Sommerferie

Nå har lærerne snart avsluttet sin avspasering, og kan begynne å nyte livet.
Skolelederne slår snart av sine pc’er, og de siste ansettelser er kanskje i boks.
Freden senker seg over skole-Norge, bare Kristin Halvorsen er i vinden og må forsvare seg. Agurktiden er over oss.
Jeg lar tastaturet hvile en måned og ønsker alle lesere en varm, vurderingsfri og oppbyggende sommer. Vel møtt om en stund.
Hilsen Hanne

Farvel etter 10 år.

Kjære avgangselever.
Dette er noen ord på veien. Siden 16-åringer ikke klarer å konsentrere seg over lang tid, og dere i tillegg er ivrige etter å storme videre, blir dette bare noen korte råd.

Nå åpnes skolens porter for dere, og dere stormer videre i livet. Dere har kommet til det første store veikrysset og heretter må dere ta ansvar selv. Dette har dere gledet dere til, ikke sant? Slippe ”obligatorisk”-presset og gjøre bare det du vil og som du har ønsket. Nå skal du, som Trond Viggo synger; ”Tenke sjæl”. Alle avgjørelser må du stå inne for og ta konsekvensene av. Alle valg må forsvares og etterleves av deg og ingen annen.

Er det skummelt? Gruer du deg? Ikke gjør det!

Du kommer til å oppleve alle livets sider, og alle fasetter av livets utfordringer, men du klarer det du vil. Det er bare du som kan gjøre det, og det er bare dine krefter og dine evner som kan bære deg gjennom. Du må ikke dvele ved gamle nederlag, fiender eller tap. Rist av deg sorgen, ta vare på de gode minnene og gå videre. Let frem dine evner og gode sider, og bruk dem der det trengs. Ta med deg alt du har lært og erfart, og gjør gode gjerninger på din vei.

Hittil har de gamle der hjemme støttet og hjulpet deg, og nå er tiden inne til at du skal betale tilbake. Vis dem at du lærte noe, vis dem at du vil gjøre noe i livet videre. Gjør dem stolte av deg. Du kan ikke skylde på feil i hjemmet lenger (hvis du fant noen!), nå er det fremtiden som gjelder, din fremtid.

Viktigst av alt er ærlighet. Du skal være ærlig mot alle rundt deg, ikke tråkk på noen. Men mest av alt skal du være ærlig overfor deg selv. Du skal gjøre det du finner riktig fordi du vil det, og du skal ikke la det gå ut over noen. Du må finne frem til hva dine verdier er, hva du synes er riktig, og så skal du streve mot de målene du selv setter.

Husk at ingen i verden er bedre enn deg, men så er heller ikke du bedre enn noen. Alle har verdi og alle fortjener respekt.

Du skal ha lykke til på veien. Henning Kvitnes synger;” Måtte du ha vinden i ryggen, måtte sola komme deg i møte, måtte du finne godt vann”. Dette ønsker jeg deg.

Livet blir hva du gjør det til, og husk at du kan!

Som jeg alltid sa til avgangselevene på Kjenn;
Takk for gode minner, takk for latter og smil, takk for alle gode møter vi har hatt. Nå: Gå ut i verden og gjør den til et bedre sted å være.

Sommerklem fra
Hanne

Lærernes tidsbruk

Det snakkes mye om at lærerne bruker altfor mye tid på utenomfaglige ting. Det er for mye papirarbeid og møter, sier man – og jeg er helt enig. Nå ved skoleslutt drukner lærerne i rapporter og evalueringer, og det skal de gjøre innimellom alt annet om dagen. Det er en kjensgjerning at lærere ikke får med seg mai, og at de våkner etter st.Hans når skolen er slutt. Dagene går så altfor fort, og alt skal gjøres unna før elevene tar ferie. Den første ferieuken for lærerne går med til å hente seg inn, og få igjen pusten etter maset i juni. Jeg vil gjerne snakke med den læreren som har overskudd til å feire midtsommer!

I Klassekampen lørdag 11.juni skriver Thor Bjarne Bore om dette problemet. Det er godt å lese at han har stor kjennskap til at lærerne til stadighet får nye oppgaver, flere møter og mindre ressurser, og at dette er en stor belastning for dem. Han sier bl.a. ”Vi får ikke bedre skole gjennom flere møter, seminarer og utredninger”. Flott! Sånt varmer en skolesjel, endelig en som har forstått oss. Men helt mot slutten kommer hans løsning: Han tror at Kristin Halvorsen kan ”følge opp og gjøre en forskjell”. Tja, la oss alle tro det. La oss tro og håpe at hun etter ferien kommer på banen med gode endringer som kan gjøre at lærerne får mulighet til å bruke all tid og alle krefter til elevenes beste. Det hadde vært fint!
Hilsen
Hanne

Nå er det Canada de drar til.

Ser at ministeren har tatt med seg diverse folk og reist til Canada. Så det er det nye forjettede land for alle i skolen. I mange år reiste vil til Sverige for å lære. For ti år siden var det populært med New Zealand, men det var jo så dyrt. Men så kom Finlands resultater på Pisa-rankingen, og dit var det billigere å dra. Nå er det altså Canada som er i skuddet. Alt beror på Pisa-resultatene, og Canada gjør det veldig bra. Der Spiegel har nå kommet med et spesialnummer om skolen, og vips dukker jomen Canada opp igjen. Tyskerne har også fått øynene opp for hva de gjør der borte.

Artikkelen i der Spiegel er ganske fornøyelig lesing. De mumler litt, slik vi gjør her hjemme, at andre (les; Canada – for tiden) gjør ting så mye riktigere for å få de gode resultatene. Jeg ville trodd at tyskerne i langt større grad viste stolthet over egen skole, men det virker ikke sånn.
Kanadisk skole har mye godt for seg, og de gjør noe som er ganske annerledes enn hos oss. De bryr seg ikke stort om Pisa. De har hatt testing lenge, og bruker testene på en fruktbar og konstruktiv måte. De har fagrom, slik som i engelsk skole. Det vil si at det er elevene som flytter på seg, ikke læreren. Jeg har sett dette ofte i Storbritannia, og sett at det fungerer bra.
Det er også muligheter for nivådeling, der elevene faktisk blir streamet fra tidlig stadium. Det er langt derfra til slik vi har det; elevene våre jo skal tilhøre samme klasse uansett nivå gjennom hele grunnskolen. Elevene blir oppfordret og oppmuntret til å streve etter høyere nivå i sin kompetanse. Canada har også omfattende og inkluderende måte å ta i mot innvandrere med annet språk enn engelsk og fransk. De blir lært opp til å mestre språket med de særlige termer i alle fag før de slippes inn i vanlig undervisning.
Det er også integrering av elever med særskilte behov, men ikke for enhver pris. Bruk av assistenter er også utbredt, slik som hos oss. En canadisk elev blir sitert på at skolen for henne er så mye mer enn læring. Det kommer av bl.a. to ting; de har et utstrakt system for at eldre elever følger opp og underviser yngre elever. Dette likte jeg særlig godt, la de store få prøve kunnskapene sine i praksis. Det andre er at det er knyttet mange og varierte fritidsaktiviteter til skolen. Disse foregår utenfor skoletiden, og gjør at elevene får drive med ting etter eget ønske innen skolens område og sammen med medelever. Jeg tror dette gjør skolens kultur inkluderende og at alle får gode og fruktbare opplevelser sammen. Ideen med at skolen skal gi elevene tilhørighet og gode opplevelser er som musikk i mine ører. Jeg vil hevde at det er grunnleggende for læring at elevene trives i et inkluderende og opplevelsesrik atmosfære. Det må være noe sånt de har fått til der borte.

Lurer på om Kristin blir inspirert til å gjøre noen grunnleggende endringer. Lurer på om hun tør å ta sjansen på noen store omveltninger, som for eksempel å tillate nivådeling på et permanent nivå eller lage et system for at eldre elever coacher de yngre. Jeg ser at mange nivåer i norsk skole er representert, og jeg håper de har en fruktbar og lærerik tur.

Lurer på hvilket land vi skal dra til når Canada går av moten??

Hilsen Hanne

Barnehagebesøk i Praha

Jeg har nylig vært på besøk hos mine barnebarn i Praha. Der fikk jeg være med eldstemann (snart 4) på ”Morning Circle” i barnehagen. Fantastisk opplevelse, som ga grobunn for ettertanke. Det var 2 voksne og 8 små til stede, og hver morgen har de en times samling. Her tas opp forskjellige tema på en enkel og svært engasjerende måte. Jeg fikk delta, og gjorde stor lykke både som løve og kamel. De snakket om bokstaver, tall, farger, været, kort sagt dagligdagse, men svært grunnleggende ting. Alle barna fikk svare, og alt ble kommentert på en konstruktiv og god måte. Barna har svært forskjellig språklig bakgrunn, slik at fellesspråket er engelsk. Utrolig å høre mitt barnebarn snakke engelsk som han knapt har hørt inntil for et år siden, og at han oversatte for meg til norsk. (ja, ja, jeg ser alt med stolte farmorøyne!) Men det er klart at må man snakke med noen, får man lære seg språket, og det skjønner selv en liten tass.
Man blir jo observatør også, ikke bare farmor. Jeg vet det foregår like mye bra i norske barnehager, og at norske førskolelærere er dyktige og engasjerte folk. Men det er barnas iver etter å lære og å skjønne som gjør meg tankefull. Alle barna viste et enormt engasjement for å mestre, og de var lykkelige over alt de fikk til og kunne svare på. De voksne var flinke til å oppmuntre og å få frem det beste i hvert barn, slik at alle følte seg sett og verdsatt. Forskjellen fra norske barnehager er bl.a. at de deles inn i klasser og de voksne kalles lærere. Alt er rettet mot læring, og barna stortrives med det. De får leke også, selvfølgelig, men det er et pedagogisk preg over det hele.
Jeg tror alle barn vil lære mest mulig. Jeg tror de ønsker å utvide ordforråd, øke mestring og lære mest mulig hele tiden. De føler glede og stolthet over alt de får til, og de vil strekke seg etter nye tema hele tiden.
Så blir oppgaven for oss som voksne; hvordan kan vi opprettholde de unges ønske om å mestre utfordringer og å komme seg videre på egen hånd? Hvordan kan vi få dem til å se seg om etter nye kunnskap og føle glede over alt de får til? Det er trist å se at de mister trykket gjennom skolegangen slik at de etter 13 år bare vil ha et friår for de er så skolelei. Ingen skulle bli skolelei noen gang!
Norske barnehager snur nå i en retning av at leken skal inneholde læring. Ja, det skal lekes også, men jeg tror det er riktig og godt for de små at de lærer mest mulig hele tiden. De må ikke miste gleden av å kunne noe eller å vise at de mestrer. Skolen må være et sted der gleden over å lære kommer først. Elevene må bli bevisst sine evner, og gis rom for å bruke dem best mulig. De må gis god veiledning og oppmuntring hele veien.
Og hvis vi i skolen trenger inspirasjon; la oss gå tilbake til barnehagene og se gleden som stråler når en fireåring viser at han kan telle til 30 eller vet hvordan man lager en 0. La oss ikke ta fra den kommende slekt gleden over å kunne noe. La oss inspirere dem til å bruke sine evner til egen utvikling og la oss glede oss over at de får det til.

Hilsen Hanne