruker de ansattes kompetanse, og stoler på at alle vil jobbe til elevenes beste. Til det kreves rause og modige rektorer. Vi får ingen debatt om skolen hvis alle knebles og ingen kan uttale seg utenom rektor.

Jeg skulle ønske at det ble høyt under taket i Osloskolen. At når VG avslører en liten feil, så ble det ryddet opp i og ikke feid under teppet eller gått til forsvarskrig.   Kanskje man kan drømme om at en områdesjef kunne innrømme feil og beklage dette.

Det er med en viss lettelse jeg kan forlate Osloskolen nå. Det er et styresett som lager utslitte lærere og elever.  Det presses på dem fra alle kanter, og ingen tør/får lov til å  si fra. Jeg får mye støtte fra lærere i Osloskolen, men det er muntlig – aldri skriftlig, det kan jo bli brukt mot dem.

 

Med takk til alle de flotte elevene jeg har møtt, og et stort lykke til videre til de trofaste lærerne ved kateteret. Hold ut, vinden må snu.

Med hilsen

Hanne

2 kommentarer