Arkiver for november, 2011

Tilbake i lærerklemma

Etter noen uker tilbake som vanlig lærer kjenner jeg trekkene fra gamle dager velte over meg. Og det er verre enn da jeg var lærer for 13 år siden. Jeg trodde jeg hadde lært, og jeg trodde jeg kunne få ordnet dagene med ”lærerfrie” tider. Men nei, hverdagen som lærer spiser deg opp. Dette er et yrke som man vanskelig kan legge vekk og være ”vanlig” menneske. Hvis noen sier snakker om lange ferier og korte dager, tror jeg at jeg er klar til å slå. For dette er et yrke som krever deg mer enn noen kan ane. Det er ikke slik at man står foran 30 lærevillige elever en liten stund hver dag, og så har man fri til å gjøre andre ting resten av døgnet. Jobben er så uendelig mer enn selve undervisningen, og dette er vanskelig å tidfeste og dokumentere at man må gjøre.
Tiden i klasserommet er mer enn en kunnskapsformidling. Man skal ha øye på hver elev, man skal observere om:
A er sliten, B har fått nok mat, C har gjort lekser, D skjønner hva som skjer, E sitter stille, F har med bøker, G har levert melding for fravær, H har forstått alle fremmedordene, I har sovet nok, J har blitt plaget igjen, K har fått med seg at det er prøve til uka, L har gjort sitt beste, hvorfor M ser ut av vinduet hele tiden, hvordan N gjorde det på fotballkampen i går, at tanten til O var på tv i går, at P har fått ny jakke endelig, Q gruer seg til å gå ut i friminuttet, R har det greit hjemme, S vet hva han skal søke på VGS til høsten, T har noen å gjøre gruppearbeid sammen med, U har tilgang til Internett hjemme, V sin lillebror er født, W sin helse er OK, …..
Slik kan man ta hele alfabetet, og dette i tillegg til det som er timens endelig mål; formidle kunnskap som gjør at elevene klarer de kompetansemålene som kreves av dem.
Selve fagformidlingen er bare en liten del, det er alt det andre som kreves som gjør jobben spennende og stor. Og det er disse ekstraoppgavene som dukker opp i tide og utide, og som gjør at man vanskelig kan legge den til side. Jeg har alltid opplevd lærerjobben som en frakk du tar på deg i august, og som du må bære helt til sommerferien uten store pauser. Man vil spørre om dette virkelig er nødvendig. Kan man ikke bare lire av seg forelesningen, og så legge igjen jobben på skolen. Dette er jeg svært uenig i. Etter mitt syn må en lærer se hele eleven, og ta hensyn til og legge til rette for at den enkelte kan prestere i lys av sine egne forutsetninger. Læreren må kjenne til eleven litt ut over det som presteres på prøver, og dette tar tid og krefter utover den forventede kunnskapsformidlingen.
Likevel, det er dette som gjør lærergjerningen spennende og givende. Skolen lykkes i sitt oppdrag når man ser en liten elev blomstre opp og utfolde seg fordi de voksne legger til rette for det. Jeg møter nå – som lærer igjen – mange flotte elever. Og det er en glede å få anledning til å hjelpe dem til å erverve kunnskaper som gjør dem til gode borgere som kan bidra på alle fronter i samfunnet.
Hilsen Hanne

2 kommentarer

Praksis-sjokket er fremdeles stort.

Som nyutdannet lærer var det meste greit, selv om man hadde noen startvansker. Det var ingen som snakket om praksissjokk, men det var en kalddusj å komme ut i hverdagen. Man fikk en timeplan og lærebøker, og så ble man overlatt til seg selv. Vi kunne undervise og følge opp elevene som vi fant best, og ledelsen fulgte med fra sidelinjen. Det var gode dager, og jeg hadde følelsen av at man stolte på at jeg gjorde jobben godt nok.
Nå har jeg fått erfare praksissjokket på nytt, og hverdagen i skolen er langt fra hva den var. Det må være skummelt å komme ut i skolen som nyutdannet i dag. Man er på en måte overlatt til seg selv, men på den andre siden må man følge opp med rapporter og planer og prøver hele tiden. Det er mange ting som ligger i veggene på en skole, og det er ikke lett å finne frem i alle de pålagte oppgavene.
Det kreves god fagkunnskap å bli lærer i dag, og det er viktig med faglige tyngde. Men alle de andre oppgavene, dem må man ordne opp i etter hvert selv. Plutselig står man der foran 30 hormonfylte fjortiser som bare vil sove, prate eller ha friminutt. Selv om planen for timen er glimrende, dukker det alltid opp situasjoner som krever innsikt, empati og forståelse. Og det lærer man vel ikke på lærerskolen? Kan man lese seg til hvordan møtet med elevene skal takles? Jeg tror ikke det. Jeg tror dette er noe som komme med alder og erfaring, gjennom gode samtaler og diskusjoner med kolleger på en skole som har plass og tid til den enkeltes problemer.
Selv har jeg forsøkt å kjenne på hvordan en nyutdannet måtte oppleve sin nye yrkeshverdag nå når jeg har begynt som ”vanlig” lærer. Og jeg er svært overrasket over hvor mange ting man må sette seg inn i, hvor mange situasjoner man må lære seg å mestre, og hvor mye som ikke har direkte tilknytning til fagkunnskapen jeg skal formidle. Jeg har alltid sagt at praksissjokket for nye lærere er stort, men ser nå at det er mye større enn jeg trodde. Det er enormt!
Mange ting har gjort min situasjon enklere enn de unges; jeg kom til en skole med hyggelige kolleger som har tid til å svare, og elevene er positive og greie. I motsetning til de nyutdannede vet jeg hva jeg skal spørre om, og jeg vet hva som kan gjøres hvis noe uforutsett skulle oppstå i elevflokken. Dessuten har jeg hatt rolige dager med få timer, nydelig. Min fordel er også at jeg vet det blir bra, jeg vet at jeg vil få mange gode timer med elever og kolleger på min nye arbeidsplass. Når jeg bare får spurt ferdig, har jeg en fin tid med 10.klasse foran meg.
Likevel er jeg lettere praksissjokkert. Det er utrolig mye å sette seg inn i, selv om man har vært i skolen i 36 år. Det spenner fra bruk av kopimaskin til inspeksjonsrutiner, til kaffekoking, til å finne frem i skolen, til alle ”åssen-gjør-vi-det”-sakene.
Min bekymring ligger hos de nyutdannede. Jeg skjønner godt at mange gir opp, for i mange tilfeller blir ikke lærerjobben det de trodde de utdannet seg til. Fagformidlingen er det viktigste, men det er så mye annet man også må kunne eller kjenne til. Det er en hektisk hverdag som krever mot og fantasi, kløkt og forståelse. For mange kan dette være den viktigste del av jobben, og den kan absolutt ikke oversees.
Så hva kan gjøres; Mitt forslag er en lærlingeordning som finnes i for eksempel England og Tyskland. Man er ute i praksis over en lang periode (ett år minst) der man blir tett fulgt opp av en erfaren lærer. Denne perioden gjøres før man tar det siste året på skolen, og man har undervisning på skolen parallelt. En annen mulighet er at man den første tiden som lærer bør man ha færre fag/timer slik at man kan konsentere seg om få oppgaver. Jeg har stor tro på at de må lære den praktiske siden av lærerjobben ute i skolen, i samhandling med et inkluderende kollegium.
Lærerutdanningen er under stadig endring, og man håper at det er til det bedre. Ideene med lengre praksis og oppfølging av nytilsatte ser lovende ut, og jeg håper det kommer neste generasjons lærere til gode.
Enn så lenge skal jeg nyte tiden som nytilsatt og komme tilbake til hva som kan gjøres bedre. Jeg storkoser meg på en trivelig skole med rom for alle.
Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar

Slipp dem til – igjen.

Til tider blir jeg overrasket over hvor fort man glemmer å ta elevene med på råd. I dag teller resultatene mest av alt, og elevenes røst blir fort overhørt eller glemt.
Ja, læreren skal være sjef i klasserommet, men det er uhyre viktig at elevene blir hørt og tatt på alvor. Dette er tema jeg har sloss for i alle år, og jeg trodde og håpet at elevmedvirkning hadde manifestert seg som en naturlig og viktig del av skolehverdagen. Men nå er klassens time tatt vekk fra fag- og timefordelingen, det er lagt inn fag i alle timer. Når skal elevene så få diskutert sin hverdag, når skal de få planlagt aktiviteter, gjort undersøkelser og jobbet med elevmiljøet på det daglige plan? Hvilke fag skal vike?
Jeg har liten tro på at elevene har tid til å bli tilbake etter skoletid for å planlegge for eksempel juleballet. Mange er opptatt med alle mulige aktiviteter som starter tidlig på ettermiddagen, andre trenger en rolig pause, mens noen ønsker å gjøre lekser. Altså må det settes av tid i løpet av skoledagen til utenomfaglige aktiviteter.
Hvorfor er dette så viktig?
Dagens elever er vant til å diskutere alt som vedgår dem. De er vant til å bli hørt, og de må oppdras til å foreta beslutninger basert på egne og andres vurderinger. Dette må de få mulighet til i skolen, slik at de kan forstå årsakssammenhenger og ”vitsen” med det de foretar seg og det de blir pålagt å gjøre. De må få følelsen av at de selv kan stå for noe og at de blir respektert for egne verdier og meninger. For skolens miljø er det viktig at elevene vet at de må delta og at deres beslutninger blir vektlagt og tatt hensyn til.
Nytteverdien av elevmedvirkning er stor. Hvis vi slipper elevene til, vil vi få engasjerte elever som bidrar på mange måter med arbeidsglede og løsninger. De vil sammen med de voksne kunne gjøre arbeidet mer meningsfylt og samkjørt for alle. Elevene vil ta hensyn til andre, og selv ta vare på skolen og hverandre.
Selvfølgelig krever dette mer av de voksne. Det tar tid å la elevene få diskutere og bestemme, tid som en lærer helst ville bruke til fagformidling. Ting kan gjøres tilsynelatende enkelt ved at vi voksne bestemmer og beordrer elevene. Men dette kan medføre motstand og uro som det også tar tid å rydde av veien. Etter min mening kan for mye lærerstyring gjøre elevene passive, og kanskje negative.
Nå vil jeg ikke at elevene skal overta styre og stell til enhver tid. Læreren skal ikke abdisere, men skal til enhver tid sette rammer og regler. Det dreier seg om at elevene må få følelsen av at de bestemmer og blir hørt. Hvis elevene én gang har opplevd at lærer endrer plan fordi de har andre og bedre ideer, er det den situasjonen de vil huske. De må finne seg i at det er lærer som har den overordnede styringen, men av og til må det være åpninger for at de skal få det som de vil. De må få prøve seg frem til løsninger, i visshet om at lærer er der med kunnskap og trygghet rundt deres leting.
Det er en balansegang, og ikke alltid lett å se nytteverdien av å slippe dem til med tilsynelatende endeløse diskusjoner om den minste detalj. Her må lærer være voksen, og legge føringer og rammer slik at alle til slutt kan se mål og mening.
Jeg har sett elever bruke mye tid på enkle oppgaver, men de har gjort det på sin måte. Det har medført mye læring for dem, og det er en glede å se disse elevene senere i livet som dyktige fagfolk og modige voksne. Jeg har stor tro på at det er viktig og riktig å slippe elevene løs. . Elevenes sosiale ferdigheter og evner er en stor og uutnyttet ressurs i skolen. Men det er vi voksne som må være rammene og autoriteten rundt elevenes utvikling.
Resultatet av arbeidet lar seg vanskelig måle med karakterer direkte, selv om det er hevet over enhver tvil at det vil gavne deres læringsarbeid på alle måter. I dagens skole er ordet elevmedvirkning noe falmet (satt til side?), og jeg håper inderlig at man snart kan ta det frem på hedersplassen igjen – der det bør være.
Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar