Trist innlegg i integreringsdebatten.

Etter å ha jobbet med innvandrerelever i mange år, er det et fenomen som fremdeles skremmer meg. Noen kulturer er lengre fra den norske enn andre, og deres system er mer rigid enn jeg liker å tenke på. Det gjelder i første rekke jentene, men også guttene er utsatt for slektens stramme grep.

Foreldrene kommer til Norge, og etablerer seg med jobb og bolig. Tilsynelatende er alt greit, ungene går på skolen, og skikker seg bra. Men når de nærmer seg ungdomsskolealder begynner presset. Det later til at mor og bestemors viktigste oppgave er å skaffe en akseptabel ektefelle for sitt barn. Når slekten samles, stikker mødrene hodene sammen og kjøpslår om ungene. Ja, det er faktisk det som skjer; «jeg har en flink 15-åring, har du et barn som hun/han kunne spleises med». Dette bestemmes uten at barnet er med i diskusjonen. Når mødrene kommer til enighet, dras barnet til en viss grad med i diskusjonen. De kaller det arrangerte ekteskap, men det er ofte en stor grad av tvang over det hele. Man er pålagt at man skal gifte seg for å føre slekten videre. Det er av avgjørende betydning at kandidaten er innen samme klan, evt kommer fra samme landsby i hjemlandet. Mødrenes argument om at «da vet man hvem man får inn i familien, og slipper å bli kjent med nye folk», bifalles.

Jeg trodde dette var en skikk man la igjen i hjemlandet, men blir stadig skuffet over at mødrenes grep om sine barn er komplett og altoverskyggende. Barna argumenterer med at mamma vil finne en grei mann til meg, så slipper jeg å lete selv.  Det høres jo ok ut, men når det forlanges at barnet ikke skal lete selv og ikke forelske seg, begrenser det barnets liv betraktelig.

Det legges tette grenser og krav rundt disse barna. Det er slektens regler som gjelder, og da kommer skolen i annen rekke. Når vi foreleser om kvinners rettigheter og muligheter i vårt land, er dette ikke noe som gjelder i de mest rigide familiene. Der skal unga bo hjemme til de gifter seg med en som mamma har funnet frem til, og så skal de bosette seg hos mor evt i nærmeste hus.

Nå er det ikke sånn at alle lider under dette presset, men svært mange har problemer med å bli integrert i Norge når kulturen i hjemmet er så anderledes. Utad virker alt greit, men det er så lenge du gjør som de gamle forlanger.

Det ligger sterke krav til tekkelig påkledning og sømmelig oppførsel. Jentene skal ikke vise noe hud (og der røk muligheten for innvandrerjenter i idretten), og de skal helst holde seg hjemme den tiden de ikke er på skolen. Best er det om de får en høy utdannelse slik at de kan tjene godt. Da har man innfridd krav til inngangsbillett for en inngiftet fetter fra hjemlandet.

Det er også et nettverk av kontroll som hindrer de unge å gå egne veier. Hvis de er utenfor hjemmet, er det en varslingskultur som gir far og mor beskjed om hva de unge driver med, hvor de er, og hva de gjør. Her bidrar drosjesjåførene i stor grad.  Og hvis de unge gjør noe som ikke sømmer seg, oppleves dette som en skam for hjemmet. Det betyr at de unge blir overvåket til enhver tid, og det er svært få muligheter til å gå egne veier. Hva de unge gjør, er diktert ut fra en kultur som er utviklet på landsbygda i land som ligger langt unna Norge i utvikling. Dette gjør presset på de unge svært stort. På skolen lærer de om norsk historie, norsk kultur og hvilke muligheter de har. Men hjemme avlæres dette,  og de blir i altfor mange tilfeller tvunget til å følge slekta. Hvis ikke, må de bryte med dem, og da blir de helt alene.

Disse mødrene som tviholder på sine røtter og sine tradisjoner, gjør barna en bjørnetjeneste. Når de vokser opp her, må de også få muligheter til å nyttiggjøre seg vårt samfunns tilbud og frihet.

Jeg håpet lenge at dette var en døende tradisjon her i landet. Imidlertid blir jeg stadig skuffet over hvordan de unge holdes i stram snor og ikke får anledning til å utvikle seg slik det passer dem.

Jeg håper at neste generasjon vil forstå hvor viktig det er at de unge får muligheten til å leve slik de vil, og at de slipper å bli dratt mellom to diametralt motsatte kulturer.

Litt resignert hilsen

Hanne

Oppgitt og forbannet

Så koker det igjen, og folk vil finne syndere.  Når det forekommer mobbing, vi kan vanskelig utrydde det helt, velter heksejakten frem over oss.  Det virker som om vi er mer opptatt av å skylde på noen enn å lete etter veien videre. Og nok en gang settes søkelyset mot skolen.  Media overvåker og henger ut alle som har noe som helst ansvar for skolen.  Joda, mye kan og bør bli oppdaget på skolen, og det er en stor plikt for skolen å gjøre noe.  Men skolen gjør mye innenfor de rammer som er gitt.

Jeg er drittlei at skolen skal ordne alt.  Når ting går galt, må alle ta sin del av ansvaret.  Men når kunnskapsministerens nye tiltak alle går ut på å opplyse foreldrene om hva de har krav på når deres barn blir utsatt for noe, blir jeg enda mer lei.  Hvor i alle dager er kravene til foreldrene? Hva kan skolen forlange og forvente at foreldrene bidrar med? Jeg ønsker ser for meg at rektor innkaller foreldrene ned klar beskjed: «ditt barn mobber, og det er ditt ansvar som far/mor å gjøre noe med det». Og da må rektor ha muligheter for å ‘straffe’ foreldre som ikke har kontroll over ungene sine. Når et barn mobber, har de lært det et sted FØR de begynner på skolen.  Det er foreldrenes ansvar å oppdra unga, så skal vi sosialisere dem og gi dem fag, fag, og fag.

Ikke flere pålagte kurs om hva skolen må gjøre, ikke flere planer, ikke mer mediakjør.  La oss gå tid til å se den enkelte eleven, gi oss tid til å snakke om trivsel, empati, omsorg.

Skolen kan gjøre mye, men nå må foreldrene inn på banen. Det ligger i deres oppdrageransvar å sørge for at skolen ikke må slite med drittunger som plager andre.

 

Fredelig hilsen

Hanne