Skolen er for jenter.

Det blir mer og mer teori og testing i skolen, mer og mer stillesitting og premiering av den stille og snille eleven. Jentene hiver seg på, og stresser seg skakke i kampen om å reprodusere fagbokforfatterne beste mulig. Selv om dette kan virke litt for generaliserende, vil jeg påstå at skolen er laget slik at jentene fikser alle kravene. De klarer å sitte stille og vente på tur, gjøre som læreren sier, og strebe seg til de gode karakterene. Jenter gjør det best på alle områder så lenge de går på skolen.
Men, og her kommer det store MEN; hvorfor er det så altfor mange menn i styrerommene og i ledelsen rundt om? Hvor er de flinke jentene blitt av?
Svaret mitt er ganske enkelt. Gutta har kjedet seg grønne gjennom skolegangen, med mye uro i kroppen må de lide seg gjennom uendelig kjedelige timer med forelesning og stillesitting. Dette er de ikke skapt til, så de må finne andre måter å gjøre seg bemerket. Mens jentene sitter stille og venter, har gutta lært at de må bråke, krangle eller på annen måte komme til orde. Det er enhver lærers erfaring at «kjeftinga» for en stor grad er til urolige gutter, det er gutta som gjør klasser bråkete. Men gutta får en fin erfaring med seg; vil du synes og høres, så må du si fra. Du må ikke (som jentene) sitte stille, det gir ikke utfordringer eller læring.
Heldigvis har vi mange jenter som tør ta igjen, jeg har møtt mange av dem. Men vi må få dem inn i styrerommene, og da må vi allerede i skoletiden lære dem å stå frem, si fra og ikke finne seg i noe som helst.
Det hjelper lite at skolen roser de som sitter stille og pugger seg til gode karakterer. Vi må premiere de som står frem for egne meninger, og som bråker, protesterer og lager motstand. Det er i uroen vi kan vokse og utvikle elevene. Oppgulp av gamle sannheter fører oss ingen steder.

En morsom historie fra min tid. En elev hadde problemer med å rekke skolen fordi han måtte stelle hestene sine. Så jeg ga ham fri hver første time, uten å si noe til rektor. Gutten (og hestene) ble glade, og han kom alltid presis til 2.time. Og i dag er han en ledende hestemann i landet, har egne hester som han rir inn penger på. Så frie tøyler var nødvendig og riktig, men hadde vel vært bannlyst i dag. Likevel, jeg er sikker på at ved å gjøre noen sånne grep, kan vi få gutta til å yte og trives på skolen igjen.

Skolen må legges til rette for alle elevers interesser og anlegg, ikke bare for de som gidder å sitte stille og rekke opp hånden.

mvh
Hanne

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Takk for meg, (inntil videre).

Nå har jeg blogget og ment noe om det meste i norsk skole. Det har vært en spennende glede å dele tanker og frustrasjoner med dere der ute. Og jeg synes jeg har fått sagt det meste av det jeg har på hjertet. Tilbakemeldinger har det vært flust av, selv om svært få tør mene noe i det offentlige rom om skolen.

Tanken som slår meg er hvor tilbakeholdne folk er. Jeg har altfor ofte hørt at «dette var bra, som om jeg skulle sagt det selv»,  men der stopper det. Når noe har vært på grensen til farlig, så trekker folk nisselua ned og lar ting gå forbi. De sier uff, og vil ikke bry seg med det. Dette sier meg at varslerne lever farlig i landet. Vi har ingen kultur for å si fra, og stå opp mot uretten. Vi vil helst ha ro og fred, og at naboen får selv ordne opp i sine problemer.

Min reise har til tider vært ensom og tøff. Jeg har blitt tråkket på  av skolesjefer, rektorer, nestkommanderende og fagforening. I den kampen har jeg heldigvis hatt kloke folk rundt meg, men gode ord alene endrer ikke urett og feighet. Jeg har blitt overrasket og skuffet over hvor enkelt det er for overmakten å bruke skitne triks og tråkke nedover i systemet. Det er så trist å se hvor krampaktig noen tviholder på makten sin og misbruker den for ikke å bli avslørt eller tilsidesatt.

Gode sjeler har sagt at jeg ikke har vært krass nok, ikke har gått høyt nok ut. Men jeg gidder ikke lenger å  bruke mine krefter og min tid på å sloss mot disse udugelige og ynkelige få. For det er bare 5-6 personer der ute som jeg ikke har noe gode minner om, og nå lar jeg dem få fred. Jeg lar kriger være fortid, nå kan dere puste ut (jeg vet dere leser bloggen og følger med)

Resten av mine møter i skolen har vært med flotte folk på alle nivåer. Jeg har bare gode minner fra møtene med alle lærerne (og en og annen sjef), elevene, foreldrene, vaktmestrene, renholderne, helsesøstrene, kontordamene, PP-folket; kort sagt, det har vært en fantastisk reise som jeg har fått  lov til å skrive om . Og det er disse minnene jeg varmer meg på, hver dag.

Grunnen til at jeg nå tar en pause i bloggingen, er kanskje at jeg ikke ble rik av dette. Ingen nominasjon til Vixen awards og ingen inntekter fra reklame. Nå ja, jeg fikk mine minutter på Lørdagsrevyen, og det var jo spennende.  Men mine ytringer har ikke skapt de store overskriftene, til det har jeg vært for snill. Likevel, dette har vært morsomt.

En liten advarsel til alle de som leser «Forslag til tale på avslutningen»: Hvis alle dere har brukt talen, er det en fare for at de fleste avgangselever i landet har hørt disse poengene nå. Fortsett gjerne å bruke talen, men legg inn litt personlige  ting.

Legger merke til at skoledebatten er i startgropen før valgkampen. Kanskje hiver jeg meg på igjen, det vil tiden vise.

Nå skal jeg nyte våren.

Med takk for følget så langt og takk til sønn Geir som ga meg domenet  til jul,

Hanne

PS: Jeg oppfordrer alle til å lese hva Simon Malkenes skriver. Han er en kunnskapsrik og modig lektor som fører en utrettelig kamp mot juks og fanteri i skolen.

 

5 kommentarer

Hvis jeg gikk på vgs nå…

ville jeg hoppet glatt ut av hele systemet. Tanken på å måtte sitte i hver eneste kjedelige time hele året, skremmer meg. Lærerne kan være så kjedelige da bare vil, men de kan dømme meg til «ikke godkjent» hvis jeg ikke møter opp. Noen ganger er det bare sånn at man har det bedre utenfor klasserommet. De dagene livet er bare motvind,  og det eneste som hjelper er en liten timeout. Hadde jeg hatt muligheten for å snakke med en klok voksen på skolen så hadde dagen kanskje blitt lettere, men det er jo ikke alltid det er mulig. Man skal tvinges til å slite seg gjennom timene uansett hvordan dagsformen er. Men man er gammel nok til de fleste andre valg, men skal altså tvinges til å møte på skolen samme hva. Det er faktisk sånn at man kan tilegne seg stoffet raskere og bedre på egen hånd noen ganger. Ikke all undervisning er glimrende, selvstudium er også nyttig og nødvendig.

Så må man skaffe seg en legeattest, da. Lage masse unødig ekstra-arbeid for stressa leger. Og vil alle leger forstå hvis man sier at man har kjærlighetssorg og ikke orker å se eksen på en dag eller to? Hvordan kan man forklare at man må ha en liten pause fra skolen for å ta seg inn? Faglig utbytte kan man hente inn når hodet er på plass, nemlig.

En morsom spinoff-effekt er leger som tilbyr hjelp over nett. Hurra for Øyvind og co, det gir en hjelpsom hånd til en som sliter. (legeattester.no) Så slipper man å  bruke dagen på et legekontor, men heller samle krefter på egen hånd.

Fraværsregelen begynner i feil ende. Man må heller se hva som gjør at elevene ikke kommer på skolen, og sette inn kreftene der. Det kan være utdatert faginnhold, uengasjerte (og kjedelige) lærere, men også manglende støtteapparat rundt elevene.

Tvang løser ingen problemer, det skaper tvert i mot flere. Det er sløsing av lærernes tid at de skal følge med hver elev i hvert minutt – og rapportere i øst og vest. La dem få bruke tiden sin til å prate med elevene, holde seg faglig oppdatert og skape gode læringsarenaer.

Men her er det vel noen politikere som skal ri sine kjepphester – og elevene får svi.

Uff.

Hanne

1 kommentar

Exit skolekjøkken

Eller unnskyld mat og helse, evt heimkunnskap for noen. Dette må være det vanskeligste og dyreste faget å ha for tiden, (unnskyld alle mattelærere).

I utgangspunktet skal alle lage samme maten, og så sitte hyggelig rundt samme bordet og nyte resultatet.

Men akk, her kommer lille Ole og han er vegatarianer. Og ved siden av ham sitter Kari. og hun kaller seg veganer. De har hvert sin liste med forbudt mat. Dagen etter dukker det en liten peskaner nedi klassen, med sin egen matliste. Når så Ahmed kommer med sitt krav om halal-slakta kjøtt, forsvinner alle muligheter om kjøtt. Dessuten er halalkjøtt så dyrt at Ahmed hadde ikke fått det likevel.

På den andre siden av bordet sitter alle allergikerne, og dem er det mange av. Ikke for å gjøre narr av noen, men det skaper unektelig mye hodebry for planlegging av program når det alltid er minst én som er allergisk for et eller annet. Noen kan ikke spise gluten, andre melkeprodukter,  atter andre nøtter osv.

Det høres håpløst ut altså, alltid er det en eller flere som ikke kan spise det som lages.

Likevel finnes jo de som faktisk kan dytte i seg hva som helst, men de er for tjukke. De må spise minst mulig.

Derfor foreslår jeg — med tungt hjerte – at de legger ned hele faget. Det kan med hell dyttes inn i andre fag:

Norsk: Fortell om da mor svidde grøten

Matte: Sammenlign matprisene i butikkene på skolen/på nettet

Engelsk: Bestill mat på restaurant i London

Krle: sier seg selv: hvordan lager man nattverd, evt den med fem brød og to fisk eller omvendt

Kroppsøving: Slik løper vi av oss en stor is

Naturfag: Slik ser jeg forskjell på tyttebær og blåbær (spes.und for fargeblinde)

Musikk: Bordvers fra hele verden

Kunst- og håndverk: Tegn middagen du spiste i går (så får man fulgt med i hva de gjør hjemme)

Tidsressursen blir det sikkert bruk for, kanskje vi kunne få tilbake klassens time?

Og matlaging? Nei, den må de gjøre hjemme. Noe skal da foreldrene sørge for.

Med ærbødig takk til de som fremdeles gjør skolekjøkkenet til skolens mest populære sted,

hilsen Hanne

1 kommentar

For de unge: Liste ved skolestart

 

Man er så opptatt av å svartmale livet som lærer for tiden. Det må være trist for nyutdannede, de kan jo helt miste motet. Derfor laget jeg en liste over ting som faktisk kan skje, og som kan gjøre de neste 40 årene ganske fine.

Kjære nye lærer.

Når du starter dette skoleåret, så kan du oppleve:

  • at 7b sitter stille og konsentrert siste time fredag
  • at du får en rektor som sier: takk for at du sier fra, det skal jeg gjøre noe med nå
  • at en eller flere kolleger sier at de er glade for at de får jobbe sammen med deg
  • at det kommer en planleggingsdag som oppleves nyttig og utviklende (og at du ikke sovner etter lunsj)
  • at foreldre sier med varme: Jeg er så glad for at du ser min datter, hun har det så fint på skolen
  • at alle i 10a møter presis og er våkne hele første time etter juleferien
  • at timeplanen din fordeler timer og dag jevnt utover hele uka
  • at tillitsvalgt tar deg på alvor og kjemper for dine rettigheter
  • at du går fra timen og kjenner at dette svingte – hele tiden
  • at du plystrer på vei til jobben en mandag i januar
  • at FAU jobber sammen med skolen – og til elevenes beste
  • at det kommer et rundskriv fra departementet som er smart og nyttig
  • at dagsrevyen lager mange innslag om hvor flinke norske lærere er
  • at ministeren sier:  Vi driter i pisa, vi kjører vårt eget løp
  • at elevene takker deg for en interessant og lærerik time
  • at datasystemet virker og er et effektivt redskap for elevenes læring
  • at elevene blir klar over hvor viktige renholderne og vaktmesteren er
  • at skolesjefen kommer innom og takker deg for din fine innsats
  • at du opplever å ble sett og respektert i miljøet på skolen
  • at når tåka letter ca 1.juli, skjønner du at det siste året har vært en fantastisk reise, og du gleder deg til skolestart

Og om 40 år kan du krysse av denne Wannabe Bucket-list, og tenke: Jomen er jeg glad for at jeg valgte å bli lærer.

Lykke til på reisen.

(Jeg har ikke tatt med nedturene, de kommer av seg selv og fortjener ingen oppmerksomhet. )

Varm hilsen

Hanne

Legg igjen en kommentar

Er det penga som styrer skolens it-bruk?

 

Når skolefolket slår på pcene sine etter ferien, venter nok et år med prøving og feiling. Det lages så mange nettsider for skolen, og alle disse må vi forholde oss til – og ikke minst lage passord for. Jeg nevner noen jeg har snublet gjennom; Sats, Pas, Otto, Vokal, Vigo – og ikke minst Its og Fronter. De første har særskilte oppgave overfor skolen, og det kreves egen innlogging for hvert program. Litt ekstra tid går med, særlig fordi det kreves forskjellige passord til hver. Kriteriene for passord er nemlig ikke det samme overalt. Det er ikke alle som kommer i kontakt med alle programmene, og det er et svare strev for skolens administrator å sørge for at  riktige personer har tilgang til hva, når  og hvorfor.

Its og Fronter ligger derimot tett over alle i skolen. Jeg har brukt begge, og ser ikke store forskjellen. De fungere like halvveis begge to. I fjor gikk Osloskolen over til Its fra Fronter og det var ikke uten problemer. De fleste lærere var mildt sagt rasende over brannmurer som måtte passeres, funksjoner som ikke virket, innfallsvinkler som ikke fungerte, ja i det store var det bare krangel og frustrasjon. Tydeligvis hadde lederne fått beskjed om at «snart blir alt bra», «bare vent, nå ordner vi alt», men det hjalp lite. Fronter hadde fungert greit nok, så det var ingen forbedring i å gå over til Its. Vi kan jo håpe at noen har gjort noe lurt i sommer.

Så hører jeg fra andre kommuner at man har gått fra Its til Fronter, altså motsatt vei. Og så lurer man på hva som bestemmer her. Er det i det hele tatt noen som har hørt på lærere og hva de kan tenke seg av funksjoner på læringsplattformen? Blir elevene tatt med i diskusjonene?

Nei, vi er vel tilbake til grunnfjellet; det er penga som teller. Det ble sagt at its hadde kjøpt seg inn i Oslo, og at dette måtte forsvares for enhver pris. Siden man tydeligvis bare så på pris, ser det du til at nytteverdien ikke ble tatt med i betraktningen når man byttet plattform. Det kan jo bare kalles katastrofe når lærerne måtte gå tilbake til ranselpost på papir slik vi hadde det i gamle dager. Men protestene kom aldri til overflaten, og man ser nok at eksempel på at lærere er hyperlojale nikkedukker som danser etter sjefen, – fordi de ikke tør annet. Jeg synes oppriktig synd på ivrige lærere som leter febrilsk etter noe positivt å  si om den håpløse læringsplattformen de må bruke.

Når man ser på alle disse nettstedene under ett, er det ikke noe som kan øke elevenes læringsutbytte. Joda, man kan gi dem linker til kule sider, slik at de kan jobbe videre med pensum. Og det finnes mange ivrige lærere som deler «nyttige tips til undervisningen». Men: Hvor er elevinnflytelsen mht  læringplattformens utforming? Hvor er elevens innspill, hvor kan de komme med sine tanker og ideer og engasjement? Svaret er: Ikke noe sted. Alle nettstedene og programmene er laget for voksne, av voksne. Elevene fortsetter sitt liv på FB, Snap osv, langt fra skolehverdagen. Jeg påstår at programmene vi når bruker, utelukkende er laget for å teste, registrere og stresse elevene. Det er ikke noe sted elevene blir tatt med, unntatt når de skal levere inn oppgaver. Så læringsutbyttet for elevene er heller minimalt, det betyr kanskje ikke så mye når penga rår?

Jeg har lenge ønsket at noen skulle se at fokuset er helt bakvendt. Så dukker det opp en liten gründerbedrift: Edtechfoundry. De har mot og ideer til å snu det hele, det vil si at de starter med å ta utgangspunkt i hva elevene tenker og hvordan de best lærer. Les hvordan de tenker her: https://medium.com/edtech-foundry/master-plan-to-differ-and-fix-higher-education-5f5ebecbbad0#.pxwxfnhs1    Det kan jo ikke være annet enn genialt, men også den rette veien å gå. Enn så lenge har de bare konsentrert seg om studenter, men vi kan jo håpe at ideen gror nedover og får innpass i grunnskolen.

Slik databruken er nå, kan elevene like gjerne levere inn på papir. Det er det i alle fall ikke noe stort  it-selskap som tjener penger på.

Hullkorthilsen

Hanne

ps: Så det er sagt, sønnen min jobber i IT-selskapet. Jeg har aldri skjønt hva han driver med, helt til han la ut planen sin om hvordan de skal endre utdanning. Da forsto jeg at vi er snakker om de samme tingene, han fra IT-siden og jeg fra skolen. Jippi!

7 kommentarer

Belønning, for hva?

Diskusjonen om å belønne elever i ungdomsskolen, dette må jeg mene noe om.

Scenen er utdeling av vitnemål etter 10.klasse. Ledelsen ønsker å prøve noe «nytt» nemlig å utrope skolens beste elev. Prisverdig og sikkert en god tanke for noen, men man kan undre seg litt over kriteriene som ligger til grunn. Opp på scenen ropes han som fikk flest seksere på vitnemålet, han er skolens beste elev. Selv vil han bare krype ned i dressen sin, allerminst ønsker han å stavre seg opp på podiet og få et laminert a4-ark med navnet sitt på av rektor, et håndtrykk og litt applaus.  Kjempepinlig for ham, og kjedelig for de andre. Eleven selv vet at han har lett for å reprodusere stoff fra lærebøkene, han er dressert nok til å sitte stille i timene og han finner ikke på noe sprell. Hjemme har han alt på plass, foreldre som støtter i et rolig og inspirerende hjem (med mange bøker!)  Så hvorfor skal han premieres for det? Han har allerede vunnet i lotteriet, og foran ham ligger verden åpen. Han behøver ingen påskjønnelse av rektor for det.

Hva med de som sitter i salen? Han som slet seg opp fra 2 til 3 i snitt? Hun som er utafor og går alene hjem hver dag, men likevel møter neste morgen? Hun som opplever fyll og bråk hjemme hver dag, og må klare alt på egen hånd? Hva med de som virkelig sliter for å henge med, og klarer det selv med alle odds mot seg? Skal ikke de få noe?

De flinke klarer seg alltid. Skolen er laget for boklig flinke elever, og de trenger ikke mer oppmerksomhet enn de allerede får. Medelevene vet hvem som er flinkest, de trenger ingen kåring fra rektornivå. Jeg har ingen tro på at Ole leser mer på prøver i september slik at han kan være med i flinkest-i-klassen kåring.

Og hva er egentlig flinkest i klassen? I dagens telle-skole er det lett for rektor å se hvem som har det beste vitnemålet, til det trengs det bare en kalkulator (hvis han da ikke er flink i hoderegning!) Men skolens beste kan finnes på så mange andre områder. Og her finner jeg det galt at de voksne skal kåre noe som helst. Overlat det til elevene! Og la kåringen være oppmuntrende og positiv. Den må foregå på et sted der elevene ønsker (ikke må!) være, som f.eks. juleballet. Her kan det kåres i øst og vest, og man behøver ikke å ha bare seksere for å bli «noe». Som rektor initierte jeg kåringer som årets morsomste, beste venn, sportsmann, hjelper o.l.. Alle kunne bli best i noe, og – best av alt – det var elevene selv som bestemte.

En osloskole jeg kjenner til velger å plukke ut noen elever som har utmerket seg på et eller annet område. Regner med at de voksne velger ut en som er flink, sitter stille, god til å smiske eller hva som helst. Premien er å få spise lunsj med skolens ledelse. Premie, hæh? Skal det da være en premie å få spise med rektor? Få se ham gumle i seg gulostmaten mens ass.rek forteller knusktørre vitser man må le av? Det må da være en straff for å oppføre seg ok? I selveste storefri når man skal slappe av, være sosial og se på gutta? Oppnår man kanskje en deling av elevene, de som synes det er kult med gratis lunsj en gang i halvåret og de som sort sett driter i det meste? Hva er så effekten av å skulle plukke ut et A-lag?

Det ropes om at vi er så redde for de  flinke, og at alt er så mye bedre i de landene som applauderer sekser-elevene.

Vi trenger ikke sånne kåringer. Det er dette som er norsk skoles styrke. Her er alle best i noe, og alle må få oppleve seire hver dag. Når den beste blir trukket frem, synker motet hos resten av elevene enda et hakk. Det må telle at man går fra 3 til 4, det må telle at man er en god venn, det må telle at eleven yter sitt beste – og det er godt nok.

Kåringer kan virke motiverende hvis de i salen kan tenke «det kunne jeg klart også». Men bare seksere – se det kan bare noen få.

Med redusert hilsen – jeg ble aldri kåret til noe –

Hanne

2 kommentarer