Og vi antimobber videre, gjør vi ikke?

Mobbedebatten blusser opp igjen, godt hjulpet av Dagbla denne gangen. Skolestart er jo synonymt med en liten aksjon for noe som skolene må ta tak i, og ofte også har skyld i.

Denne gang er det altså mobbing. Prisverdig at det tas opp, bevares. De har fått frem dyktige og kompetente fagfolk som uttaler seg med flere innfallsvivnkler. Dette er folk som ser at mobbing ikke bare er skolens feil, men mye må belastes hjemmet og samfunnet ellers.
Jeg har blogget om dette for en tid tilbake, og ser at mye av det jeg sa den gang, nå kommer fra Dagbla sitt ekspertpanel. https://hannesand.wordpress.com/2011/02/18/mobbing-igjen/
Hurra.

En liten bisetning; da Dagbla lanserte kampanjen ved skolestart, var det øverst på siden reklame for slankemidler ledsaget av mange bilder av ferme kvinner. Jeg holdt inn magen og leste videre. Kan man kalle det mobbing?
Debatten var lenge ryddig og klok. Så slår det tilbake i dag. Rangeringen av skolene kommer med store bokstaver, og det er lite en skole kan gjøre for å forsvare seg. En rektor kunne fortelle at elevene hadde sabotert undersøkelsen, altså var ”hans” tall helt uriktige. Men det er rått parti å liste opp verstingskolene uten å si noe om elevgrunnlaget, hva man har gjort, det kan ha skjedd noe akutt den dagen, kort sagt alle mulige ting som betyr mye når elevene tar undersøkelsen.

I dag har jeg også, nok en gang, sett P.Kaur fortelle om hvor fælt hun hadde det på ungdomsskolen. Jeg regner med at man tenker at dette må ha vært en fæl skole, men det gis ikke rom for at skolen uttaler seg (og rett er det). Men jeg vet at den skolen hadde null-mobbing noen år tidligere, og jeg er sikker på at skolens anti-mobbearbeid har fortsatt. Dagens resultater fra den skolen er bra, så det må ligge noe mer under her. Men det kommer ikke frem, og ikke skal det offentliggjøres heller. Kaur fikk i alle fall fin reklame for boken sin på tv i kveld.

Poenget er at mobbeproblemet er meget sammensatt. Skolen kan ikke komme fenomenet til livs, det er et samfunnsproblem. Alle samfunnsaktører må ta sin del av ansvaret, og alle må tenke gjennom hva de sier til hvem – uansett.

Så fortsetter vi med våre prosjekt, og har en ærlig tro på at det vi gjør bidrar til at neste generasjon kan gå glade og trygge på skoleveien.

Hilsen Hanne

Hva vet politikerne om skole?

I dag kom jeg over bloggen til stortingspolitiker Heidi Sørensen. (heidisorensensblogg.wordpress.co) Hun skriver om sin datters skolestart. Det er jo så populært å legge ut det meste om seg og sine for tiden.
Temaet er jo spennende nok, vi skal få følge en som starter på skoleveien. (Hvorvidt eleven selv synes dette er så moro å lese om noen år, sies det ikke noe om) Så kommer noe jeg virkelig stusset over. Heidi Sørensen skriver som seg selv:
SKOLE
Her kan du lese om hvordan det går når datteren min Oda begynner på skolen. Jeg er overhodet ingen ekspert verken på skole eller skolepolitikk, men sitter nå i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget. Både på grunn av Odas skolestart og mitt arbeid på Stortinget forventer jeg en bratt læringskurve utover høsten!

Du milde. Her har vi en som sitter ved maktens bord, og så er hun ”overhodet ingen ekspert”. Greit nok, men man må vel kunne forvente at det er et visst kompetansenivå hos en som faktisk skal bidra til skolens utvikling. Hvis hun regner med å lære like mye av å følge datteren sin som av arbeidet på Stortinget, blir jeg betenkt. Hvilke kriterier benyttes for å velge folk til komiteer på Stortinget? Loddtrekning? Bør man ikke ha ganske mye kunnskap om det man skal behandle og bestemme over?
Forresten, hvis du leser bloggen hennes: hun skriver mye spennende, men er det så lurt at hun bruker mange bilder av datteren sin?

Det morsomme er at bloggen blir anbefalt av Kristin Halvorsen på Twitter.

Hilsen Hanne

Byråkrater på Twitter

Jeg er på Twitter. (@hannesand) Ikke fordi jeg har så mange snertne kommentarer, men det er så moro å følge med hva som blir skrevet der.
I dag kom dette:
”Utdanningsdirektorat‏@Udir
Til dette skoleåret kan vi friste med nye rundskriv, læreplaner og veiledninger. Høres ikke det bra ut, så vet ikke vi! http://www.udir.no/Lareplaner/Aktuelt/Nytt-til-skolestart-20122013/”
Min første reaksjon var at noen har tulla. Dette kan da ikke komme fra Udir?
Men hvis det gjør må jeg fortelle at jeg søkte jobb der for et år siden, men fikk den ikke fordi jeg ikke var byråkratisk nok. Derfor har jeg fulgt byråkratene tett for å se hva som skiller dem og meg.

Så kommer det ovenstående. Er det byråkratisk språk? Eller er det en skrivebordspedagog som fortvilet prøver å fenge oss som jobber på grasrota? Hvis ikke jeg var byråkratisk nok, hva med denne skribenten?

Innholdet er jo også til å grine av. Tror de virkelig at vi tar bølgen for enda flere ord fra deres skrivebord? Tror de virkelig at skolehverdagen gjøres lettere av enda flere endringer, planer og pålegg?
(Det er jo en mulighet for at dette er nyttige ting, men måten det blir formidlet på – grøss!)

Jeg håper at noen i Udir skjønner at dette er total skivebom.

Enn så lenge ler jeg videre.

Hilsen Hanne

Skolestart er for foreldrene.

Så nærmer det seg første skoledag seg, og vi bombarderes med dertil egnet reklame. Mor og far styrter til butikkene og kjøper anatomisk riktig skolesekk i riktig farge (jfr Dagbla). Så blir det ny skole-garderobe, alt slik butikkene befaler.
Og da tror de at jobben er gjort, nå kan skolen ta over jobben.

Akk, hvor feil kan man ta!

Det er nå det virkelige oppdrageransvaret slår inn. Det er nå skolen skal innkalle til samtaler og overbringe budskapet om at hjemmet dessverre ikke har fått med seg sin del av det hele. For det er hjemmet som skal og må gjøre oppdragergjerningen.
Når lille Lise begynner på skolen, blir det avslørt i hvilken grad hjemmet har gjort en god nok jobb. Nå skal skolen finne ut om Lise og Per har fått nok sosial kompetanse til å fikse livet utenfor hjemmets lune arne.

Og derfor må alle foreldre stå i giv akt ved skolestart. For de som tror at skolen tar over; tenk om igjen. Foreldrenes ansvar tar ALDRI slutt.
Skolen kan påpeke feil og veilede, men det vil alltid være hjemmet som sitter med hovedansvaret.

Det hjelper ikke med riktig farge på riktig sekk, trendy klær og nytt pennal. Når du sender barnet til skolen, er det som en eksamen for din oppdragergjerning. Og det er ingen lett eksamen.

En rektorkollega på en barneskole fortalte om foreldre som «skremte» barna ved skolestart: «Hvis ikke du er snill på skolen, kommer du til Rektor» (les: det tihodete uhyret)! Snakk om ansvarsfraskrivelse.
La oss leke litt med det omvendte. Barnet kommer hjem fra skolen. Peker på sine foreldre, og sier: «I dag ble jeg sendt til rektor, og hun sa at dere er elendige oppdragere. Her må det skjerpes!» Akk, kommer vi dit noen gang??

Skolen hjelper til på mange områder, jada. Men det er mor og far som har hovedansvaret uansett.

Med det ønsker jeg stor og liten leser et godt skoleår, med mange gode stunder fylt av lærdom, trygghet og smil.

Som jeg alltid har sagt, dette året blir det beste. Enig?

Hilsen Hanne