Skolebidragsindikator

Dette ordet tar vel kaka. Det må være vinneren i julekonkurransen på Udir; «hvem kan lage det lengst ordet som ikke betyr noe som helst og som politikerne kjøper»

Jeg hadde ikke tenkt å blogge mer. Skulle betrakte skolen fra utsiden og være fornøyd med mine bidrag  i debatten. Men så kom dette ordet. Skolebidragsindikator. Det betyr jo ikke noe som helst. Så gikk jeg inn på Udir sine sider, og ble ikke overbevist om at de helt vet hva de har funnet på selv. Det var noe vagt om at dette ikke kunne si så veldig mye, og det var mange feilkilder og mange hensyn det ikke var mulig å ta. Så hva i all verden skal man med det? Og hvem i alle verden kan skjønne hva dette betyr?

Jeg kan se at politikerne er glad de har et fint ord når de skal si at «nå går alt så mye bedre med skolen». Det er vel de som startet tullet med alle disse fine ordene som har kommet de senere årene.

Det  verste er jo at skoleledere over det ganske land sluker dette rått. Hvorfor er det ingen som sier NEI, dette vil vi ikke være med på! Min skole blir ikke bedre av noen tall og noen grafer i hytt og pine. Det er ikke dette som skal gi fremgang for elevene. Hvorfor er skolelederne så jævlig lydhøre og dilter etter alle de rare forskriftene som kommer? Hvorfor er det ingen protester fra dem?
Har vi en skolelederstand som ikke har egen meninger?
Er det virkelig noen som tror at innføringen av skolebidragsindikatorene skal gjøre elevene lykkeligere og flinkere? HÆ??
Hilsen Hanne

Han måtte jo ytre seg!

Jeg har fulgt Malkenes-saken med iver og engasjement. Det er utrolig at noen i det hele tatt kan forsvare rektor og andre ledere i Osloskolen etter dette. Men så kom jo selveste Trond Nilsen på banen. Han har jeg selv møtt på min vei. Vi hadde kontor ved siden av hverandre i over et halvt år, men han snakket aldri til meg. Jeg skjønte etterhvert hvorfor. Han liker ikke damer som meg, viste det seg. Da han skulle plukke ut lærere til sin nye skolen i 2015, var han helt klar på at jeg ikke skulle være med. Først gjorde han stillingsinstruksen slik at jeg ikke passet inn (jeg var over 60 og jobbet 80%). Greit nok, men så kom den egentlige grunnen. Han ville ikke ha med noen med egne meninger, lang erfaring og meningers mot -> meg. Hadde jeg vært tøff og modig, kunne jeg sikkert laget litt uro, men han er ikke verdt det. Så jeg gikk pent ut bakveien og kom til en skole som tok vel i mot meg.
Det er ikke plass til lærere som har egne meninger i skolen, og særlig ikke i Oslo. Her skal alle gå i takt, og lojaliteten skal gå rett oppover i linja. Og hvis du bråker står de klare til å ta deg. De har sikkert ventet på en sjanse til å bli kvitt Malkenes, han vet altfor mye om hva som er galt og hvem som ikke duger i skolen. Han er en bauta i kampen mot udugelige sjefer, og jeg ønsker han får all den anerkjennelse han virkelig fortjener.
Osloskolens organisering med områdedirektører er kneblende og hemmer utvikling av skolen. Rektorene er i deres vold, og blir bundet opp mot dem.
Og de har jo ikke noe valg, for hvor skal de gå hvis de blir sparket som rektor. Spør meg, jeg var der.
Med ønske om en rettferdig og god kamp mor byråkratiet og herskesyke skoleledere.
Hanne

Skolen er for jenter.

Det blir mer og mer teori og testing i skolen, mer og mer stillesitting og premiering av den stille og snille eleven. Jentene hiver seg på, og stresser seg skakke i kampen om å reprodusere fagbokforfatterne beste mulig. Selv om dette kan virke litt for generaliserende, vil jeg påstå at skolen er laget slik at jentene fikser alle kravene. De klarer å sitte stille og vente på tur, gjøre som læreren sier, og strebe seg til de gode karakterene. Jenter gjør det best på alle områder så lenge de går på skolen.
Men, og her kommer det store MEN; hvorfor er det så altfor mange menn i styrerommene og i ledelsen rundt om? Hvor er de flinke jentene blitt av?
Svaret mitt er ganske enkelt. Gutta har kjedet seg grønne gjennom skolegangen, med mye uro i kroppen må de lide seg gjennom uendelig kjedelige timer med forelesning og stillesitting. Dette er de ikke skapt til, så de må finne andre måter å gjøre seg bemerket. Mens jentene sitter stille og venter, har gutta lært at de må bråke, krangle eller på annen måte komme til orde. Det er enhver lærers erfaring at «kjeftinga» for en stor grad er til urolige gutter, det er gutta som gjør klasser bråkete. Men gutta får en fin erfaring med seg; vil du synes og høres, så må du si fra. Du må ikke (som jentene) sitte stille, det gir ikke utfordringer eller læring.
Heldigvis har vi mange jenter som tør ta igjen, jeg har møtt mange av dem. Men vi må få dem inn i styrerommene, og da må vi allerede i skoletiden lære dem å stå frem, si fra og ikke finne seg i noe som helst.
Det hjelper lite at skolen roser de som sitter stille og pugger seg til gode karakterer. Vi må premiere de som står frem for egne meninger, og som bråker, protesterer og lager motstand. Det er i uroen vi kan vokse og utvikle elevene. Oppgulp av gamle sannheter fører oss ingen steder.

En morsom historie fra min tid. En elev hadde problemer med å rekke skolen fordi han måtte stelle hestene sine. Så jeg ga ham fri hver første time, uten å si noe til rektor. Gutten (og hestene) ble glade, og han kom alltid presis til 2.time. Og i dag er han en ledende hestemann i landet, har egne hester som han rir inn penger på. Så frie tøyler var nødvendig og riktig, men hadde vel vært bannlyst i dag. Likevel, jeg er sikker på at ved å gjøre noen sånne grep, kan vi få gutta til å yte og trives på skolen igjen.

Skolen må legges til rette for alle elevers interesser og anlegg, ikke bare for de som gidder å sitte stille og rekke opp hånden.

mvh
Hanne

Takk for meg, (inntil videre).

Nå har jeg blogget og ment noe om det meste i norsk skole. Det har vært en spennende glede å dele tanker og frustrasjoner med dere der ute. Og jeg synes jeg har fått sagt det meste av det jeg har på hjertet. Tilbakemeldinger har det vært flust av, selv om svært få tør mene noe i det offentlige rom om skolen.

Tanken som slår meg er hvor tilbakeholdne folk er. Jeg har altfor ofte hørt at «dette var bra, som om jeg skulle sagt det selv»,  men der stopper det. Når noe har vært på grensen til farlig, så trekker folk nisselua ned og lar ting gå forbi. De sier uff, og vil ikke bry seg med det. Dette sier meg at varslerne lever farlig i landet. Vi har ingen kultur for å si fra, og stå opp mot uretten. Vi vil helst ha ro og fred, og at naboen får selv ordne opp i sine problemer.

Min reise har til tider vært ensom og tøff. Jeg har blitt tråkket på  av skolesjefer, rektorer, nestkommanderende og fagforening. I den kampen har jeg heldigvis hatt kloke folk rundt meg, men gode ord alene endrer ikke urett og feighet. Jeg har blitt overrasket og skuffet over hvor enkelt det er for overmakten å bruke skitne triks og tråkke nedover i systemet. Det er så trist å se hvor krampaktig noen tviholder på makten sin og misbruker den for ikke å bli avslørt eller tilsidesatt.

Gode sjeler har sagt at jeg ikke har vært krass nok, ikke har gått høyt nok ut. Men jeg gidder ikke lenger å  bruke mine krefter og min tid på å sloss mot disse udugelige og ynkelige få. For det er bare 5-6 personer der ute som jeg ikke har noe gode minner om, og nå lar jeg dem få fred. Jeg lar kriger være fortid, nå kan dere puste ut (jeg vet dere leser bloggen og følger med)

Resten av mine møter i skolen har vært med flotte folk på alle nivåer. Jeg har bare gode minner fra møtene med alle lærerne (og en og annen sjef), elevene, foreldrene, vaktmestrene, renholderne, helsesøstrene, kontordamene, PP-folket; kort sagt, det har vært en fantastisk reise som jeg har fått  lov til å skrive om . Og det er disse minnene jeg varmer meg på, hver dag.

Grunnen til at jeg nå tar en pause i bloggingen, er kanskje at jeg ikke ble rik av dette. Ingen nominasjon til Vixen awards og ingen inntekter fra reklame. Nå ja, jeg fikk mine minutter på Lørdagsrevyen, og det var jo spennende.  Men mine ytringer har ikke skapt de store overskriftene, til det har jeg vært for snill. Likevel, dette har vært morsomt.

En liten advarsel til alle de som leser «Forslag til tale på avslutningen»: Hvis alle dere har brukt talen, er det en fare for at de fleste avgangselever i landet har hørt disse poengene nå. Fortsett gjerne å bruke talen, men legg inn litt personlige  ting.

Legger merke til at skoledebatten er i startgropen før valgkampen. Kanskje hiver jeg meg på igjen, det vil tiden vise.

Nå skal jeg nyte våren.

Med takk for følget så langt og takk til sønn Geir som ga meg domenet  til jul,

Hanne

PS: Jeg oppfordrer alle til å lese hva Simon Malkenes skriver. Han er en kunnskapsrik og modig lektor som fører en utrettelig kamp mot juks og fanteri i skolen.

 

Exit skolekjøkken

Eller unnskyld mat og helse, evt heimkunnskap for noen. Dette må være det vanskeligste og dyreste faget å ha for tiden, (unnskyld alle mattelærere).

I utgangspunktet skal alle lage samme maten, og så sitte hyggelig rundt samme bordet og nyte resultatet.

Men akk, her kommer lille Ole og han er vegatarianer. Og ved siden av ham sitter Kari. og hun kaller seg veganer. De har hvert sin liste med forbudt mat. Dagen etter dukker det en liten peskaner nedi klassen, med sin egen matliste. Når så Ahmed kommer med sitt krav om halal-slakta kjøtt, forsvinner alle muligheter om kjøtt. Dessuten er halalkjøtt så dyrt at Ahmed hadde ikke fått det likevel.

På den andre siden av bordet sitter alle allergikerne, og dem er det mange av. Ikke for å gjøre narr av noen, men det skaper unektelig mye hodebry for planlegging av program når det alltid er minst én som er allergisk for et eller annet. Noen kan ikke spise gluten, andre melkeprodukter,  atter andre nøtter osv.

Det høres håpløst ut altså, alltid er det en eller flere som ikke kan spise det som lages.

Likevel finnes jo de som faktisk kan dytte i seg hva som helst, men de er for tjukke. De må spise minst mulig.

Derfor foreslår jeg — med tungt hjerte – at de legger ned hele faget. Det kan med hell dyttes inn i andre fag:

Norsk: Fortell om da mor svidde grøten

Matte: Sammenlign matprisene i butikkene på skolen/på nettet

Engelsk: Bestill mat på restaurant i London

Krle: sier seg selv: hvordan lager man nattverd, evt den med fem brød og to fisk eller omvendt

Kroppsøving: Slik løper vi av oss en stor is

Naturfag: Slik ser jeg forskjell på tyttebær og blåbær (spes.und for fargeblinde)

Musikk: Bordvers fra hele verden

Kunst- og håndverk: Tegn middagen du spiste i går (så får man fulgt med i hva de gjør hjemme)

Tidsressursen blir det sikkert bruk for, kanskje vi kunne få tilbake klassens time?

Og matlaging? Nei, den må de gjøre hjemme. Noe skal da foreldrene sørge for.

Med ærbødig takk til de som fremdeles gjør skolekjøkkenet til skolens mest populære sted,

hilsen Hanne

Belønning, for hva?

Diskusjonen om å belønne elever i ungdomsskolen, dette må jeg mene noe om.

Scenen er utdeling av vitnemål etter 10.klasse. Ledelsen ønsker å prøve noe «nytt» nemlig å utrope skolens beste elev. Prisverdig og sikkert en god tanke for noen, men man kan undre seg litt over kriteriene som ligger til grunn. Opp på scenen ropes han som fikk flest seksere på vitnemålet, han er skolens beste elev. Selv vil han bare krype ned i dressen sin, allerminst ønsker han å stavre seg opp på podiet og få et laminert a4-ark med navnet sitt på av rektor, et håndtrykk og litt applaus.  Kjempepinlig for ham, og kjedelig for de andre. Eleven selv vet at han har lett for å reprodusere stoff fra lærebøkene, han er dressert nok til å sitte stille i timene og han finner ikke på noe sprell. Hjemme har han alt på plass, foreldre som støtter i et rolig og inspirerende hjem (med mange bøker!)  Så hvorfor skal han premieres for det? Han har allerede vunnet i lotteriet, og foran ham ligger verden åpen. Han behøver ingen påskjønnelse av rektor for det.

Hva med de som sitter i salen? Han som slet seg opp fra 2 til 3 i snitt? Hun som er utafor og går alene hjem hver dag, men likevel møter neste morgen? Hun som opplever fyll og bråk hjemme hver dag, og må klare alt på egen hånd? Hva med de som virkelig sliter for å henge med, og klarer det selv med alle odds mot seg? Skal ikke de få noe?

De flinke klarer seg alltid. Skolen er laget for boklig flinke elever, og de trenger ikke mer oppmerksomhet enn de allerede får. Medelevene vet hvem som er flinkest, de trenger ingen kåring fra rektornivå. Jeg har ingen tro på at Ole leser mer på prøver i september slik at han kan være med i flinkest-i-klassen kåring.

Og hva er egentlig flinkest i klassen? I dagens telle-skole er det lett for rektor å se hvem som har det beste vitnemålet, til det trengs det bare en kalkulator (hvis han da ikke er flink i hoderegning!) Men skolens beste kan finnes på så mange andre områder. Og her finner jeg det galt at de voksne skal kåre noe som helst. Overlat det til elevene! Og la kåringen være oppmuntrende og positiv. Den må foregå på et sted der elevene ønsker (ikke må!) være, som f.eks. juleballet. Her kan det kåres i øst og vest, og man behøver ikke å ha bare seksere for å bli «noe». Som rektor initierte jeg kåringer som årets morsomste, beste venn, sportsmann, hjelper o.l.. Alle kunne bli best i noe, og – best av alt – det var elevene selv som bestemte.

En osloskole jeg kjenner til velger å plukke ut noen elever som har utmerket seg på et eller annet område. Regner med at de voksne velger ut en som er flink, sitter stille, god til å smiske eller hva som helst. Premien er å få spise lunsj med skolens ledelse. Premie, hæh? Skal det da være en premie å få spise med rektor? Få se ham gumle i seg gulostmaten mens ass.rek forteller knusktørre vitser man må le av? Det må da være en straff for å oppføre seg ok? I selveste storefri når man skal slappe av, være sosial og se på gutta? Oppnår man kanskje en deling av elevene, de som synes det er kult med gratis lunsj en gang i halvåret og de som sort sett driter i det meste? Hva er så effekten av å skulle plukke ut et A-lag?

Det ropes om at vi er så redde for de  flinke, og at alt er så mye bedre i de landene som applauderer sekser-elevene.

Vi trenger ikke sånne kåringer. Det er dette som er norsk skoles styrke. Her er alle best i noe, og alle må få oppleve seire hver dag. Når den beste blir trukket frem, synker motet hos resten av elevene enda et hakk. Det må telle at man går fra 3 til 4, det må telle at man er en god venn, det må telle at eleven yter sitt beste – og det er godt nok.

Kåringer kan virke motiverende hvis de i salen kan tenke «det kunne jeg klart også». Men bare seksere – se det kan bare noen få.

Med redusert hilsen – jeg ble aldri kåret til noe –

Hanne

Fri oss fra Osloskolen

Dette er en sann selvopplevd historie: Jeg var på intervju for en rektorstilling i Osloskolen. Intervjueren var en person med relativt stor innflytelse. Intervjuet gikk greit helt til han spurte meg: «Hvis du har vært rektor ett år, og jeg kommer på besøk. Hva vil elevene jeg møter i skolegården si?» Jeg svarte det som jeg synes er viktigst i skolen: «Hei, her trives alle, både liten og stor, og vi driver ikke med mobbing og andre dumme ting». Da ble det helt stille i rommet, og jeg skjønte at det var total skivebom. Mitt svar var jo helt på jordet, for det ble etterhvert klart at jeg skulle svart: «Vi er flinkest i matte i hele byen!»

For det er jo det som teller her i byen. De målbare resultatene overgår alt annet, og det er det man skal sette inn alle krefter for å forbedre. Rekken av prøver er uendelig, og fokus ligger til enhver tid på  matte og norsk, med en liten titt på engelsk. Når skolene (og rektor) blir inspisert, er det karakterer og tellbare resultater som gjelder. Over alt gjelder det å bli best i eksamen, uansett hva som skjer i de andre fagene.

Det er lenge blitt ropt om elever med psykiske plager. Fra mitt ståsted ser jeg elever som presses fra alle kanter, de skal være perfekte på alle måter. Når de så utsettes for et enormt testpress på skolen, er det vondt å se. Særlig gjelder dette de som ikke er så flinke i skriftlige fag, de er jo dømt til å tape. Så ansetter man noen psykologer til å jobbe i vgs noen timer. Disse melder om at det er et umettelig behov for deres arbeid. Elever er desperate for å få en hvilepause, snakke med noen som lytter, langt vekk fra alt maset. Men de roper for døve ører. I Osloskolen er man bare fornøyd når snittet i matte har gått opp noen desimaler, alt annet er uvesentlig.

Når matte er det viktigste vi gjør i skolen, er vi på ville veier. Når mattetimene må skånes for helsesøsterbesøk, kultur eller Rusken, har vi bommet helt på hva som er skolens oppgave.

Vi må se hele skolens arbeid under ett, ingen oppgave er større enn andre, og alle har verdi uansett hva de får i matte.

Elever kan ikke tvinges til å lære. Det må etableres et trygt og godt sosialt miljø før læringsprosessen settes i gang. Jeg blir skremt og lei når jeg leser at skolebyråden vil kose-juni til livs. Skjønner hun ikke at det er mye læring i å være sammen utenfor klasserommet? Ekskursjonene vi ikke har tid til (for da jobbes det med matte) om vinteren, passer jo ypperlig å gjennomføre i junisola. Elevene trenger disse annerledes aktivitetene i juli. Læringen er ikke målbar, men en uerstattelig del av skolens arbeid for både faglig og sosialt utbytte.

Osloskolen har fått mye juling i media i de senere årene. Først trodde jeg det var ondt ment, men har etterhvert forstått at mye av julingen er fortjent. Det gjøres mye rart, og mye skal helst holdes skjult. Elever som fortsetter med særskilt norsk gjennom hele skolegangen, bare fordi de har et rart navn,  forekommer. Det er jo økonomisk gevinst i dette, men det er en bjørnetjeneste for elevene. Hvordan skal de integreres godt når de aldri får anledning til å bli «vanlige» elever?  Dessuten blir de da lett fritatt i sidemål, og  skolene slipper  den strie jobben med å lære dem noe de ikke gidder. Dessuten blir det lett dårlige resultater i sidemål, det må man jo unngå.

Kanskje er det for lett å frita elever fra eksamen også? Hvis elever har iop, kan de selv velge om de vil gå opp til eksamen. Og det er jo forståelig at de sier nei til enda en prøve, vel? For vi kan jo ikke risikere at de svake IOP-elevene drar ned snittet til eksamen.

Jeg synes synd på rektorene. De er klemt sammen mellom et kravstort byråkrati over seg, og alle de daglige kravene fra lærere, elever og foreldre. De gis et svært begrenset handlingsrom, og har liten mulighet til å gjøre noe utenfor skjema. Hvis de tidligere mye omtalte rektorkontraktene står ved lag, må de bl.a. vise til gode resultater for å få bedre lønn. Og da kan man kanskje skjønne at veien er lett til  å fikse litt her og der? Hva med å «hjelpe» elever som har dårlig norsk til å svare riktig? Dette er en enkel måte å få gode resultater på f.eks. elevundersøkelsen. Rektor leser for eleven og gir gode råd til hva det er lurt å svare. Tja, det er jo en mulig måte å fikse litt på resultatene, vel?  Når resultatene skal offentliggjøres, kan man forstå at det trikses litt på veien. Og rektor som drar alle elevene gjennom diagnostiske prøver, med dertil dårlig resultat, taper på rankingen – enda de bruker prøvene slik de skal brukes.

Så er det underlig lite å høre fra grasrota. Hvorfor er det så få (om noen?) som tør å stå frem i media og si fra hvor skoen trykker? Er alle lærere fornøyd med å bli målt og sjekket til enhver tid? Jeg tror ikke det. Men de har jo liten mulighet til å si noe. Hvis en lærer uttaler seg negativt, kan det bli ugreit for rektor. Han må jo ha kontroll over sine kadre; «På vår skole er vi alle fornøyd og glade, og utad snakker vi med en stemme: rektor.» Det er jo nedfelt i rutiner at rektor alene snakker med media, og du blir tatt for ansatt i Oslo kommune samme hva du uttaler deg om. Jeg har selv erfart at man ikke ønsker taleføre ansatte med egne meninger.

Dette vitner om feighet.  Gode ledere ansetter folk for deres kompetanse, ikke deres evne til å holde kjeft. Gode ledere bruker de ansattes kompetanse, og stoler på at alle vil jobbe til elevenes beste. Til det kreves rause og modige rektorer. Vi får ingen debatt om skolen hvis alle knebles og ingen kan uttale seg utenom rektor.

Jeg skulle ønske at det ble høyt under taket i Osloskolen. At når VG avslører en liten feil, så ble det ryddet opp i og ikke feid under teppet eller gått til forsvarskrig.   Kanskje man kan drømme om at en områdesjef kunne innrømme feil og beklage dette.

Det er med en viss lettelse jeg kan forlate Osloskolen nå. Det er et styresett som lager utslitte lærere og elever.  Det presses på dem fra alle kanter, og ingen tør/får lov til å  si fra. Jeg får mye støtte fra lærere i Osloskolen, men det er muntlig – aldri skriftlig, det kan jo bli brukt mot dem.

 

Med takk til alle de flotte elevene jeg har møtt, og et stort lykke til videre til de trofaste lærerne ved kateteret. Hold ut, vinden må snu.

Med hilsen

Hanne

Mitt (skole-)Credo

Det er tid for ettertanke og ordgyteri igjen. Mange leser mitt forslag til tale på avslutningen, og jeg har lyst til å legge til litt:

Jeg tror blindt på eleven. Han må jo gå på skolen, og blir utsatt for de underligste lærere, tester og planer. Om han bråker eller melder seg ut, så er det alltid en forklaring. Og den forklaringen må vi ha tid og rom til å finne slik at vi kan gjøre noe med den.

Jeg tror eleven når han forteller meg noe, uansett om de andre lærerne tviler. Jeg tror på den gode, åpne relasjonen mellom lærer og elev, med gjensidig tillit og forståelse.

Jeg tror at den viktigste personen på skolen er læreren. Alt dreier seg om å være en tydelig og empatisk voksenperson som har tid og kunnskap til å ta seg av den enkelte. Jeg tror på en lærer som tør å gå egne veier utenfor pålagte føringer, fordi han er sikker på at det er best for hans elever.

Jeg tror på det gode lærerkollegium som støtter og oppmuntrer hverandre i sol og regn. Etter en dårlig time skal læreren være trygg på at det er kolleger som hjelper ham tilbake i sadelen.

Jeg tror på kontoret som skolens servicetorg, der elevene kan få hjelp med de trenger av praktiske så vel som sosiale ting.

Jeg tror på FAU som en bidragsyter i skolens liv. Foreldrene er en viktig ressurs, og de må brukes til felles innsats for skolen. FAU er en medspiller, ikke en motstander.

Jeg tror på den modige rektoren som trosser skrivebordspedagogene og byråkratene og tråkker nye veier til beste for skolens elever.

Jeg tror norsk skole er et godt sted å være for mange. VI er bare ikke så flinke til å fortelle hverandre det.

Dette er mitt Credo.

Når krittstøvet legger seg om noen dager, kommer det jeg ikke tror på. Det kan bli stygt.

Nyt junidagene!

Hilsen Hanne

Oppgitt og forbannet

Så koker det igjen, og folk vil finne syndere.  Når det forekommer mobbing, vi kan vanskelig utrydde det helt, velter heksejakten frem over oss.  Det virker som om vi er mer opptatt av å skylde på noen enn å lete etter veien videre. Og nok en gang settes søkelyset mot skolen.  Media overvåker og henger ut alle som har noe som helst ansvar for skolen.  Joda, mye kan og bør bli oppdaget på skolen, og det er en stor plikt for skolen å gjøre noe.  Men skolen gjør mye innenfor de rammer som er gitt.

Jeg er drittlei at skolen skal ordne alt.  Når ting går galt, må alle ta sin del av ansvaret.  Men når kunnskapsministerens nye tiltak alle går ut på å opplyse foreldrene om hva de har krav på når deres barn blir utsatt for noe, blir jeg enda mer lei.  Hvor i alle dager er kravene til foreldrene? Hva kan skolen forlange og forvente at foreldrene bidrar med? Jeg ønsker ser for meg at rektor innkaller foreldrene ned klar beskjed: «ditt barn mobber, og det er ditt ansvar som far/mor å gjøre noe med det». Og da må rektor ha muligheter for å ‘straffe’ foreldre som ikke har kontroll over ungene sine. Når et barn mobber, har de lært det et sted FØR de begynner på skolen.  Det er foreldrenes ansvar å oppdra unga, så skal vi sosialisere dem og gi dem fag, fag, og fag.

Ikke flere pålagte kurs om hva skolen må gjøre, ikke flere planer, ikke mer mediakjør.  La oss gå tid til å se den enkelte eleven, gi oss tid til å snakke om trivsel, empati, omsorg.

Skolen kan gjøre mye, men nå må foreldrene inn på banen. Det ligger i deres oppdrageransvar å sørge for at skolen ikke må slite med drittunger som plager andre.

 

Fredelig hilsen

Hanne

Fungerer arbeidstidsavtalen?

Det var i steinalderen at «folk flest» maste om at vi lærere ikke jobbet nok. Bjørn om vinteren og lærer om sommeren-vitsen var veldig morsom for noen. Så tok vi tak, da. Det ble jobbet med årsverk og årstimer og bunden tid og ubunden tid og delt dagsverk og så videre. Vi skulle for enhver pris fortelle folk at jo, vi jobbet fulle årsverk vi som var i skolen. Den første ferieuka var avspasering, ikke ferie, var noen av innspillene som skulle redde oss.

Det ble mye regning. Alle rektorer og inspektører måtte vise at de kunne prosentregning, slik at alle fylte sin kvote. Regner med at mine gamle lesere nikker gjenkjennende til de magisk tall 1687,5 årstimer og 4,29%. For det måtte jo stemme, og ingen jobbet mer enn andre (og ingen mindre heller, skulle man tro).

Så ser man resultatet av mange år med arbeidstidsavtale, og kan sammenligne med steinalderen. Jeg vil tilbake! Det ble ikke bedre, men kanskje litt greit med noen argumenter i debatter. For nå har vi jo tall på at vi jobber like mye som folk flest, vi jobber komprimert nemlig.

Problemene ligger nå på et annet plan. For det første, nå har arbeidsgiver et redskap for å kontrollere tiden vår. Hun kan bestemmer hva den skal fylles med og kontrollere dagen vår fra tidlig til sent. Dette medfører lett mange kontroverser, og kanskje også litt sutring. Det finnes nok av nidkjære rektorer som står med stoppeklokke for at alle skal være tilstede alle minuttene som er vedtatt i avtalen. Mange steder må man spørre om man kan gå litt før for å rekke noe, og kan oppleve å få nei.

Det andre er den manglende friheten man opplever for hvordan man skal bruke tiden sin. Dukker det opp behov for noe prekært, f.eks. et foreldremøte, kan man ikke holde det fordi avtalen har ikke tatt høyde for flere enn de to foreldremøtene man er pålagt. Når avtalen landes i august, binder den arbeidstiden til juni -uten plass til det uforutsette (som lærere tar likevel, uten betaling)

Jeg savner tiden da vi jobbet med det som var viktig når det var viktig. Vi kunne gå hjem etter siste time, og så gjøre resten når unga hadde sovnet. Eller vi kunne sitte på skolen til midnatt for å bli ferdig, bare fordi vi ville det. Vi kunne reise på tur fordi det var en flott måte å bli kjent med elevene. Våre møter var effektive fordi vi brukte av egen tid, ikke bundet opp til sjefen.

Beklager at vi trodde det var lurt med denne bindingen. Trist at vi etterkom «folkets» ønske om å bevise at vi jobbet mer enn nok.

Jeg har ingen tro på at fagforeningene tar tak i dette. (Ja, jeg har meldt meg ut). Det blir for kontroversielt og dessuten har de ikke tid til sånt. Men det var godt å si det, lell. Skulle ønske man torde å tenke nytt……

Hanne