Nå må vi slutte klagingen, vel?

Det har vært skrevet sjelden mange saklige innlegg om hvor fælt vi får det når / hvis KS får gjennomslag. La oss se det fra den andre siden:
Tenk så fint vi får det når vi får være på jobb i de sommerukene som nå blir kalt ferie (av andre), altså avspaseringen vår. Det blir jo så nyttig å kunne ha mange dager å diskutere elever som vi ennå ikke kjenner, lage opplegg for klasser vi ennå ikke har møtt og forberede møter vi ikke vet innholdet på. Vi kan endelig få drukket kaffe i fred, uten disse elevene som maser hele tiden. Vi kan få mange og lange kurs om ting vi kunne fra før, evt i tema som vi ikke trenger. Det er jo ikke avklart hvem som skal holde kurs om hva i disse ukene med ”kompetanseheving”, for vi skal vel ikke alle kurses i matte. Sommerferien er jo allerede for lang, så det skal bli godt å få kortet den ned. Og feriene høst og vinter, de trenger vi jo ikke. Lærerlønna gir oss allikevel ikke muligheter for de lange, spennende turene, så vi kan like gjerne være på jobb.
Det blir gildt å sitte på de overfylte arbeidsrommene mens sola skinner. Der har vi jo god luft og nok plass til å være kreative og effektive. Så kan vi ta de utviklingssamtalene vi ikke rakk mens elevene var på skolen, rent bortsett fra at elevene er på ferie. Vi får ta dem alene. Og vi kan rette alle bunkene som har hopet seg opp, det kan ta mange av dagene.
Det blir fint å gå hjem klokken 16. Ingen bunker på kvelden, ingen tanker på jobb, ingen telefoner fra bekymra foreldre. For det er vel greit at hvis vi ikke rekker å planlegge neste dag før kl 16, så kan vi kjøre undervisningen uten noen plan? Det blir vel sånn at når vi ikke har rukket å vurdere prøvene, kan vi ikke sette karakterer? På den måten kan vi ikke lenger ha noen frist for karakteroppgjør, det får komme når vi har kommet gjennom bunkene utpå våren? Høres gildt ut, hver lærer med sitt eget terminoppgjør?
Det skal bli supert å avvise alle oppståtte situasjoner, med ”sorry, jeg har fri nå”. Mobbeproblemer må vente til det er rom for det, dvs utpå sommeren en gang. Det vi ikke rekker, må pent vente.

Men hvis vi så bruker av fritiden til å løse en akutt situasjon, må vi vel regne med overtidsbetaling slik andre yrker får? Tenk så fint, skrive timelister og håve inn masse penger hver måned. Kanskje dette er en forkledd mulighet til å øke lærerlønna?
Og rosinen i pølsa må jo være at vi skal få jobbe enda mer. Flere timer i klassen, flere prøver, flere skjema til avkryssing. Det må jo være fordi KS mener vi er så flinke at vi klarer enda mer på kortere tid. Tenk at de setter oss så høyt?!
Nei, dette skal bli moro……. Eller-
For første gang er jeg glad for å kunne forlate skolen snart. Dette er mørke tider.
Hilsen Hanne

Drømmelæreren jobber allerede på skolen

Men han er drittlei. Vi ble lovet at nå skulle det iverksettes noen tiltak som skulle gjøre at eleven skulle få møte drømmelæreren. Kanskje jeg har sovet i timen, men det eneste konkrete tiltaket jeg husker er ekstra kurs for mattelærere – som de delvis skal betale selv og ta i det som nå er sommerferie. Så det skal bli drømmelærere når noen har gjennomgått et pålagt mattekurs. Pøh!
I tillegg kommer nå utspillet fra KS som er så hårreisende på mange områder at man bør advare unge mot å velge læreryrket. Bare et lite poeng som mer bunden tid på overfylte arbeidsrom er nok til å innse at læreryrket ikke lenger er attraktivt.
Du må skjønne det, Erna. Drømmelæreren finnes allerede i hundretall rundt om i landet. Du er på feil planet når du tror at dine (få) tiltak og KS’ (mange) skal skape drømmelærere. Du gidder ikke engang høre på hva vi sier, men du durer frem med dine ”millioner kroners mattesatsing”, fordi ”matteundervisningen har vært skadelidende i 30 år”.
Nei, drømmelæreren er allerede på plass. Jeg jobber sammen med ham/henne nå, og jeg har jobbet sammen med henne/ham i alle år. Det er bare det at han er drittlei. Han bruker alle kreftene sine på skjema og vurdering og tester og møter. Han er lei overstyring av maktsyke byråkrater som ikke har peiling på skole. Han er lei av medias nedrakking på hans yrkesgruppe.
Han ønsker seg tid og rom til å gjøre jobben sin. Han vil ha tid til å forberede undervisningen slik at han kan nå frem til alle i klassen. Han vil ha tid til de små samtalene som gjør at alle føler seg sett. Han vil slippe å bli tvunget til å sitte på skolen til fastsatt tid, han vil selv bestemme når han gjør vurdering og andre oppfølgingsoppgaver. Han vil bruke tiden til de gode møtene med elevene, ikke skrive det ned på et obskurt skjema.
Drømmelæreren vil ha tillit og respekt. For han gjør det han skal og mere til. Det krever entusiasme og engasjement for å være en god lærer. Slik det ser ut nå med Erna og KS håndihånd, er dette på god vei til å bli strukturert bort fra skolen. Jeg er glad jeg fikk være lærer da vi kunne gjøre ting på vår måte når vi hadde overskudd til det. Og jeg er sikker på at elevene lærte like mye, om ikke mer, den gangen.
I fare for å bli en sur gammel kjerring,
Hanne

Ytringsfrihetens norske begrensinger.

Kongen skrøt i sin nyttårstale om at vi kan si hva vi vil her i landet. Vi skal kunne uttrykke vår mening nesten hvorsomhelst og nårsomhelst uten å risikere fengsel eller annen straff. Slik jeg ser det er dette en sannhet med visse modifikasjoner. Ytringsfriheten er vedtatt, javel, og vi skulle kunne hevde vår mening hvis vi ville. Men vi vil ikke, og vi tør ikke.
For oss som jobber i det offentlige, henger lojalitetssverdet tungt over oss. Her gjelder det absolutte og ubestridte kravet om lojalitet til enhver tid. Og lojalitet går alltid oppover. For oss som setter eleven i fokus og har hans/hennes ønsker og behov som førsteprioritet: glem det. Vi blir holdt i stramme tøyler og må alltid se oppover i systemet for godkjenning av alt vi sier og gjør.
Dette viser seg når vi spør om hvorfor det er så få rektorer i avisene; de har munnkurv, stram sådan. Enhver rektor som skjønner sitt eget beste, sørger for å smiske oppover og gjøre som storebror skolesjef sier. Da er ytringsfriheten til ingen nytte. Lojalitetskravet kveler ethvert tilløp til egne meninger for ledere i skolen.
I Norge gjelder det også å holde seg inne med de riktige personene. Og når man er på vei oppover karrierestigen, må man for enhver pris skjule egen tilkortkomming. Det gjøres best ved å tråkke på andre som er under en i systemet. Det norske klatresamfunnet skaper en utrygghet for å mene noe eller bli avslørt. Vi smisker oss gjennom dagene, og gjør som maktmenneskene befaler. Har man kommet så langt som til et kontor i skoleetaten, er det nødvendig å tute med ulvene og holde seg inne med sjefa. Dessverre.
Så vi kan altså si hva vi vil, men konsekvensene kan bli svært ugreie. Ikke fengsel, nei, men smertefulle dager venter, for eksempel med utfrysing, bli avsatt, bli kastet ut av ”det gode selskap”, kort sagt miste sin posisjon fordi man ikke gjør som storebror sier.
Jeg trodde lenge at vi hadde et åpent samfunn det alle kunne stole på alle og at alle ble verdsatt for hva de gjorde og sto for. I de senere årene er jeg blitt skremt og lei av å se lojalitetskravet kvele engasjement og innsatsvilje. Og hvis man skulle være så uheldig å måtte jobbe sammen med maktsyke folk som er redd for å bli avslørt, da er ytringsfrihet bare et pent ord.
Litt resignert,
hilsen Hanne