Undervisning som underholdning?

Nå sender TVN en ny serie med superlæreren igjen. Det er artig se alle de ”håpløse” elevene som får se lyset gjennom kyndig hjelp av Håvard Tjora. Moro at nye strategier virker, og at elevene ikke lenger oppfatter seg som skoletapere. Læreren er flink, han. Derom råder det ingen tvil. Han har funnet sin nisje og utnytter den maksimalt, og jeg er imponert over hvor mye han rekker over. Lærere som ser programmet vil sikkert kunne lære noen triks. Det brukes både utradisjonelle virkemidler og metoder, og det lykkes.
Men som underholdning?? Er det riktig av kunnskapsformidling skal vises som tidtrøyte en torsdagskveld? Er dette tenkt som en slags reality-serie med skoletapere som viser hvor lite de kan. (Les: hvor lite den vanlige skolen har lært dem).
La oss si at intensjonen absolutt ikke er å underholde, men å opplyse og misjonere for ny undervisning, nye metoder og nye innfallsvinkler til faget. Da blir det en annen sak.
Så blir mitt hovedspørsmål: Ville ikke enhver lærer i landet med glede undervist etter «Tjora-metodene” hvis de hadde en liten gruppe elever, snever fagkrets og ubegrensede ressurser? Gitt hans arbeidssituasjon, blir det nesten å gjøre narr av de som skal forsøke dette i vanlige klasserom. Han kan gjøre nesten undre, men han opererer på en annen del av banen.
Jeg er sikker på at vi har mange potensielle Tjoraer rundt i landet, men de har helt andre rammebetingelser. Det lar seg vanskelig gjøre å gjennomføre disse kule metodene hans når det er 30 fjortiser med hver sin innfallsvinkel til fagene.
La oss håpe at ingen foreldre som ser programmene tror (forlanger??) at Tjora kan kopieres rett over i ethvert klasserom.
Det er fint at undervisning settes på dagsorden. Men det er viktig at dette gjøres med kløkt, og at programmet viser en tilnærmet reell sitasjon. Hvis ikke, blir dette å regne som ren underholdning. TVN balanserer på en tynn linje her, underholdning eller opplysning. Jeg håper det siste, men er ikke helt sikker. Skulle vært artig å vite hvor Håvard Tjora trekker linjen. Er han en idealist eller er han ute etter å sko seg i sin lille nisje?
Hilsen Hanne

La oss stemme inn politikere som tør noe!

Nå er vi ved valgurnene etter uker med valgflesk og store ord.
Jeg håper vi alle klarer å få valgt inn politikere som tør satse, som tør stå på og som gjør som de har lovet gjennom valgkampen. Det er greit nok for mange av dem å love i øst og vest, man ser sjelden så mange leserinnlegg fra småpolitikere som nå. Men nå skal vi stemme på de som gjør noe mer enn gi oss pene ord. Vi skal ha inn de som setter seg inn i saker på egen hånd, som snakker med de som merker på kroppen hva som blir vedtatt i styre og stell. Hva skal man med en skolepolitiker som ikke kjenner skolen gjennom å snakke med lærere, elever og foreldre? Skolepolitikerne må ut i felten og gjøre seg kjent med hverdagen ute i skolene. Vi stemmer på dem for at de f.eks. har lovet oss flere lærere, men så må de jomen gi oss det også!
Når verv er delt ut, og de nyvalgte skal i ilden, må vi henge over dem. Det er viktig at vi får politikere som er bevisst på at det er de som har instruksjonsretten i kommunen. Ansatte i administrasjonen skal utføre oppgaver som politkerne har bestemt, og bare det! Altfor ofte sees byråkrater som meler sin egen kake, og ikke tar med at det er de folkevalgte som faktisk skal råde i kommunene. Vi trenger politikere som er bevisst sin makt og sin rolle, og som bruker det med kløkt og mot til innbyggernes beste.
Godt valg til alle!
Hilsen Hanne

Hva skal vi med nasjonale prøver?

Selvfølgelig har Magnus Marsdal (i boka Kunnskapsbløffen) et poeng. De nasjonale prøvene slik de brukes i dag setter rektorer og lærere i en ubehagelig skvis. På den ene siden vil alle vinne konkurransen om å bli den beste skolen, og på den andre siden skal det dokumenteres hvilket nivå elevene er på i læringsprosessen. Dersom resultatene er topp, blir alle glade. Men hvis resultatene er dårlige slår dette tilbake på lærerne, rektor og skoleeier
Så hva kan skolene gjøre? De kan ta prøvene uforberedt og avsløre eventuelle mangler. Så skal undervisningen legges opp til å rette disse manglene. Det er vel slik det er tenkt, vil man tro. Men det er ikke godt for skolens eller kommunens rykte at de gjør det dårlig. Dessuten teller skolens resultater med når lokal lønn for skolelederne skal fastsettes. Altså vil en rektor på en ”dårlig” skole merke dette på lønningsposen.
En side som bekymrer meg er at elevene fort merker at de kommer langt ned på listen, at de går på skolen med de dårlige resultatene – en ”sinke-skole”. I kommuner med fritt skolevalg er det store muligheter for at elever og foreldre velger naboskolen hvis den har bedre resultater. Jeg ser også i valgkampen at partiene bruker resultatene på alle måter i kampen om velgernes gunst. Tabloidpressen gjør stort nummer av å rangere skoler og kommuner, og ingen vil komme sist på disse listene.
Kunnskapsministeren sier nå at fylkesmannen skal sjekke ut om prøvene gjennomføres etter intensjonen. Først må intensjonen klarlegges; er det for å rangere skoler eller er det for å kvalitetssikre undervisningen? Er det for at politikerne skal ha tall å slå i bordet med i debattene? Hva er egentlig målet med prøvene?
Det som i noen kommuner blir kalt å forberede elevene på prøven, kan av andre oppfattes som testsentrert undervisning. Da settes læreplaner til side til fordel for emner og testmetoder som er relatert til prøvene. Vi vil vel ikke ha en slik skole?
Det er nødvendig å teste elever for å finne ut hvor læringsarbeidet må forsterkes. Men må det være så omfattende testing, og må det legges ut på nett? Det er til sist de som jobber opp mot elevene som merker dette presset, og det ser ikke ut til at de kan, vil eller tør uttale seg. Det er glimrende at Marsdal har brukt tid på å skrive denne boken, og jeg håper at den pågående debatten kan føre til at vi får et testsystem som gjør at ressursene brukes der de skal; i møtet mellom elev og lærer.
Hilsen Hanne