Arkiver for juni, 2016

Fri oss fra Osloskolen

Dette er en sann selvopplevd historie: Jeg var på intervju for en rektorstilling i Osloskolen. Intervjueren var en person med relativt stor innflytelse. Intervjuet gikk greit helt til han spurte meg: «Hvis du har vært rektor ett år, og jeg kommer på besøk. Hva vil elevene jeg møter i skolegården si?» Jeg svarte det som jeg synes er viktigst i skolen: «Hei, her trives alle, både liten og stor, og vi driver ikke med mobbing og andre dumme ting». Da ble det helt stille i rommet, og jeg skjønte at det var total skivebom. Mitt svar var jo helt på jordet, for det ble etterhvert klart at jeg skulle svart: «Vi er flinkest i matte i hele byen!»

For det er jo det som teller her i byen. De målbare resultatene overgår alt annet, og det er det man skal sette inn alle krefter for å forbedre. Rekken av prøver er uendelig, og fokus ligger til enhver tid på  matte og norsk, med en liten titt på engelsk. Når skolene (og rektor) blir inspisert, er det karakterer og tellbare resultater som gjelder. Over alt gjelder det å bli best i eksamen, uansett hva som skjer i de andre fagene.

Det er lenge blitt ropt om elever med psykiske plager. Fra mitt ståsted ser jeg elever som presses fra alle kanter, de skal være perfekte på alle måter. Når de så utsettes for et enormt testpress på skolen, er det vondt å se. Særlig gjelder dette de som ikke er så flinke i skriftlige fag, de er jo dømt til å tape. Så ansetter man noen psykologer til å jobbe i vgs noen timer. Disse melder om at det er et umettelig behov for deres arbeid. Elever er desperate for å få en hvilepause, snakke med noen som lytter, langt vekk fra alt maset. Men de roper for døve ører. I Osloskolen er man bare fornøyd når snittet i matte har gått opp noen desimaler, alt annet er uvesentlig.

Når matte er det viktigste vi gjør i skolen, er vi på ville veier. Når mattetimene må skånes for helsesøsterbesøk, kultur eller Rusken, har vi bommet helt på hva som er skolens oppgave.

Vi må se hele skolens arbeid under ett, ingen oppgave er større enn andre, og alle har verdi uansett hva de får i matte.

Elever kan ikke tvinges til å lære. Det må etableres et trygt og godt sosialt miljø før læringsprosessen settes i gang. Jeg blir skremt og lei når jeg leser at skolebyråden vil kose-juni til livs. Skjønner hun ikke at det er mye læring i å være sammen utenfor klasserommet? Ekskursjonene vi ikke har tid til (for da jobbes det med matte) om vinteren, passer jo ypperlig å gjennomføre i junisola. Elevene trenger disse annerledes aktivitetene i juli. Læringen er ikke målbar, men en uerstattelig del av skolens arbeid for både faglig og sosialt utbytte.

Osloskolen har fått mye juling i media i de senere årene. Først trodde jeg det var ondt ment, men har etterhvert forstått at mye av julingen er fortjent. Det gjøres mye rart, og mye skal helst holdes skjult. Elever som fortsetter med særskilt norsk gjennom hele skolegangen, bare fordi de har et rart navn,  forekommer. Det er jo økonomisk gevinst i dette, men det er en bjørnetjeneste for elevene. Hvordan skal de integreres godt når de aldri får anledning til å bli «vanlige» elever?  Dessuten blir de da lett fritatt i sidemål, og  skolene slipper  den strie jobben med å lære dem noe de ikke gidder. Dessuten blir det lett dårlige resultater i sidemål, det må man jo unngå.

Kanskje er det for lett å frita elever fra eksamen også? Hvis elever har iop, kan de selv velge om de vil gå opp til eksamen. Og det er jo forståelig at de sier nei til enda en prøve, vel? For vi kan jo ikke risikere at de svake IOP-elevene drar ned snittet til eksamen.

Jeg synes synd på rektorene. De er klemt sammen mellom et kravstort byråkrati over seg, og alle de daglige kravene fra lærere, elever og foreldre. De gis et svært begrenset handlingsrom, og har liten mulighet til å gjøre noe utenfor skjema. Hvis de tidligere mye omtalte rektorkontraktene står ved lag, må de bl.a. vise til gode resultater for å få bedre lønn. Og da kan man kanskje skjønne at veien er lett til  å fikse litt her og der? Hva med å «hjelpe» elever som har dårlig norsk til å svare riktig? Dette er en enkel måte å få gode resultater på f.eks. elevundersøkelsen. Rektor leser for eleven og gir gode råd til hva det er lurt å svare. Tja, det er jo en mulig måte å fikse litt på resultatene, vel?  Når resultatene skal offentliggjøres, kan man forstå at det trikses litt på veien. Og rektor som drar alle elevene gjennom diagnostiske prøver, med dertil dårlig resultat, taper på rankingen – enda de bruker prøvene slik de skal brukes.

Så er det underlig lite å høre fra grasrota. Hvorfor er det så få (om noen?) som tør å stå frem i media og si fra hvor skoen trykker? Er alle lærere fornøyd med å bli målt og sjekket til enhver tid? Jeg tror ikke det. Men de har jo liten mulighet til å si noe. Hvis en lærer uttaler seg negativt, kan det bli ugreit for rektor. Han må jo ha kontroll over sine kadre; «På vår skole er vi alle fornøyd og glade, og utad snakker vi med en stemme: rektor.» Det er jo nedfelt i rutiner at rektor alene snakker med media, og du blir tatt for ansatt i Oslo kommune samme hva du uttaler deg om. Jeg har selv erfart at man ikke ønsker taleføre ansatte med egne meninger.

Dette vitner om feighet.  Gode ledere ansetter folk for deres kompetanse, ikke deres evne til å holde kjeft. Gode ledere bruker de ansattes kompetanse, og stoler på at alle vil jobbe til elevenes beste. Til det kreves rause og modige rektorer. Vi får ingen debatt om skolen hvis alle knebles og ingen kan uttale seg utenom rektor.

Jeg skulle ønske at det ble høyt under taket i Osloskolen. At når VG avslører en liten feil, så ble det ryddet opp i og ikke feid under teppet eller gått til forsvarskrig.   Kanskje man kan drømme om at en områdesjef kunne innrømme feil og beklage dette.

Det er med en viss lettelse jeg kan forlate Osloskolen nå. Det er et styresett som lager utslitte lærere og elever.  Det presses på dem fra alle kanter, og ingen tør/får lov til å  si fra. Jeg får mye støtte fra lærere i Osloskolen, men det er muntlig – aldri skriftlig, det kan jo bli brukt mot dem.

 

Med takk til alle de flotte elevene jeg har møtt, og et stort lykke til videre til de trofaste lærerne ved kateteret. Hold ut, vinden må snu.

Med hilsen

Hanne

Advertisements

2 kommentarer

Mitt (skole-)Credo

Det er tid for ettertanke og ordgyteri igjen. Mange leser mitt forslag til tale på avslutningen, og jeg har lyst til å legge til litt:

Jeg tror blindt på eleven. Han må jo gå på skolen, og blir utsatt for de underligste lærere, tester og planer. Om han bråker eller melder seg ut, så er det alltid en forklaring. Og den forklaringen må vi ha tid og rom til å finne slik at vi kan gjøre noe med den.

Jeg tror eleven når han forteller meg noe, uansett om de andre lærerne tviler. Jeg tror på den gode, åpne relasjonen mellom lærer og elev, med gjensidig tillit og forståelse.

Jeg tror at den viktigste personen på skolen er læreren. Alt dreier seg om å være en tydelig og empatisk voksenperson som har tid og kunnskap til å ta seg av den enkelte. Jeg tror på en lærer som tør å gå egne veier utenfor pålagte føringer, fordi han er sikker på at det er best for hans elever.

Jeg tror på det gode lærerkollegium som støtter og oppmuntrer hverandre i sol og regn. Etter en dårlig time skal læreren være trygg på at det er kolleger som hjelper ham tilbake i sadelen.

Jeg tror på kontoret som skolens servicetorg, der elevene kan få hjelp med de trenger av praktiske så vel som sosiale ting.

Jeg tror på FAU som en bidragsyter i skolens liv. Foreldrene er en viktig ressurs, og de må brukes til felles innsats for skolen. FAU er en medspiller, ikke en motstander.

Jeg tror på den modige rektoren som trosser skrivebordspedagogene og byråkratene og tråkker nye veier til beste for skolens elever.

Jeg tror norsk skole er et godt sted å være for mange. VI er bare ikke så flinke til å fortelle hverandre det.

Dette er mitt Credo.

Når krittstøvet legger seg om noen dager, kommer det jeg ikke tror på. Det kan bli stygt.

Nyt junidagene!

Hilsen Hanne

Legg igjen en kommentar