Arkiver for november, 2012

Får alle elever virke med?

Forleden fikk jeg være med på elevrådskonferansen i Oslo. Det var gildt. Entusiasmen og engasjementet lå tykt over salen, og hele elevråds-Oslo var en stor og glad familie. Det ble delt ut priser og godord, med behørlig velformulerte takketaler. Flotte elever takket rektor og lærere og hverandre, og lovet enda mer kamp for medelever og skolen.

Det varmet en gammel elevdemokrat, og jeg ble storligen imponert over alt som skjer i denne kommunen. For det skjer mye på elevrådsfronten i Oslo, det er ingen tvil om det.

Nettsiden elevmedvirkning.no har åpnet. Selv om den er i sin spede oppstart, er det lovende tendenser for arbeidet videre.

Så langt, alt vel.

Men…..

I Oslo har vi mange elever med annen kulturell bakgrunn. Og disse var nesten usynlige på scenen sist fredag. Jeg undres hva som er årsaken til det? Og jeg har ingen svar, bare undring.

Er det sånn at skoler med mange flerkulturelle ikke er så flinke med elevrådet? Her sitter jeg litt i glasshus, men velger likevel å hevde at dette ikke er tilfelle. For eksempel vant Haugen skole elevrådsprisen for u-skoler i fjor, og der er det ikke mange etnisk norske.  Jeg tør altså påstå at det jobbes like sterkt med elevråd på alle skoler.

Så kanskje er det noe med disse elevenes bakgrunn. Er det noe med at når foreldrene har en kultur som ikke innbefatter dugnadsånd og vel-foreninger, så ”arver” barna den passive innstillingen til å bidra i demokratiet? Vi må lære elevene elevmedvirkning, men kanskje er det ekstra kulturelle hindringer for dem med annen bakgrunn?

La oss si at det ovenstående er feil. Hva er det så?

Slik jeg så livet på scenen fredag, var dette hovedsakelig etnisk norske elever med de store havers selvvtillit. De snakket beste vestkant-sprog, og lo av hverandres vitser. De kjente hverandre, hadde samme klesstil og klappet for hverandre.

Hvordan skal en liten elevrådsleder fra Groruddalen komme inn i dette selskapet? Hvordan kan man få en som snakker Frogner-dialekt til å slippe inn en som snakker Furuset-dialekt?

Man må kunne stammespråket for å komme inn i det gode selskap.  Slik jeg oppfattet forestillingen, er det skolene på vestkanten som definerer makten og gjeldende koder.

Jeg leter altså etter en eller flere som kan sørge for at elevrådsarbeidet på kommunalt nivå avspeiler den elevflokken som faktisk er her.  Det finnes mange engasjerte elever med ikke-norsk bakgrunn som vil være verdifulle ressurser i arbeidet med elevmedvirkning. Slipp dem til!

Heldigvis later det til at arbeidet er preget av iver og entusiasme for saken.  Jeg er fremdeles imponert over disse tenåringenes arbeidsvilje og arbeidsglede. Enhver politiker burde se at det kommer engasjerte folk fra skolene, få dem inn i partiene deres.

Men få med elever fra alle deler av byen, vær så snill!

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Mobilen må med

Nok en gang står lærerne med ryggen mot veggen og slår i blinde. Når fremskrittet
kommer, og det ikke er ”sånn det alltid har vært”, skal man motarbeide det på alle
måter. Men mobiltelefonen er kommet for å bli, og vi som jobber i skolen må skjønne
at den er vår venn – ikke fiende. Vi må lære oss å bruke den i undervisningen, og
finne positive måter å nyttiggjøre oss denne lille dingsen.

Vi må innse at mobilen er en forlengelse av elevens arm. Det nytter ikke å true med
inndragelse, brev hjem og andre sanksjoner, elevene vil uansett ha telefonen i lomma.
Det er mange muligheter for at mobilen skal komme til nytte i klasserommet. Tenk
hvilket fint oppslagsverk som alle (de fleste) elevene disponerer når de skal jobbe
med fag. Tenk når du står fast og ikke husker akkurat årstallet, vips, så har vi en
smartphone på første rad som finner det fort.

Som foreldre er det viktig å kunne nå sin håpefulle,. Han kan ha glemt en
tannlegetime eller noe, han vil sette pris på en hyggelig hilsen fra mor, mulighetene
er utallige. Jeg vil tro de fleste kontordamene er glad for å slippe det ekstra maset fra
foreldre.

Så må vi lære elevene bruk av telefonen, selvfølgelig. De skal ha den på lydløs, det
skal brukes når det er tillatt og de har selv ansvaret for den, for å nevne noe. Og det
må være sanksjonsmuligheter hvis de ikke overholder reglene.

La oss ta teknikken i bruk, og gjør den til noe nyttig. Mobiltelefonen er en uunnværlig
del av elevenes liv, og vi må snu dette til en naturlig del av skoledagen også.

Hilsen Hanne

,

Legg igjen en kommentar

Hvem vil være rektor nå?

I dag er det rektor som skal trekkes frem og få sin situasjon belyst. Og hurra for det.

Flere aviser har dette som tema i dag. Dagsavisen har en glimrende artikkel om hvordan rektorene utsettes for krysspress. Dette er noe som i stor grad påvirker skolens resultater.

http://www.dagsavisen.no/samfunn/tidspress-svekker-skoleresultatene/

På Utdanningsforbundets landsmøte har man også rektors rolle på agendaen.  Nå sier påtroppende leder at hun er skremt over rektorenes manglende mulighet til å uttale seg. Visste hun ikke det?

Det har blitt tatt frem med jevne mellomrom at rektor må snakke som en forlenget arm av skolens administrasjon. Selv måtte jeg som rektor få godkjent mine uttalelser hvis jeg skulle snakke eksternt. Altså sees rektor som en som skal fronte kommunens politikk og ikke ha egne meninger. Så er spørsmålet; når snakker rektor som kommunens person og når kan hun/han ha egne meninger? Jeg har alltid hevdet at byråkratiet i Norge vinner over det meste, altså må rektor følge nivået over seg i tykt og tynt. Et unntak er kanskje hvis man er en eldre, mannlig rektor med mange vellykkede år i skolen, jfr. Dagsavisens artikkel. Hadde man bare hatt flere som torde si fra, som torde stå opp for rektorers rett til å følge hjerte og ikke alltid fornuft.

Det hele er ganske enkelt. Rektorene presses fra administrasjonen på de fleste områder, mens trykket nedenfra går på behov for tid og omtanke for lærere, elever og foreldre.

Så kan man spørre seg, hvem vil være rektor i denne skvisen? Tallenes tale er tydelig, majoriteten av norske rektorer har store problemer med å utføre jobben tilfredsstillende. Trist og ganske nedstemmende lesing.

Jeg bøyer meg i støvet for de som klarer å holde entusiasmen og engasjementet oppe i denne sandwichen. De rektorer som har jobben som livsstil, og som tar utfordringene med et smil;  hør på dem, verdsett dem,  la dem få snakke uten noe ris bak speilet – og la dem få drive med det som er viktigst: den pedagogiske delen av rektorjobben.

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar