Store skoleforskjeller, kort avstand. Hvorfor?

Nå har jeg sett skoler fra begge sider av bygrensen, og resultatene forundrer meg. Elevgrunnlaget er på mange måter svært forskjellige.

For å markere forskjellen, la meg ta ytterlighetene. I Groruddalen finnes Ali. Han har ikke snakket norsk før han begynner i skolen, han kan ha lærevansker i tillegg. I hans hjem er det i liten grad oppfølging av skolearbeidet, foreldrene kan knapt norsk, det er ingen bøker, ingen leksehjelp og ingen som spør hva han lærte på skolen i dag. Alis foreldre har liten skolegang og sliter i en underbetalt service-jobb. Ali må klare seg selv, og regner med at han skal overta fars drosje etter hvert. Dette skaper ingen lærelyst, ingen glede og iver over å komme til skolen. For ham er skolen et sted han må være, og det er bare et sted å møte venner og komme seg gjennom dagene.

På den andre siden av bygrensen, over i Lørenskog finner vi Ole. Han har de store hagers selvtillit, et ressurssterkt hjem på mange måter. Foreldrene er høyt utdannet, og har tidlig krevet god innsats av Ole på alle områder. Han har mål med utdannelsen, og foreldre som holder både ham og skolen i ørene. Ole er trygg på at han vil komme langt, og han jobber iherdig for å nå sine mål.

Da skulle man tro at resultatene på Romerike skulle være langt bedre enn på Oslo øst. Men det er ikke tilfelle.

Jeg ser hardtabeidende lærere på begge sider, så jeg leter videre etter årsak og finner at skolebyråkratiet er grunnleggende forskjellig. I Oslo er det tydelige krav til alle voksne, men det er også oppfølging, kursing og hjelp til de som trenger det. Og ikke minst så vanker det anerkjennelse og oppmuntring til de som vil noe og som får til noe. På toppen sitter ledere som tør ta initiativ, og støtter de som ønsker noe. Ja, det kommer kritikk for at det er slitsomt og mye å ta hensyn til, men resultatene viser at det nytter med tydelige og modige ledere.

Over grensen derimot er det altfor mange skolebyråkrater som er redd for initiativ, som gjør hva som helst for å beholde makten og som ikke tør stole på at egne ansatte gjør en god jobb. Her gjelder det for maktapparatet å beholde kontrollen for enhver pris, og heller kvitte seg med høyttalende ansatte som har meningers mot og tør gå egne (kanskje bedre?) veier.

Dette smitter nedover, slik at kommunene blir preget av negativitet og passiv motstand mot pålegg. Her har man ikke skjønt nytten av å dra samme vei, og samtidig ha takhøyde for andres ideer og meninger.

Med de hypermotiverte elevene som finnes i området bør resultatene over grensen være langt bedre. Men noe hindrer dette, noe som klemmer og skremmer vekk initiativ og entusiasme.

Trist. Men man er glad for å være på den riktige siden av grensen nå.

Hilsen Hanne

Vi er alle mobbere/krenkere.

Nå er ordet mobbing nesten erstattet med krenking. Fint. Litt nye vinkler kommer godt med. Kanskje kan nytt ord snu debatten en liten smule også. Hittil har det vært skolens ansvar å stoppe mobbingen, og skolen har nesten fått skylden for at det finnes mobbing. Selv om det nå kan kalles krenking, får skolen fremdeles i oppgave å utrydde dette.
Jeg er så uenig. Selvsagt skal skolen motarbeide fenomenet, og selvsagt skal det sjekke ut at de virkelig gjør det. Men det må være andre som også bidrar.

Jeg tror ikke ungenes kommer til skolen og lærer mobbing der. Det får de med seg fra dag én om enn i andre former. Det de hører hjemme former i første rekke ungenes syn på omverden. De hører foreldrene skjelle ut, le av gjøre narr av osv folk de ser på tv. De lærer at det er greit å rase mot Drillo hvis landslaget taper. Til og med dagens politikere ler jo litt av sine motstandere når debatten raser. De lærer at det er greit å le av en som gjør noe dumt, selv om det ikke er frivillig. På tv ser vi program der folk blir stemt ut, ledd av, sendt hjem, osv. Dette kan kanskje ikke kalles direkte mobbing, men det legaliserer at man kan ironisere andre og le av de som ikke vinner. Dette er krenking på voksenmåten, og barn omformer dette til å passe inn i sin hverdag. Når man kan le av noen på tv, kan man vel også gjøre det i klasserommet?
Etter min mening holder det ikke at skolen skal bli kvitt problemet alene. Det må en helhetlig vurdering om hvordan vi behandler hverandre i hverdagen. Vi må alle tenke gjennom hva vi sier og gjør, og ikke laste skolen for ikke å være flinke nok.
Unger lærer mobbing/krenking på alle måter alle steder.

Jeg tror det er blåøyd å vente på en mobbefri verden. Men vi må ikke gi opp drømmen om et samfunn der alle er trygge og alle vil hverandre vel. Og vi må alle gjøre vårt, skolen klarer ikke denne veldige oppgaven alene.
Hilsen Hanne