Tale ved skolens slutt

I dag har vi hørt på de svulmende talene og alle de vakre ordene. Min tale var ferdig, men det ble ikke rom for den. Den kommer her.

Og her kan jeg være litt mer direkte. Herlig.

Etter 40 år i skolen ser jeg en skummel tendens. Og jeg liker det ikke. Nå skal det måles og veies, alt som kan regnes sammen teller. Vekk med praktiske fag, vekk med fysisk aktivitet, med gleden over å gjøre noe man gjør noe morsomt selv om det ikke står i årsplanen. Alt skal nå sentreres rundt de tre skriftlige fagene, og det er de resultatene man snakker om.

Hvor blir det av undringen? Hvor blir det av fryden over en fin tegning, en tur i regnet, en forestilling med sang og dans midt i mattetimen? Tar vi fra elevene gleden over å mestre noe? Tar vi fra dem evnen til å forske, under seg og gjøre ting på sin måte? Er vi på riktig vei når vi innfører enda flere nor/eng/mat-timer på bekostning av fag der resultatene ikke gir umiddelbar utelling?

Heldigvis er det sterke krefter som nå jobber mot dette male/veie-hysteriet. Heldigvis fines modige og klartalte folk som tør stå frem slik at det blir plass og aksept og seire også for de som ikke er så flinke i skriftlige fag. Ære være dem som tør og gidder bruke tid og krefter på å slåss mot politikere som ikke har peil på skolen.

Jeg har fått gleden av å veilede nyutdannede lærere de siste årene. Hvilken glede det er å forsøke å hjelpe dem til å bli trygge i sin rolle. Disse flotte, entusiastiske folka, som ivrig kaster seg over alle oppgaver hver dag. Disse som skal jobbe flerogførti år i skolen videre. Hvordan skal vi få dem til å holde trykket oppe? De blir utsatt for et massivt angrep av forståsegpåere som alle påberoper seg å vite hva som er best for skolen.

Da sier jeg: Ikke hør på dem! Husk at du er sjefen i ditt klasserom, og det er du som kjenner dine elever og deres læringspotensiale. Ta noen sjanser, hiv deg utfor noen stup. Det ligger mye læring i å gå på trynet, sann mine ord.

Utenfor klasserommet må du sørge for å få nok støtte og aksept for din innsats. Du skal ikke behøve å føle deg alene, elevene er alles ansvar. Hvis du ikke opplever å bli verdsatt eller på noen måte behandlet riktig, vil jeg anbefale deg å finne en skole der du kan føle deg trygg og velkommen. Hvis ikke skolens ledelse tar vare på deg, hvis du ikke får brukt din kompetanse; finn deg en annen skole. Alle skoler har sin egen kultur, og det kan godt være at neste skole er midt i blinken for deg. Prøv!

Til slutt vil jeg takke dere. For meg er skolens basale tema det gode møtet. Der to mennesker (liten og/eller stor) møtes i en trygg og akseptende dialog. Der begge lytter til den andre med forståelse, og der begge har ønske om å ville hverandre vel. Når begge går fra møtet litt rikere, litt gladere, litt klokere, da går verden fremover. Disse møtene har jeg hatt mange av dette året. Og varmen fra dem tar jeg med meg videre. Takk og takk, det har gjordt godt.

Så venter en kald øl. Vel fortjent.

Glad sommer med takk.

Hanne

Ps; Et lite tips. Jeg kunne ikke være så skarp som jeg hadde ønsket disse siste dagene. Da er det lurt å ha en talefør og sjarmerende elev som holder tale på vegne av elevene og seg selv. Med påholden penn ble mye sagt på en morsom måte, men stikkene var der (om enn godt kamuflert) Takk til AH, godt jobba! ds

 

Kudos til skårungene.

Nå har du snart gjennomført ditt første år som ferdig utlært lærer. I hvert fall sier vitnemålet du fikk i fjor at du er klar.

Klar? Hæh? Aldri klar for dette, har du vel erfart nå. Det gikk ikke lang tid etter skolestart før praksissjokket kastet seg over deg. Stadig oftere dukket «Dette har vi ikke snakket om på høyskolen» opp. Stadig oftere møtte du situasjoner du overhodet ikke følte deg kompetent eller klar for å takle. På høyskolen snakket dere om 20 lærevillige små som bare tørstet etter å høre gullkorn fra deg. Du trodde alle elevene løp til skolen, uten noen problemer, lydhøre og veloppdragne slik at de kunne fryde seg over dine vakre og velforberedte powerpoint-presentasjoner. August i fjor, ja. For en mannsalder siden, da visjonene om det ideelle klasserom døde før høsten satte inn. Altfor fort skjønte du at hverdagen i skolen overhodet ikke ligner den de snakker om på høyskolen. De gamle lærerne smålo nedlatende og sa at joda, de husket hvordan praksissjokket slo dem ut også. Til høsten kommer du også til å være en sånn litt bedrevitende og smått overlegen lærer, som ser med overbærenhet på de som er nye. Det er din tur til å dele med din erfaring og visdom, så husk dette; hjelp alle de som nettopp har snublet ut av høyskolen. Tilgi dem alle deres blundere, de har lært altfor lite om hverdagens trivialiteter i skolen. Husk det!

Når du nå bruker dine siste krefter på å komme deg helskinnet til siste skoledag, skal du vite at første ferieuka ligger du i koma. Da har du mer enn nok med å samle deg og bli vanlig menneske igjen. Gjør ikke noe, la dagene gå slik de vil uten at noen krever noe. Så når juli måned kommer, er du klar til å samle gode opplevelser og erfaringer du kan leve på gjennom neste skoleår.

I den grad du har klart å følge med i det som skjer utenfor klasserommet, bør du vite at det foregår en strid i nivåene over deg. Sterke krefter vil måle deg og dine elevers innsats gjennom et økende prøveregime. De vil bl.a. gi deg lønn etter elevenes prestasjoner, bestemme hvordan du skal formidle faget ditt, pålegge deg mye papirarbeid og møtetid.  Dette er bare noe av det som kan fjerne ditt fokus fra der du vil og skal være: tilstede i klasserommet som fagformidler og tydelig voksen for dine elever. La dem ikke få overkjøre deg!  Man kan ikke organisere seg til en god skole. Din ledelse må stole på at du gjør jobben i klasserommet godt nok, og du må få tid og ressurser nok. Det er i ditt møte med eleven det viktigste arbeidet skjer, og det er der fokus må være.

Jeg håper du tar med deg de gode erfaringene du har gjort dette første året, og legger alt annet til side. Husk at det første året alltid er krevende, herfra er det en dans på roser – nesten.

Lykke til videre

Hanne