Jeg, en praktiker. (Et anfall av selverkjennelse)

Nå har jeg overstått min sannsynligvis siste eksamen.  Og det er endelig avklart; jeg er ingen teoretiker. Det slo meg under eksamineringen at jeg gir blaffen i hvilken veiledningsretning jeg vil støtte meg på, hvilken mosegrodd ordgyters postulat som skal danne bakteppet for min videre gjerning i skolen. Jeg gjør det som er best for eleven, uten å tenke gjennom hvem som kanskje har skrevet dette før eller som har ment noe om det. I den aktuelle situasjon som oppstår rekker man ikke å tenke gjennom teorien, man må bruke sunn fornuft, erfaring og forstand. Dette skaper nærvær til konteksten og frigjør tankene til å gjøre det som er best for en enkelte elev.

Jeg mistet kanskje en A fordi jeg ikke hadde pugget alle bøkene. Men skitt heller, jeg ville heller bruke tiden på å snakke og være tilstede for de jeg er satt til å veilede.

Det sitter mange teoretikere ved sine skrivebord, og de gjemmer seg bort fra det som skjer i skolen. De skriver en bok eller en artikkel i ny og ne, kanskje de finner opp noen nye ord eller en ny vinkling. Så skal de på enellerannen konferanse og slåss med de andre ordgyterne om litt åtgaum og noen pene ord. Kanskje snubler de over en Hattie på sin vei, slik at de kan importere (og få enerett) på en klok manns ord og derved få enda mer oppmerksomhet. For det er vel slik det foregår. Man danser rundt med sine fine fremmedord og prøver å finne på noe nytt eller på annen måte markere seg.

Man kan lure på hvor lenge siden det er at de stod foran 30 pubertale fjortiser og skulle selge fagstoff og engasjere dem.

Skillet mellom teoretikerne og oss i praksisfeltet blir stadig tydeligere for meg. Og endelig kan jeg senke skuldrene, jeg har funnet min plass: På grasrota der elevene er, der læring skjer og fremtiden skapes. Der er det godt å være.

Kanskje jeg skulle skrive en bok om det?!

Hilsen Hanne

Lærerne kommer ut av tunnelen.

Min venn sykepleieren vil aldri skjønne min påstand om lærernes årlige tunnel-løp. Jeg hevder at vi går inn i en tunnel ved skolestart, og kommer ut av den rundt st. Hans. Man må kanskje ha vært lærer for å skjønne det, men slik er det;

Vi starter opp med fagplaner og årsplaner og aktivitetsplaner i august. Dette skal vi gjennom i løpet av året. Samtidig skal vi holde et utall av frister, og det er ingen mulighet for å skyve på disse. Elevene kommer hver morgen uansett, eksamen er fastlagt og vurderinger skal deles ut før ferien. Dette er et evig kappløp, og alle i skolen henger med som best de kan.

Hva med feriene, sies det. Men da er det rettbunkenes høytid. Med hele dager ”fri”, kan man endelig komme gjennom en bunke uten andre avbrudd enn de man tillater selv. Disse dagene er også de man kan bruke til å holde seg oppdatert på hva som skjer i fagenes utvikling, på IT-siden, innen politikken og i alt man måtte ha interesse av. Dessuten har man jo som oftest noen sosiale/familiære forpliktelser å følge opp også.

Slik snubler man gjennom året, med juni som det gyldne lys i tunnelen. Først når alle vurderinger er levert, rapporter er skrevet, møter avholdt, klasserom ryddet etc., først da kan man senker skuldrene og gå ut av tunnelen.

Kom ikke med prat om lærerne har lang ferie, vi trenger det for å nyte sollyset før tunnelmørket senker seg igjen.

Men, bare for å ha nevnt det, man kan ha fine stunder inne i en tunnel også.

Snart er det ferie.

Hilsen Hanne