Arkiver for april, 2014

Kulturkløften er større enn man tror.

Dette er ikke for å stemple noen, men heller for å belyse et problem som ligger latent i skolen i dag. Det er vanskelig (og farlig!) å henge ut en bestemt gruppe. Innen hver gruppe finnes ulike grader av integreringsevne/vilje. Derfor er dette skrevet på et generelt grunnlag, og må leses som det.
Noen elever klarer overgangen til nytt land, nytt språk og ny kultur svært bra. Men vi ser at jo lenger fra Norge eleven har sin bakgrunn, jo vanskeligere kan det være å bli ”norsk”. Tilsynelatende er de vel tilfreds med å lære seg språket mer eller mindre bra, i hvert fall nok til å klare seg i hverdagen. Men i bakgrunnen lurer forskjellene og utfordringene.

De har en religion som holder dem i stramme tøyler. Det dikteres hva de skal ha på seg, (trist å se at de må dekke seg til nå når vårsola flommer), hva de skal gjøre i fritiden, og hva de skal spise/ikke spise. Når det i tillegg kommer sterke krav og forventinger fra foreldregenerasjonen, blir møtet med norsk skole vanskelig for dem. Vår skole er tuftet på ideen om at sosialisering foregår på skolen så vel som i hjemmet. Det forventes at alle elevene skal delta på egne premisser, bidra i undervisningen, finne frem til egne evner og følge egne ønsker. Vi ønsker selvstendige elever som tar valg basert på utviklingen som foregår i dem gjennom skolegangen, og vi vil at de skal bli uavhengige voksne som gjør det som er rett for dem.
Dette lar seg vanskelig forene med en kultur som er basert på at slekta bestemmer det meste, og overlater til skolen å gjøre kun fagformidling. Vi kan vanskelig få til et fruktbart samarbeid med hjemmet når slik kultur tar overhånd. Og elevene slites da mellom ønsket / kravet om å gjøre det bra på skolen og en rigid patriarkalsk kultur som styrer alt de gjør. Når bestefar har bestemt at man skal bli lege, hjelper det lite å ønske seg noe annet. Lojalitet til slekta overskygger det meste, ser det ut til.

Tanken er snublende nær; Man kan komme til å mistenke dem for å ta det beste av vårt samfunn, som sosiale goder, gratis utdanning osv, men henge fast i ideene fra hjemlandet. Dette blir en kollisjon som neste generasjon kjenner godt. Vi kan motivere og agitere for individets rett til egne valg, men så lenge slekta ikke slipper taket, kommer vi til kort.

Derfor tror jeg at vi må kreve mer av foreldrene. Når de har valgt å bosette seg her, må de innse at barnas fremtid er norsk. Foreldrene må lære seg norsk slik at de kan delta i ungenes skolegang. De må være møte på foreldremøter, lære seg norsk skolevesen, og til slutt oppmuntre og støtte ungenes valg til å ta forme sin egen fremtid. Samfunnet vårt er basert på at alle bidrar, og da kan ikke noen melde seg ut og tviholde på gamle skikker og fordommer som ikke passer inn i vårt land.
Når dette er sagt, la meg understreke at jeg bøyer meg i støvet for alle som klare balansegangen mellom å ta vare på sin særegenhet og samtidig bidra i samfunnet her. Det blir stadig flere av dem, og landet trenger hver eneste en.
Med hilsen
Hanne

Advertisements

Legg igjen en kommentar

En tilståelse.

Ja, jeg ble lærer på grunn av de lange feriene. Det er bare å innrømme, tanken på lange ferier gjorde utslaget. Jeg ville være hjemme med ungene når de hadde skoleferie. Jeg ville være tilgjengelig for dem når hadde fri, kunne kjøre til tidlige fotballkamper og ellers disponerer tiden min slik det passet meg. Og det var gildt å ha lang sommerferie, for hvis været var dårlig i fellesferien, hadde vi flere uker til å feriere. Det ble jo alltids en eller annen uke med fint vær når det var 7 uker å velge mellom. Det var gildt å glede seg til høst og vinterferie sammen, uten å måtte streve avgårde på jobb mens ungene var alene hjemme.
Prisen for disse lange ukene uten jobb, viste seg å bli ganske omfattende. Det ble fort en vane å jobbe på kvelden når ungene sov, og i helgene når de var ute med andre. Rettebunkene tok etter hvert de fleste pustehullene, det ble aldri tid til kreativ egentid. Lese en roman: «nei, beklager jeg må rette stiler». Reise bort i helgen: «Sorry, jeg må planlegge mandag og resten av uka. Se en film på tv: «Det ringer garantert en fortvila mor».
Søndagene ble etter hvert preget av «er mandag godt nok planlagt?» eller «er alle timene forberedt?».
Og disse sene hverdagskveldene, når freden skulle senke seg, dukket det alltid en liten problemelev opp i tankene. Så jeg henne i dag, har hun det egentlig greit, er det noe jeg kan gjøre.
Det ble ikke noen skikkelig ferie gjennom skoleåret. Man måtte alltid ta med seg hjem en rettebunke eller to, som lå klar til bearbeiding hvis det oppstod en liten pause.
Ganske klart gikk det opp for meg at lærerjobben slukte meg fra skolestart i august til skoleslutt i juni. De mange og lange feriene ble også jobbing. Gjennom ukene på sommeren ble det først en periode for å komme ut av lærerjobben, så noen uker med vanlig liv, før oppbygging til neste år begynte tidlig i august. Regnskapet viste at jeg ikke hadde noe mer ferie enn andre, men at mitt arbeidsår var litt annerledes skrudd sammen enn vanlige folks.
Til og med nå når jeg lever rettebunkeløst, sitter denne logistikken i ryggraden. Skolejobben slipper ikke taket før i juli. Sånn er det bare, men det er fremdeles den beste jobben i verden.

Med påskeklar og bunkeløs hilsen
Hanne

Legg igjen en kommentar

Er toget gått, kanskje?

All ære til initiativrike og engasjerte lærere over det ganske land. Det er imponerende hvor mange som har deltatt i ”bråket” som reiste seg etter KS sine krav i vinter. Nå tror jeg ikke vi skal krangle om hvem som gjorde hva hvordan og når. La oss være enige om at all engasjement nytter, og at alle forskjellige former gjør sitt til å synliggjøre hva lærerne ønsker og mener.
Så går vi over i neste fase. Nå skal kampen inn i det lukkede rom, og vi på utsiden kan gjøre svært lite. Sjelden har vel en forhandlingsdelegasjon hatt så mye støtte i ryggen, men det bør gjøre at de tar oppgaven så alvorlig som det kreves. Fallhøyden er enorm nå når kampviljen er så stor.
Så er spørsmålet; kan forhandlerne gjøre jobben tilfredsstillende? Er delegasjonen klar over hvilke krav som det forventes at de får gjennomslag for? Jeg håper de er smertelig klar over at de skuffer en hel yrkesgruppe hvis dette går dårlig.
Vi kan ikke gjøre annet enn vente, krysse fingrene og ta påskeferie.
Hvis (når?) forhandlingene går i grøfta, håper jeg at engasjementet blant lærerne revitaliseres og at det blir mer enn tog i gatene som blir aksjonsformen.

Det skal bli moro. Jeg er klar.

Kamplysten hilsen
Hanne
PS: Kan noen forklare hvorfor Utdanningsforbundet søker etter assisterende forhandlingssjef på dette tidspunkt? Er ikke det et dårlig signal å sende ut; ”Vi har ikke nok folk til å kjempe i forhandlingene som kommer snart” Eller tar jeg feil? DS

Legg igjen en kommentar