Irriterende lesing, VG.

Nå har jeg lest VG for siste gang, trolig.

I dag hadde de en artikkel om livet i Groruddalen. Man leser oftest negativt om dalens miljø, og jeg håpet at avisen ønsket å finne de positive sidene.

Det startet så fint, med smil og store familier som trives. Men så kom Assad Nasir på banen. Han får et stort fint bilde, og blir sitert med svært nedslående meninger. Siden han har jobbet på Gran skole, får han lov til å fastslå at det er store problemer der, og at han ikke vil sende barna sine dit. Kan én mann ha monopol på sannheten? Hvordan kan han vite hva som skjer der nå, siden han ikke har barn der? Med litt velvilje kan man lese at han også bebreider innbyggerne i dalen for ikke å ha kontroll over egne barn.  Men da er skaden allerede skjedd, hans ord står med fete typer; disiplin er problem på Gran skole.

Senere kommer nok en påstand som legger skylden på skolen alene; hvis ikke barna lærer nok, er det skolens feil. Jeg hører ekkoet fra alle landets lærerværelser; og foreldrene, kan vi ikke kreve noe av dem? Artikkelen er rask med å fortelle at det er fint å bo der, men skolene er elendige.

Heldigvis får rektor på Gran også uttale seg, og hun sier noe om hvor skoen trykker. Det er mange elever med særskilte behov på skolen, og det settes i verk tiltak. For øvrig er hun ikke enig i at det er så mye bråk og uro på skolen. Og hun burde jo kjenne til dette, siden hun er der hver dag.

Da er det opp til leseren. Hvem tror man på? Slik jeg leser det, forsøker VG å sverte skolen ved å legge skylden på den, og at den ikke makter å utføre oppdraget sitt. Men slik jeg kjenner saken, gjør skolen en formidabel jobb med de elevene som går på skolen.

Skolen har dyktige og engasjerte lærere som gir elevene omsorg, støtte og læring hver dag. Det er lærere som jobber med høyt trykk for at alle elevene skal få best mulig læringsutbytte.

Gran skole fortjener ikke denne artikkelen, VG.  Det finnes disiplinproblemer på alle skoler, og Gran skiller seg ikke ut på noen måte. Ja, det er mange med innvandrerbakgrunn på skolen. Men mange av dem er 3.generasjon, og det er bare navnet som ikke er norsk. Og vi er enig om at det går bra med alle barn hvis hjemmet og skolen jobber sammen til barnets beste, vel?

Skolen (som alle skoler) har utfordringer som tar tid og krefter, men også mange positive sider.

Jeg utfordrer avisen til å se selv. Det er mye latter, smil og omsorg i skolen, og disse negative ordene i avisen kunne avisen unngått ved å undersøke nærmere. De lar én mann får hevde noe som er svært subjektivt fra hans side, og som ikke har rot i dagens Gran skole.

Avisen gjør et forsøk på å skrive en saklig vurdering av livet i Groruddalen, men faller over i tabloidsjangeren litt for enkelt. Det glipper, det glipper.

Trist.  Så har avisen en leser mindre f.o.m. i dag.

Hilsen Hanne

Kan vi få tid til å undervise litt?

Så er vi ferdige med høstens første annerledes-dag. Dignity Day, som det så fint heter. Alle skoler pålegges å følge opp, arrangere interessante temadiskusjoner, finne passende filmsnutter, kort sagt gjøre sånt som bryter opp den daglige skolehverdagen.

Jeg har aldri helt skjønt hva denne dagen dreier seg om. Man kan kanskje snakke om suppe på en spiker, hvis det skal gjentas år etter år. Hvor mange vinklinger som kan oppleves som  meningsfulle for elevene, har vi til verdighet? For vi snakker da om tro på seg selv og respekt for hverandre hele tiden? Er vi så kongetro at vi følger opp bare fordi kronprinsen kom med ideen? Trengte han en sak å markere seg på?

Men i alle fall, nå er vi ”dignified” nok til neste annerledes-dag.
Det er til uka, da dukker gamle gode FN-dagen opp. Den har kommet litt i skyggen nå, og det er litt dumt. Vi har aldri hatt så mange nasjonaliteter representert på skolene, så det kunne blitt veldig moro med den dagen. Men kanskje FN har tapt for dignitien?

Så kommer OD, uka etter der. I år er det 1.november, da skal elevene ta seg en dag ”fri” for å tjene penger til de som ikke har det så bra. Joda, god ide, det også.

10.trinn skal på yrkesmesse, det tar også mesteparten av en dag.

Det vil ingen ende ta, for snart er det Lucia, så kommer juleball, og så er det juleverksted og juleavslutninger og hele molevitten (som danskene sier).

Innimellom er det diverse undersøkelser av forskjellig lengde.

Man kan miste litt pusten her. Vi er mer eller mindre pålagt å oppløse undervisningen ukentlig fremover. Og det rett etter en (etter min mening) meningsløst lang høstferie.

Så her er et lite nødrop:

Kan vi få forståelse for at det er vanskelig å opprettholde jevn progresjon i undervisningen?

Hilsen Hanne

Var det nå så lurt med valgfag?

I fjor ble valgfagstanken lansert. Nå er vi i gang, og jeg har finlest føringene som ligger bak. Morsom lesing.

Ideen var at det valgfaget skulle gjøre at elevene ”styrker lysten til å lære og opplever mestring gjennom praktisk og variert arbeid”.

Det skulle også være ”mer praktisk, variert og relevant opplæring på ungdomstrinnet”.

Og det hørtes jo flott ut – da. Ungdomsskolen har lenge vært kritisert for å være for teoretisk, og vi klappet for mer praktisk jobbing.

Så kom fagene;

Bl.a.

”Sal og scene

Media og kommunikasjon

Fysisk aktivitet og helse

Design og redesign”

 Praktisk retta? Jeg ser at her er det noen langt fra skolehverdagen som har funnet ut hva de skal hete. For å velge, må jo elevene skjønne hva dette betyr.  Det blir mye tid som går med til å forklare hva som menes med disse fine overskriftene, og deretter blir det vrient å velge. Det byråkratiske aspektet har slått til allerede i valgfasen. De elevene som skulle bli inspirert og motivert ved å gjøre noe annerledes, vil slite med å finne ut hva de skal velge i. Hvorfor kan det ikke hete noe enkelt, noe som kan motivere elevene med en gang de leser det; som for eksempel teater, lokalavis, ballspill. Da kan de lett velge ut fra egne interesser, og følgelig bli engasjert med en gang – før vi voksne må forklare hva faget innebærer.

Nå vet jeg at det finnes entusiastiske lærere der ute som står klar med spennende og engasjerende opplegg for valgfaget, og hurra for dem.

Så er det tidsbruken. Tiden til valgfaget skal tas fra de andre fagene – kjernefagene. Det blir ingen nye fagplaner i fagene, fordi

”valgfagene er utformet ved hjelp av elementer fra andre fag”.

Det tilsier at valgfagene skal sveive innom de andre fagenes fagplaner og fylle opp noen krav hist og her. Lite gjennomtenkt, spør du meg.

Det som virkelig irriterer er at ”Timene tas av elevrådsarbeid”. Altså er nå elevrådsarbeid tatt ut av timeplanen i norsk skole. Da kan man spørre seg om når i all verden klassene skal ta opp elevsaker, praktiske klassesaker og alle andre små og store utenomfaglige tema som dukker opp. Skal vi ta det i fagtimene? Utenfor skoletid?

I tråd med dette kommer kravet om at elevene skal involveres i hvilke valgfag som skal tilbys neste år. Hvilke forutsetninger har elevene for å mene noe om hva som skal gjøres når fagplanene allerede er skrevet? Når skal det diskuteres? Hvilket fag skal bruke tiden til å snakke om (foreslå, stemme over…) hva de ønsker for neste år? Det sies:

”At elevene får reell medvirkning, er viktig for at valgfagene skal være motiverende for elevene”.

Ja, men når skal de få tid til det når klassens time er borte?

Jeg hilser valgfaget velkommen tilbake i skolen. Men jeg har liten tro på at det alene kan øke motivasjon og lærelyst hos en sliten og lei elev. En liten positiv pause i løpet av uken er nok dessverre ikke tilstrekkelig.

Likevel, jeg gleder meg til å se hva våre valgfaggrupper får til.

Hilsen Hanne