Kjære Trond Giske.

Takk for sist. Du husker nok ikke meg. Jeg var rektor og du var kulturminister. Vi hilste pent, og satt ved siden av hverandre, men din oppmerksomhet var nok helt andre steder. Likevel, du holdt en glimrende tale, det skal du ha. Og du virket blid og engasjert, det ble en fin visitt etterhvert. Jeg tror ikke du husker besøket, og siden har det skjedd så mye rart. Du ble min minister, og jeg synes du gjorde en flott jobb da.

Men du ble borte fra rampelyset en periode. De blå tok over, og byråkratiet veltet inn i skolen .

Så en dag, kom du inn på valen igjen. Det ble tydelig at du skulle gjenreise AP som skoleparti, og med selvskrevet bok og fine ord så det lyst ut. Jeg meldte meg til og med inn i partiet for å støtte opp om kampen mot Mr Isaksens vanstyre.

Men så smalt det. Plutselig tråkker du uti salaten, og stempler 38000 lærere som utrangerte over natten. Hvor var tankene dine da? Hvordan kan du forsvare det? Ser at du har gjort noen halvhjertede forsøk på å forklare ditt valg, men det er stort sett tåkeprat og svada.

La oss snu det, slik at du kan få en ide om hva har gjort. Tenk deg at du få ordre om å ta 60 studiepoeng retorikk. Dette må du gjøre ved siden av full jobb, og du må betale det selv. Du kan tale på dispensasjon til eksamen er over. Hvis du ikke tar eksamen, kan du ikke lenger gjøre det du alltid har gjort; nemlig tale. Du kan kanskje få dele ut løpesedler og rydde partikontor, men din tid som taler er forbi.

Sånn føles der for oss utrangerte. Dere som sitter på Stortinget har bestemt av vi ikke duger. Det latterlige er at dere har åpnet for at jeg kan jobbe i fem år til, og det hadde vært fint. Men etter 41 år i skolen er jeg ikke ønsket fordi jeg ikke har nok studiepoeng. Kanskje jeg rekker å ta det før jeg er 70 – hvis jeg så kommer inn på et studium og har penger/krefter/tid til å studere.

Så kjære Trond Giske, jeg lurer veldig på om du skjønte hva du stemte over. Hvor er logikken her? Har du tenkt gjennom saken eller hadde du en dårlig dag på jobben?

Skulle gjerne hørt svaret ditt face-to-face. Er redd du dekker deg bak masse håpløse utlegninger og tåkelegger at du har gjort en feil. Da skulle jeg avbrutt deg fort, og bedt deg si; «Ja, jeg har dumma meg ut og beklager på det sterkeste. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å rette opp dette, og håper at alle sinte lærere melder seg inn i partiet igjen.»

Det hadde vært en fin dag!

Med håp,

Hanne